6090
/befolkning/statistikker/folkfram/arkiv
6090
Dobbelt så mange gamle i 2050
statistikk
2002-12-05T10:00:00.000Z
Befolkning;Befolkning
no
folkfram, Befolkningsframskrivinger, befolkning, befolkningsprognoser, folketall, innbyggere, befolkningsutvikling, framskrivingsalternativer, fødte, dødeBefolkningsframskrivinger, Folketall, Befolkning
false

Befolkningsframskrivinger2002-2050

Innhold

Publisert:

Du er inne i en arkivert publisering.

Gå til nyeste publisering

Dobbelt så mange gamle i 2050

Ifølge SSBs nye befolkningsframskriving til 2050, blir det enda flere eldre i årene framover enn tidligere beregnet. Bortsett fra en liten nedgang de neste 3-4 årene, vil antall personer 67 år og over øke fra 610 000 i 2002 til mellom 1,1 og 1,4 millioner i 2050.

De framskrivingene som ble laget i 1999, viste 0,9-1,2 millioner personer 67 år og over i 2050. Hovedårsaken til at anslagene har økt med om lag 200 000, er at vi har antatt en betydelig større økning av levealderen. Tallet på de aller eldste, det vil si 90 år og over, vil vokse enda sterkere og bli mellom tre- og seksdoblet. Tallet vil øke fra 27 000 i 2002 til 80-162 000 i 2050.

Det samlede folketallet vil fortsette å stige svakt de neste 30 årene, fra 4,5 millioner i 2002 til 4,8-5,8 millioner i 2031. Sannsynligvis vil økningen ikke stoppe opp da, men en nedgang kan ikke utelukkes. I 2050 forventer SSB en befolkning på mellom 4,6 og 6,6 millioner. Dette er 3-400 000 mer enn i de framskrivingene som ble laget i 1999, hovedsakelig fordi vi nå forventer større nettoinnvandring og høyere levealder, se figur 1.

Folkemengde per 1. januar. Registrert 1950-2002 og framskrevet 2003-2050 i tre hovedalternativer

For å illustrere usikkerheten har SSB laget en rekke alternative framskrivinger. Figur 2 viser resultatene fra en del av disse, der vi varierer forutsetningen for en faktor om gangen. Vi ser at folketallet i disse alternativene stort sett ligger mellom de to hovedalternativene kalt lav og høy nasjonal vekst. En betydelig del av veksten framover vil trolig skyldes innvandring. Folketallet i 2050 vil bli nesten 1 million lavere uten inn- og utvandring, i forhold til mellomalternativet MMMM. For forklaring av alternativene og forkortelsene, se forutsetninger for framskrivingene 2002-2050 nederst på denne siden.

I midt- og høyalternativene vil befolkningen øke i hele framskrivingsperioden, mens den i lavalternativet avtar etter 2031, se figur 3. Grunnen er at både fødselstall og nettoinnvandring er lave i lavalternativet (LLML). Ifølge mellomalternativet (MMMM) vokser folketallet selv om fruktbarheten er lav (1,8 barn per kvinne), på grunn av høy nettoinnvandring og synkende dødelighet.

Befolkningsvekst. Registrert 1950-2001 og framskrevet 2002-2050

Folkemengde. Registrert 2000-2002 og framskrevet 2003-2050 i tre hoved- og åtte kombinasjonsalternativer

Befolkningens årlige vekstrate framover vil trolig bli litt høyere og muligens lavere enn dagens 0,5 prosent per år - i 2050 vil den være mellom -0,3 og 0,8 prosent per år, se tabell 2 . I midt- og høyalternativene vil veksten være positiv i hele framskrivingsperioden, mens den blir negativ i lavalternativet i 2032.

Flere gamle

På lang sikt vil vi få en betydelig eldre befolkning enn i dag. Befolkningspyramidene nedenfor illustrerer utviklingen (figur 4, 5 og 6).

