Liten konkurranse mellom arbeidsinnvandrere og flyktninger på arbeidsmarkedet

Årene etter årtusenskiftet har vært preget av stor innvandring til Norge. Ikke minst etter EU-utvidelsen i 2004 og den store tilstrømningen av arbeidsinnvandrere fra de nye medlemslandene i øst som da fant sted. Samtidig har det vært en jevn økning i antall flyktninger til Norge. Også andre innvandrergrupper har hatt en oppgang, men ingen i like stort omfang som arbeidsinnvandrerne, som i årene før 2004 var en ganske liten gruppe. Dermed er sammensetningen i gruppen av bosatte innvandrere blitt markant endret. I 2016 var arbeidsinnvandrerne blitt jevnstore med flyktningene Hver av de to gruppene utgjorde da litt under 30 prosent av alle innvandrere (se også SSB 2017a).

Ser vi på gruppen av sysselsatte innvandrere i 2016, er imidlertid andelen arbeidsinnvandrere større enn andelen flyktninger, henholdsvis 35 og 23 prosent. Kan denne forskjellen tolkes som et tegn på at arbeidsinnvandrere til en viss grad utkonkurrerer flyktninger på arbeidsmarkedet? Det kan være nærliggende å tro at norske arbeidsgivere foretrekker arbeidsinnvandrere med yrkeskompetanse fra europeiske land framfor flyktninger fra fjerntliggende land, som ofte har ukjent eller mangelfull utdanning.

I artikkelen går vi nærmere inn på denne problemstillingen og peker på flere faktorer som ikke gir belegg for denne antakelsen. Mye av den påpekte forskjellen bunner i at disse to innvandrergruppene har svært ulikt utgangspunkt for innvandringen til Norge. Mens arbeidsinnvandringen i stor grad er styrt av økonomiske konjunkturer, er det et beskyttelsesbehov grunnet krig og konflikter i hjemlandet som ligger bak flyktningers innvandring til Norge.

Det er bare innvandrere som er registrert i Det sentrale folkeregisteret som blir belyst i artikkelen. Sysselsatte på korttidsopphold, det vil si under 6 måneder, er ikke med.

Svakere vekst blant sysselsatte flyktninger

Når vi betrakter den tallmessige veksten i gruppen av sysselsatte i forhold til bosatte arbeidsinnvandrere og flyktninger, er det ganske ulike mønstre som avtegner seg, slik figur 1 viser. Hos arbeidsinnvandrere samsvarer veksten i antall sysselsatte mye mer med veksten for bosatte enn tilfellet er hos flyktninger.

Det er med andre ord vidt forskjellig dynamikk i sysselsettingsveksten i disse to innvandrergruppene. I en periode med stor arbeidsinnvandring skaper dette ulik sammensetning i gruppen av bosatte kontra sysselsatte innvandrere.

Ser vi en skjerpet konkurranse på arbeidsmarkedet?

Figur 2 sammenstiller endringene i den bosatte og sysselsatte innvandrerpopulasjonen for perioden 2002–2016. Vi ser at den store økningen i arbeidsinnvandringen har endret sammensetningen i gruppen av bosatte og sysselsatte innvandrere, men endringsmønsteret er ikke helt det samme i de to populasjonene.

Flyktningenes andel i den bosatte gruppen har gått ned med 2,6 prosentpoeng, mens deres andel i den sysselsatte gruppen er redusert med 6,3 prosentpoeng. Dermed er det oppstått en forskjell mellom deres andel i den bosatte gruppen og i den sysselsatte på henholdsvis 29,5 og 22,8 prosent.

Kan vi på denne bakgrunn si at arbeidsinnvandringen har svekket flyktningers posisjon på arbeidsmarkedet?

For å kunne belyse en slik problemstilling er det nødvendig å gå nærmere inn på prosentandelene sysselsatte i disse to gruppene i perioden 2002–2016. Er det slik at vi kan konstatere en økende avstand i sysselsettingsnivået mellom disse to gruppene etter at arbeidsinnvandringen skjøt fart?

Nokså stabil forskjell i sysselsettingsandeler

Figur 3 viser sysselsatte i prosent av bosatte 15–74 år i hver befolkningsgruppe 2002–2016. Det er brudd i tidsserien i 2015 på grunn av overgang til nytt datagrunnlag, den såkalte a-ordningen. Det er stor nivåforskjell mellom arbeidsinnvandrere og flyktninger, og denne avstanden er noenlunde jevn gjennom mesteparten av denne perioden med skiftende konjunkturer (se også SSB 2004–2017).

