Plan- og byggesaksbehandling, 2002

Dette viser årets rapportering i KOSTRA. Kommunene er gitt et vesentlig ansvar for miljøvernet i Norge gjennom sitt ansvar for praktisering av plan- og bygningsloven. Tall fra kommunene viser at også i år blir søknader om dispensasjoner i områder med stor miljøverdi innvilget langt oftere enn de avslås. Statistikken forteller imidlertid ikke hva slags eller hvor store eller kontroversielle tiltak det dreier seg om, eller om det er foretatt tilpasninger i forhold til miljøverdiene.

Tiltak innvilges

Planer kan være bindende eller retningsgivende for hvilke tiltak som kan gjennomføres. Rapportering om tiltak i områder med stor miljøverdi (definert som landbruks-, natur- og friområder (LNF-områder), strandsone og spesialområder for bevaring av kulturminner) viser at de fleste søknadene er i samsvar med plan, og innvilges (se tabell 1). Antallet dispensasjoner som gis fra vedtatte planer, er større enn antall avslag. Det gjelder for alle typer områder. Det må understrekes at vi ikke har opplysninger om hvilke typer tiltak det er søkt om, ei heller hvilke føringer planene legger for ulike tiltak. Det må også tas høyde for at kommuner avviser potensielle dispensasjonssøknader i forhåndskonferanser. Dette registreres ikke i statistikken.

Fylkeskommunene har ansvar for fylkeskonservator som forvalter kulturminneloven. I likhet med kommunene, innvilger også fylkeskommunene flere søknader om dispensasjon enn de avslår (fylkeskommunen har kun ansvar for kulturminneloven). Av fylkeskommunene skilte Buskerud og Oslo seg ut med strengest praksis, der hhv. ingen og 43 prosent av søknadene ble innvilget. I 11 av fylkeskommunene ble alle søknadene innvilget. Det må understrekes at tallene ikke gir opplysninger om typer dispensasjoner.

Saksbehandling i store og små kommuner koster mest

Ifølge kommuneregnskapet i KOSTRA brukte Kommune-Norge 1,75 milliarder kroner til fysisk planlegging, byggesaksbehandling og kart og oppmåling, noe som tilsvarer om lag 383 kroner per innbygger. Av dette dekket kommunene inn rundt regnet 850 millioner kroner i form av gebyrer og andre inntekter. Nettoutgiftene på 897 millioner kroner utgjorde 0,74 prosent av kommunenes totale netto driftsutgifter.

Kommunene er pålagt å ikke legge gebyrene høyere enn de faktiske kostnadene. Rapporteringen viser at størrelsene på gebyrene øker med størrelsen på kommunene, målt i folketall (se figur). Samtidig er det færre saker i større kommuner, målt per innbygger (se figur).

Totalutgiftene per innbygger til fysisk planlegging viser ikke samme tendens. De største og de minste kommunene har de største driftsutgiftene per innbygger (tabell 4). Dette indikerer at saksgebyrene i grove trekk dekker samme andel av saksbehandlingen for store og mellomstore kommuner, mens de minste kommunene selv dekker en større andel av utgiftene.

Grunnen til at gebyrene, og dermed kostnadene ved saksbehandlingen, er høyere i store kommuner, kan skyldes at konfliktnivået kan være større. Det er flere interesser som berøres ved for eksempel en regulering eller byggesak. Dermed kan det komme flere innsigelser og mer omfattende saksbehandling. Det er også grunn til å anta at saksbehandlingen i utgangspunktet må gjøres grundigere fordi det er flere hensyn som må vurderes, og for senere å kunne unngå eller bedre imøtegå innsigelser eller andre protester. De lave gebyrene i forhold til utgiftsnivået i de små kommunene kan dels henge sammen med at små kommuner i større grad bruker lave gebyrer som "lokkemiddel" for etablering.

Liten fokus på biologisk mangfold i kommunene og fylkeskommunene

Gjennom kommuneplanens arealdel legger kommunen grunnlaget for å sikre områder av spesiell verdi på ulikt vis, blant annet gjennom å vedta planer med spesiell fokus rettet mot miljøverdier, slik som biologisk mangfold, friluftsliv og kulturminner.

Av de klassiske miljøverdiene legger kommunene størst vekt på friluftslivet. Biologisk mangfold synes i liten grad å være et prioritert felt. Det samme kan også sies om kulturminner og kulturmiljøer. Avgjørende for disse forskjellene kan være hva kommunen oppfatter som sitt ansvar. Natur- og kulturminnevernet har tradisjonelt vært sett på som et statlig ansvar, mens friluftsliv i større grad er delegert til kommunene.

I første rekke er det de store og folketette kommunene som har utarbeidet planer for disse områdene. Kartet viser kommuner med plan for friluftsliv. Geografisk sett er mønsteret uensartet. Men for eksempel er det klart at mange fjellkommuner i Sør-Norge ikke har en slik plan, selv om det her er store interesser og også interessekonflikter knyttet til tilrettelegging for friluftsliv. I snitt er det de folkerike kommunene som utarbeider planer for friluftsliv, kulturminnevern og biologisk mangfold, men heller ikke her er mønsteret entydig.

Fylkeskommunens ansvarsområde på miljøsiden er, foruten kulturminnevernet, først og fremst knyttet til utarbeiding av regionplaner og oppfølging av kommuneplaner. Av de 19 fylkeskommunene, hadde 10 gjeldende fylkesplan for friluftsliv, og samme antallet for kulturminnevern, mens bare 3 hadde plan for biologisk mangfold. Dette er samme mønster som i kommunene (se tabell 7). Det lave antall planer med fokus på biologisk mangfold og det relativt høye antall med fokus på kulturminnevern kan, for en stor del, henge sammen med fylkeskommunens ansvarsområde. Mens fylkeskommunen er ansvarlig myndighet regionalt for kulturminnevernet, er det i stor grad fylkesmannen som har ansvar for saker knyttet til biologisk mangfold.

Tabeller

• Tabell 1 Byggesaksbehandling i områder med stor miljøverdi
• Tabell 2 Dispensasjonsbehandling etter kulturminneloven
• Tabell 3 Gjennomsnittlig saksbehandlingstid, reguleringsplan, byggesak og kartforretning, etter folketall i kommunen. 2002*. Kalenderdager (Rettet 19. august 2003)
• Tabell 4 Gebyrer, driftsinntekter og driftsutgifter innenfor funksjon 300. Gjennomsnittstørrelser for kommunegrupper. Kroner
• Tabell 5 Antall saker behandlet, etter folketall i kommunen. Gjennomsnitt, veid i forhold til folketall i kommunen. 2001* og 2002*
• Tabell 6 Planstatus for biologisk mangfold, friluftsliv og kulturminnevern. 2001 og 2002
• Tabell 7 Antall fylkeskommuner med plan for ulike tema
• Tabell 8 Funksjon 300 Fysisk tilrettelegging og planlegging. Økonomiske hovedstørrelser, etter fylke. 2002
• Tabell 9 Funksjon 335, 360 og 365. Økonomiske hovedstørrelser, etter fylke. 2002
• Tabell 10 Miljøfunksjoner i fylkeskommunen, funksjon 715, 716 og 750. Økonomiske hovedstørrelser. 2002. 1 000 kr