Folkemengden, etter kjønn og alder. 1. januar 2050

Folkemengden, etter kjønn og alder. 1. januar 2020

Folkemengden, etter kjønn og alder. 1. januar 2002

Antall personer over 67 år vil synke svakt til 2005 eller 2006 fordi det er de små fødselskullene fra 1930-årene som blir pensjonister, se figur 7. Deretter vil tallet på personer 67 og eldre vokse raskt, til mellom 1,1 og 1,4 millioner i 2050, som er omtrent dobbelt så mange som i dag. Andelen over 67 år vil øke fra dagens 14 prosent til mellom 19 og 22 prosent i 2050, ifølge de nye beregningene.

Vekst i nesten alle fylker de neste ti årene

Dersom den innenlandske mobiliteten holder seg på samme høye nivå som i 1996-2001, vil folketallet gå ned i de minst sentrale kommunene (sentraliseringsgrad 0, se Om statistikken ) de neste åtte år, se tabell 5 . Disse kommunene vil også få nedgang dersom vi får middels eller lav nasjonal befolkningsvekst. Det må altså være middels eller høy fruktbarhet og nettoinnvandring dersom disse utkantkommunene ikke skal få lavere folkemengde. De mest sentrale kommunene vil vokse mest, uansett hvilket alternativ vi ser på.

Antall personer 67 år og over. Registrert 1950-2002 og framskrevet 2003-2050

Folketallet vil øke i alle fylker ifølge alle alternativer, med noen få unntak - lav nasjonal vekst og høy innenlands mobilitet. Den sterkeste veksten vil komme i Akershus, Oslo, Rogaland og Vestfold. Dersom mobiliteten blir som i 1996-2001, vil Akershus vokse raskest fram til 2010, men dersom mobiliteten blir som i 1990-1995, vil Oslo vokse raskest. Alternativet uten flyttinger (MM00) i tabell 5 viser at i halvparten av østlandsfylkene er den naturlige befolkningsveksten ikke sterk nok til å opprettholde folketallet fram til 2010.

Mange kommuner vil få lavere folketall

De ulike alternativene antyder at mellom 137 og 233 kommuner vil oppleve nedgang i folketallet de neste åtte årene, mot 217 i 12-årsperioden 1990-2002, se tabellen under. Mellom 174 og 279 kommuner vil vokse, mot 197 i perioden 1990-2002. Den kommunale veksten påvirkes av flyttemønsteret, men også i høy grad av fruktbarheten. Høyere nettoinnvandring fører til høyere befolkningsvekst i alle kommuner, men mest i de største byene.

Det er viktig å være klar over at veksten for enkeltkommuner kan avvike betydelig fra den som gjelder for landet som helhet. Tall for enkeltkommuner kan finnes i Fylkes- og kommunetabeller .

Antall kommuner med vekst/nedgang i folketallet i perioden 2002-2010
 
 RegistrertAlternativ
 1990-2002Lav nasjonal
vekst LLML
Middels nasjonal vekst MMMMHøy nasjonal vekst HHMHLav mobilitet MMLMHøy mobilitet MMHMIngen flyttinger MM00
 
Nedgang 217 233 180 137 161 198 171
Ingen endring 120272118322752
økning 197 174 233 279 241 209 211
 
1  Ingen endring vil si en vekst på mellom -0,5 og +0,5 prosent per år.

Nye befolkningsframskrivinger publiseres vanligvis hvert 3. år. Mer detaljerte tall og mer om metode og forutsetninger, finnes i Framskriving av folkemengden 2002-2050, Norges offisielle statistikk (NOS) , og i Økonomiske analyser