Noen mindre variasjoner er det imidlertid i dette bildet. Blant annet var avstanden i sysselsetting minst i en tid da arbeidsinnvandringen økte mest, det vil si under høykonjunkturen før 2008 som også kom flyktningene til gode. Etter 2008 økte avstanden litt mellom arbeidsinnvandrere og flyktninger. Men forskjellen i sysselsetting, på om lag 30 prosentpoeng var likevel ikke større enn i 2004 og 2005, like etter EU-utvidelsen.

I 2015 og 2016 har differansene ligget noe under 30 prosentpoeng, det vil si på et nivå omtrent som i årene 2003–2004 før den store arbeidsinnvandringen i det hele tatt tok til.

Det er med andre ord lite som tyder på at sysselsettingsveksten blant arbeidsinnvandrerne har gått på bekostning av flyktninggruppen. Men hvorfor er det så store avstander i sysselsetting mellom disse to gruppene, og hvorfor har arbeidsinnvandrerne så mye sterkere vekst i antall sysselsatte (se figur 1)?

Botid og utdanning forklarer mye

«Sysselsettingsgapet» og den sterkere sysselsettingsveksten blant arbeidsinnvandrerne henger blant annet sammen med at disse to gruppene har helt ulike forutsetninger for innvandringen. Arbeidsinnvandrere har ofte inngått en arbeidsavtale idet de kommer til Norge, mens flesteparten av flyktningene går gjennom en periode med opplæring og annen tilpasning de første to–tre årene, blant annet ved deltakelse i introduksjonsprogrammet (SSB, 2017b og Enes 2014).

Sysselsettingen er helt marginal blant flyktninger de første årene, som vist i figur 4. Det er i gruppen med en botid på 5–6 år at vi ser en sysselsetting på nivå med flyktningenes gjennomsnitt. De som har lengre botid enn dette, ligger noe over 50 prosent i sysselsetting, men avstanden til arbeidsinnvandrerne er likevel stor også blant disse flyktningene. Blant arbeidsinnvandrerne, derimot, har botid nærmest ingen betydning for sysselsettingsnivået.

Et annet moment som forklarer avstanden i sysselsetting mellom arbeidsinnvandrere og flyktninger, er de store forskjellene i utdanningsnivå. Over halvparten av flyktningene har bare grunnskole som høyeste fullførte utdanning, slik det kommer fram i figur 5. Blant arbeidsinnvandrere har bare 17 prosent så lite utdanning. Over 36 prosent i denne gruppen har videregående som høyeste fullførte utdanning, mot 24 prosent blant flyktningene. Forskjellene er også store for høgskole/universitetsutdanning, der andelene er henholdsvis 45 og 22 prosent.

De som bare har grunnskole, har lavest andel sysselsatte i alle befolkningsgrupper. Siden over halvparten av flyktningene bare har utdanning på det laveste nivået, er dette også en faktor som trekker sysselsettingsnivået ned i gruppen som helhet (Olsen 2018). Dessuten bidrar dette til svakere vekst i antall sysselsatte, siden de som kun har grunnskole, har vanskeligere for å få innpass på arbeidsmarkedet.

Det må ellers føyes til at de ulikhetene i utdanningsnivå vi ser mellom arbeidsinnvandrere og befolkningen utenom innvandrerne, i stor grad er påvirket av en skjev aldersfordeling. Det vil si at sistnevnte gruppe har en mye større andel eldre, der høyere utdanning ikke er fullt så mye utbredt som blant de yngre.

Tar ulike typer jobber

Forskjellene i utdanning ser vi til en viss grad gjenspeile seg i hvilke yrker de to gruppene befinner seg i, som vist i figur 6. Blant flyktninger er det salgs- og serviceyrker som er mest utbredt, 37,5 prosent. Dernest kommer gruppen renholdere, hjelpearbeidere med videre på 15,2 prosent. I begge disse yrkesgruppene finnes mange yrker uten særskilte krav til utdanning.

Blant arbeidsinnvandrere utgjør håndverkeryrker den største gruppen, på 27 prosent. Renholdernes og hjelpearbeidernes andel er omtrent den samme for arbeidsinnvandrerne som for flyktningene. Salgs- og serviceyrker er derimot mindre utbredt blant arbeidsinnvandrerne, 12,2 prosent. Det har bare vært minimale endringer i dette mønsteret over tid.