Tabeller

Tabeller til publiseringen

Forutsetninger for framskrivingene 2002-2050Åpne og lesLukk

På grunn av usikkerheten er det laget tre sett med forutsetninger for hver komponent. Bortsett fra de første årene er fruktbarheten forutsatt å være 1,8 barn per kvinne i mellomalternativet, synke til 1,4 i lavalternativet og øke til 2,2 i høyalternativet. Levealderen er forventet å øke sterkt i alle alternativer, til mellom 86 og 90 år for kvinner og til mellom 82 og 87 år for menn. For innenlandske flyttinger er lavalternativet basert på 1990-1995 som var preget av liten mobilitet, og høyalternativet på 1996-2001 som var preget av høy mobilitet, mens mellomalternativet bruker observasjoner for begge perioder. Nettoinnvandringen er antatt å bli betydelig – mellom 6 000 og 20 000 per år. Dessuten har vi beregnet ett alternativ uten flyttinger, verken over kommune- eller landegrenser.

I Statistisk sentralbyrås (SSBs) modell framskrives befolkningen etter alder og kjønn ett år om gangen for 94 prognoseregioner, som deretter fordeles på de enkelte kommuner. Framskrivingene tar utgangspunkt i folketallet per 1. januar 2002. Beregninger av befolkningsutviklingen framover er alltid usikre. Usikkerhetene er størst for små kommuner og minst for landet som helhet. Dessuten øker usikkerheten jo lenger framover i tid vi ser. For å ta hensyn til denne usikkerheten har vi gjort alternative forutsetninger, se tabellen nedenfor.

Oversikt over forutsetningene 1
 
 RegistrertAlternativer
 LMH               0
 
Fruktbarhet. Samlet fruktbarhetstall (barn per kvinne)     
20011,78    
2002 1,741,751,771,75
2005 1,701,801,901,80
2050 1,401,802,201,80
Forventet levealder for nyfødte (år): Menn     
200176,2    
2002 76,076,376,676,3
2050 81,684,286,784,2
Forventet levealder for nyfødte (år): Kvinner     
200181,5    
2002 81,481,681,981,6
2050 86,088,190,088,1
Forskjell mellom kvinners og menns levealder     
20015,3    
2050 4,43,93,33,9
Innenlands mobilitet: Forventet antall flyttinger over livsløpet 2     
1990-19951,9    
1996-20012,2    
20012,3    
2002 2,32,32,30,0
2050 1,92,02,20,0
  Flyttemønster
som i 1990-1995
Flyttemønster
som i 1990-2001
Flyttemønster
som i 1996-2001
Ingen
flyttinger
Nettoinnvandring per år     
20017 955    
2002 16 00018 00019 0000
2003 9 00015 00020 0000
2004-2050 6 00013 00020 0000
 
1  Se Alternative framskrivinger for en oversikt over forutsetningene for de forrige framskrivingene, som ble laget for perioden 1999-2050.
2  

Flytting er her definert som skifte av prognoseregion i løpet av ett kalenderår. De 94 prognoseregionene er identiske med de 89 økonomiske regioner, bortsett fra at fem store byer (Kristiansand, Stavanger, Trondheim, Bergen og Tromsø) er skilt ut som egne prognoseregioner. Oslo er egen økonomisk region.

 

Framskrivingsnavn

Hvert framskrivingsalternativ er beskrevet med fire bokstaver, som er en kombinasjon av komponentene vist i tabellen ovenfor. Rekkefølgen av bokstavene er alltid den samme: fruktbarhet, levealder, innenlandsk flyttenivå og nettoinnvandring. For eksempel betyr MMMM Middels fruktbarhet, Middels levealder, Middels innenlands flyttenivå og Middels nettoinnvandring, det vil si det midtre hovedalternativet, kalt Middels nasjonal vekst .

Alternativer

Med tre alternativer for hver av de fire demografiske komponentene og i tillegg ett nullflyttealternativ for både innenlandske flyttinger og nettoinnvandring, får vi i alt 3*3*4*4=144 teoretisk mulige alternativer. Da presentasjon av så mange framskrivingsalternativer ville blitt svært uoversiktlig, har vi lagt hovedvekten på tre hovedalternativer: lav- og høyalternativene, som gir størst utslag i befolkningsveksten for landet som helhet, og ett mellomalternativ, som stort sett ligger midt mellom de to hovedalternativene. Lav nasjonal vekst (LLML) bygger på at det samtidig vil være lav fruktbarhet, lav levealder og lav innvandring. Høy nasjonal vekst (HHMH) gjør det tilsvarende for høy fruktbarhet, høy levealder og høy innvandring. Middels nasjonal vekst (MMMM) er basert på mellomnivåene for de forskjellige komponentene. For alle tre hovedalternativer brukes det midlere nivået for innenlandske flyttinger, da disse påvirker landets folketall lite eller ingenting.

I tillegg presenterer vi resultater fra en del kombinasjonsalternativer, se tabell 1. Denne tabellen viser blant annet hva som skjer hvis vi endrer en komponent om gangen, det vil si enten fruktbarhet, levealder, mobilitetsnivå eller innvandring, men holder de andre komponentene faste på mellomnivåene. Vi viser også ett alternativ (LHML) som gir sterk aldring og ett som ikke innebærer noen flyttinger eller inn- og utvandring (MM00).

Alle alternative framskrivinger anses som realistiske, bortsett fra alternativet helt uten flytting (MM00), men de ekstreme alternativene er mindre realistiske enn de som er basert på mellomverdiene for de enkelte komponenter. Spesielt er det lite sannsynlig at vi får ekstremverdier for alle faktorene samtidig, som i alternativene Lav nasjonal vekst (LLML) og Høy nasjonal vekst (HHMH).

Bruk av alternativer avhenger av regional enhet, tidsperspektiv og formål, samt konsekvensene av å regne med for lav eller for høy befolkningsvekst. For kommuner er det særlig viktig å anvende flere alternativer, med både lavt og høyt flyttenivå. Selv om vi har valgt innenlandske flyttinger for 1990-1995 og 1996-2001 som utgangspunkt for henholdsvis lav- og høyalternativene, vil mange kommuner ha flyttemønstrene som avviker fra disse. Slike kommuner bør velge det alternativet som passer best med det forventede flyttenivået i årene som kommer.

Framskrivingsmodellen er denne gang endret til å regne med desimaltall for alle folketall. Tidligere brukte vi heltall. Dette medfører at det kan oppstå små inkonsistenser som skyldes avrunding. For eksempel vil ikke det såkalte befolkningsregnskapet alltid gå helt opp. (Folkemengden for et område ved begynnelsen av et år skal være lik folkemengden ved begynnelsen av forrige år, pluss fødsler, minus dødsfall, pluss innflytting/innvandring og minus innflytting/utvandring i løpet av det mellomliggende år.)

For kommentarer og resultater, se Dobbelt så mange gamle i 2050.

Fruktbarhet

Fruktbarheten sank en del i 2000 og 2001. Foreløpige tall for de første tre kvartaler av 2002 tyder på at nedgangen har fortsatt, om ikke like sterkt. For 2002 er samlet fruktbarhetstall (SFT) (se Om statistikken) estimert til 1,75 barn per kvinne. På grunn av usikkerheten om utviklingen i 4. kvartal har vi satt SFT i 2002 til 1,74 i lavalternativet og 1,77 i høyalternativet.

Det er usikkert om nedgangen siden 1990 på lang sikt vil medføre et lavere fruktbarhetsnivå enn dagens, eller om den bare er et resultat av kortsiktige variasjoner, slik det ofte har vært tilfelle. På grunn av denne usikkerheten har vi valgt å holde det langsiktige nivået i mellomalternativet på 1,8 barn per kvinne fra og med 2005, se figur 8. Dette er det samme som gjennomsnittsnivået siden 1980 og også det nivået vi valgte i de forrige framskrivingene (1999-2050).

I lavalternativet antar vi at den fruktbarhetsnedgangen vi har observert de siste årene vil fortsette og at SFT vil komme ned på 1,4 barn per kvinne i 2050. Dette er det laveste tallet som noen gang er antatt i offisielle norske befolkningsframskrivinger. Det er likevel godt over nivået i Sør-Europa, spesielt Italia og Spania, der SFT har vært rundt 1,2 siden midten av 1990-tallet, og bare litt under dagens gjennomsnittet i Vest-Europa på 1,5.

I høyalternativet forutsetter vi at SFT vil stige til det når 2,2 barn per kvinne i 2050. Dette er litt over det barnetallet hver kvinne må få i gjennomsnitt (2,1 barn) for at vi skal unngå nedgang i folketallet på lang sikt, når vi ser bort fra inn- og utvandring. Selv om 2,2 barn per kvinne kan synes høyt, er det ikke høyere enn det var i årene 1941-1973. Imidlertid har det som kjent skjedd en rekke samfunnsmessige endringer siden 1970-tallet, som økt utdanning og yrkesaktivitet for kvinner og utstrakt bruk av effektive prevensjonsmetoder, slik at en varig økning til 2,2 barn per kvinne ikke er svært realistisk. Men vi anser det ikke som umulig at dette kan skje.

I alle tre alternativer antar vi at aldersmønsteret til fruktbarheten vil endre seg noe, med en fortsatt stigning av den gjennomsnittlige fødealderen, fra 29,4 år i 2001 til 32 år i lavalternativet, 31 år i mellomalternativet og 30 år i høyalternativet. Vi har forutsatt at fødealderen vil øke mer jo lavere fruktbarheten er forutsatt å bli, fordi et høyere barnetall vanligvis følger av at kvinnene får barna tidligere.

Vi har sett på hvilke barnetallsfordelinger som er forenlige med forutsetningene i tabell 1. For barnløshet for eksempel, er de konsistente med at henholdsvis 11, 15 og 20 prosent av kvinnene i 2000-kohorten ikke får barn, mot litt over 12 prosent for 1960-kohorten, se figur 9. På lang sikt er forutsetningene om SFT i 2050 konsistente med en barnløshet på henholdsvis 10, 18 og 26 prosent.

Fruktbarheten i kommuner og fylker

For regionale fruktbarhetsforskjeller antar vi at de relative forskjellene mellom kommuner, fylker og hele landet vil ligge fast, slik de ble registrert i 1998-2001.

Dødelighet

I alle tre alternativer forutsetter vi at levealderen vil fortsette å stige gradvis gjennom hele framskrivingsperioden, det vil si helt til 2050, fra dagens nivå på 81,5 år til mellom 86 og 90 år for kvinner, og fra 76,2 år til mellom 81,6 og 86,7 år for menn, se figur 10. Disse alternativene tar utgangspunkt i en statistisk analyse av utviklingen i forventet levealder for perioden 1970-2000. (For en innføring i metoden, se Norway's Uncertain Demographic Future, sidene 47-50.)

Den levealdersøkningen vi har forutsatt her kan synes svært stor, mellom 5,4 og 10,6 år for menn og mellom 4,5 og 8,5 år for kvinner, men den er av samme størrelsesorden som den observerte økningen fra 1950 til 2000, som var 6,1 år for menn og 8,2 år for kvinner. Vi vil også peke på at levealderen er høyere enn i Norge i en rekke land både i og utenfor Europa. Japan, som lenge har ligget i teten, hadde allerede i 2001 en levealder på 84,9 år for kvinner og 78,1 år for menn. Forventet levealder i Japan passerte det norske 2001-nivået for kvinner i 1989 og for menn i 1993.

Vi vil imidlertid ikke unnlate å nevne at disse levealdrene er de høyeste som noen gang har vært forutsatt i SSBs befolkningsframskrivinger. I de to forrige framskrivingene, som ble laget i 1996 og 1999, forutsatte vi at levealderen ville øke til mellom 81,5 og 87,5 år for kvinner og til mellom 77 og 83 år for menn. De nye tallene er mellom 2,5 og 4,5 år høyere enn disse, og fører til en sterk vekst av antall gamle.

I alle tre alternativer antar vi at forskjellen i forventet levealder mellom kvinner og menn reduseres gradvis fra dagens 5,3 år til mellom 4,4 og 3,3 år i 2050, se figur 11. Utjevningen mellom kjønnene er størst i høyalternativet, der levealderen øker mest.

Som i forrige framskrivingsrunde har vi også denne gang regnet med at dødeligheten ikke synker like raskt i alle aldre. Nedgangen de siste 25 årene har vært sterkest for barn og ungdom, for menn 40-76 år og for kvinner 63-87 år – mer enn 1 prosent nedgang per år i dødelighetssannsynligheten – og nesten null for de aller eldste, det vil si over 95 år. Dette har vi tatt hensyn til i framskriving av dødeligheten, slik at forventet levealder blir som i figur 10.

For regional dødelighet brukes nivået i hvert fylke, med faste relative forskjeller i forhold til dødeligheten for landet som helhet, slik de ble registrert i 1992-2001.

Innenlandske flyttinger

Antall innenlandske flyttinger mellom kommuner har variert betydelig over tid og stort sett i takt med konjunkturutviklingen. Nivået var høyt på slutten av 1980-tallet, sank så til et lavt nivå i 1992, og har siden økt jevnt, se figur 12. Det har aldri flyttet så mange i Norge som i 2001.

I framskrivingene er flyttemønsteret i alternativet med lav mobilitet basert på registrerte innenlandske flyttinger i begynnelsen av oppgangsperioden på 1990-tallet, det vil si de seks årene 1990-1995. Høyalternativet er basert på flyttinger i slutten av perioden, nemlig årene 1996-2001, som var preget av høykonjunktur. Mellomalternativet er satt lik gjennomsnittet av lav- og høyalternativet, det vil si flyttinger for hele perioden 1990-2001. Vi har også laget en framskriving hvor vi ikke regner med flyttinger, verken over kommune- eller landegrenser (MM00). Mange kommuner finner at et slikt nullflyttealternativ kan være en nyttig referanse for planleggingsformål, men det er selvsagt helt urealistisk og må bare betraktes som regneeksempel.

I flytteforutsetningene i tidligere befolkningsframskrivinger var det ikke tilknyttet noen variabel som kunne gis en atferdsmessig tolkning, slik som for fruktbarhet (antall barn per kvinne) og dødelighet (antall leveår). Det finnes imidlertid også et slikt mål for flyttinger, nemlig "forventet antall flyttinger over livsløpet". Dette er en hypotetisk indikator, analogt med samlet fruktbarhetstall. Den beregnes som summen av aldersspesifikke utflyttingsrater mellom prognoseregioner. Denne indikatoren økte fra 1,8 i 1992 til 2,3 i 2001, se figur 6. Dette er ca. 0,9 flyttinger lavere enn det vi ville fått hvis vi hadde tatt med samtlige interkommunale flyttinger i løpet av ett år.

Våre flytteforutsetninger impliserer altså at forventet antall innenlandske flyttinger over livsløpet er 1,9 i lavalternativet som i 1990-1995, 2,0 i mellomalternativet og 2,2 i høyalternativet som i 1996-2001, se figur 13. Det er imidlertid ikke bare utflyttingsratene som varierer mellom de tre alternativene, men også fordelingen av flyttere på innflyttingskommuner, som er basert på observasjoner for de samme tidsperioder som er nevnt ovenfor.

Modellen for fordeling av innenlandske flyttinger er for øvrig endret i disse framskrivingene. Tidligere ble alle innenlandske utflyttere samlet i en flyttepott – eller flyttepool – for hvert kjønn og hver alder. Dette tallet ble så, sammen med nettoinnvandrerne, fordelt på prognoseregioner i samsvar med registrerte innflyttingsandeler. Det var altså ingen sammenheng mellom fraflyttings- og tilflyttingsregion. Den reviderte modellen tar bedre hensyn til den regionale omfordelingen som innenlands flytting medfører, ved at den er basert på registrerte flyttestrømmer fra et sett av utflyttingsregioner til de 94 prognoseregionene. Utlandet regnes som en egen region i denne modellen.

Inn- og utvandring

Det er svært stor usikkerhet om nettoinnvandringen framover, da denne avhenger av økonomisk og politisk utvikling, ikke bare i Norge, men også i resten av verden. Det har vært en klart stigende nettoinnvandring til Norge siden 1960, men med store variasjoner fra år til år, se figur 14. Vi har derfor lagt den langsiktige nettoinnvandringen på et høyere nivå enn noen gang tidligere, henholdsvis 6 000, 13 000 og 20 000 per år. I framskrivingene laget i 1999 forutsatte vi henholdsvis 5 000, 10 000 og 15 000 per år.

Da framskrivingene ble laget høsten 2002, hadde vi tilgang til foreløpige tall for nettoinnvandringen i de første tre kvartaler av 2002, som viste et svært høyt nivå (13 500). Hvis denne høye nettoinnvandringen fortsetter i 4. kvartal, vil det bli en nettoinnvandring på om lag 18 000 i 2002. Dette anslaget er valgt for 2002 i mellomalternativet, men på grunn av usikkerheten om den høye strømmen vil fortsette i 4. kvartal, har vi antatt 16 000 i lavalternativet og 19 000 i høyalternativet. Den høye nettoinnvandringen i 2002 kan i noen grad skyldes raskere behandling av søknader om oppholdstillatelse. Asylsøkere blir først registrert som innvandrere etter at de har fått oppholdstillatelse. Vi vet ikke om økningen i 2002 vil fortsette i 2003 eller om den er uttrykk for en mer permanent økning av innvandringen. I lav- og mellomalternativene har vi forutsatt en nedgang i løpet av 2003 til det langsiktige nettoinnvandringsnivået, mens vi i høyalternativet har forutsatt en liten oppgang i 2003, som vist i figur 14.

Forskjellen mellom de konstante verdiene i høyeste og laveste alternativ, 14 000, er større enn noen gang før på grunn av den store usikkerheten. Ulike økonomiske og politiske faktorer indikerer forskjellige mulige trender for nettoinnvandringen: Regjeringens forslag om en arbeidsinnvandring på 5 000 per år, ved siden av et økende antall asylsøkere, er noen av de faktorer som peker i retning av høyere innvandring. Svakere konjunkturutvikling, strengere behandling av søknader om oppholdstillatelse, og sterkere krav til familiegjenforening, er faktorer som kan medføre lavere innvandring.

Se også Dobbelt så mange gamle i 2050.

Nye befolkningsframskrivinger publiseres vanligvis hvert tredje år. Mer detaljerte tall og mer om metode og forutsetninger kommer i "Framskriving av folkemengden 2002-2050", Norges offisielle statistikk (NOS), våren 2003.

For mer informasjon, detaljerte tall og bestillinger: oppdragbefolkning@ssb.no, tlf. 62 88 54 00, eller kirsten.dybendal@ssb.no, tlf. 62 88 52 96.

Spørsmål om modellens virkemåte og forutsetninger kan rettes til helge.brunborg@ssb.no, tlf. 21 09 48 65, eller inger.texmon@ssb.no, tlf. 21 09 48 73.

Fant du det du lette etter?

Du har slått av Javascript. Du kan sende oss en tilbakemelding på informasjon@ssb.no.

Send e-post til SSB