Figur 7 viser hvordan gruppen av sysselsatte arbeidsinnvandrere, flyktninger og sysselsatte utenom innvandrerne fordeler seg på ulike næringsgrupper (unntatt næringer med svært få innvandrere). Næringen er her basert på den hovedvirksomheten som utøves i bedriften. Det er særlig to næringsgrupper som skiller seg ut med svært ulikt fordelingsmønster mellom de to innvandrergruppene. Den ene er helse- og sosialtjenester, som er størst blant flyktninger med en andel på 27 prosent, mot kun 8 prosent blant arbeidsinnvandrere. Den andre er bygge- og anleggsvirksomhet, som er størst blant arbeidsinnvandrere, 21,6 prosent, mot kun 3,6 hos flyktninger.

Videre ser vi også et skjevt fordelingsmønster mellom flyktninger og arbeidsinnvandrere blant dem som jobber i varehandel. Her er andelene henholdsvis 15 prosent og 7,6 prosent. Dette er den nest største næringsgruppen blant flyktninger. Industri, som er den nest største næringsgruppen hos arbeidsinnvandrere, sysselsetter 13,6 prosent av dem, mot 7,4 prosent av flyktningene.

Med andre ord opererer mange arbeidsinnvandrere og flyktninger i ulike segmenter av arbeidsmarkedet. Dette må blant annet ses i sammenheng med de store forskjellene i utdanning og yrkeskompetanse mellom disse to gruppene. Vi må anta at det ulike mønsteret med hensyn til yrke og næring er en viktig medvirkende årsak til at forskjellene i sysselsetting mellom arbeidsinnvandrere og flyktninger ikke har økt i takt med arbeidsinnvandringen. Det er rett og slett en begrenset konkurranse mellom disse to innvandrergruppene på arbeidsmarkedet.

Andelen flyktninger i industri er gått tilbake

Hvordan har utviklingen vært når det gjelder sammensetningen av innvandrergruppene innad i de ulike næringene?

I alle næringsgrupper ser vi en økning i andelen arbeidsinnvandrere og en nedgang i andelen flyktninger, slik tendensen blant sysselsatte innvandrere i alt har vært i perioden 2008–2016. Men i noen næringsgrupper har denne tendensen vært sterkere, som vist i tabell 1. I særlig grad gjelder dette industri, der vi ser en relativt sterk økning i andelen arbeidsinnvandrere og nedgang i andelen flyktninger. Dette er en av de få næringene der også antallet flyktninger er gått ned (2 100 færre, som tilsvarer 24 prosent).

Tabell 1. Endringer i antall og prosentandel1 blant arbeidsinnvandrere og flyktninger innenfor utvalgte næringsgrupper. 4. kvartal 2008-2016

Til tabellen

Med andre ord ser vi en tendens til utkonkurrering av flyktninger i industrien. Denne næringsgruppen er imidlertid ikke dominerende blant flyktninger (se figur 7), og den har størst utbredelse blant menn. Det må ellers legges til at det har vært en nedgang på 19 prosent i antall industriansatte totalt siden 2008, og at også andelen uten innvandrerbakgrunn har gått noe tilbake.

Vi kan også se en viss utkonkurrering av flyktninger innenfor rengjøringsvirksomhet, men dette er en enda mindre næringsgruppe blant flyktningene. Ellers er det også noe økning i andelen arbeidsinnvandrere og tilbakegang i andelen flyktninger innenfor overnattingsvirksomhet og serveringsvirksomhet samt transport og lagring, men antall flyktninger i disse næringene har ikke gått ned.

Andelen flyktninger innenfor helse- og sosialtjenester har på den annen side bare hatt en marginal nedgang fra 2008 til 2016 samtidig som det har vært en økning i antall sysselsatte flyktninger i denne næringen på over 9 000. Dette tilsvarer en vekst på 59 prosent. Denne økningen har dermed bidratt til å kompensere for nedgangen i antall sysselsatte flyktninger i industri og rengjøringsvirksomhet. Også mannlige flyktninger har fått del i veksten innenfor helse- og sosialtjenester som er en sterkt kvinnedominert næring. De står for en tredjedel av økningen blant flyktningene.

Helse- og sosialtjenester har i en årrekke vært den dominerende næringen blant flyktninger. I 2016 var som nevnt over 27 prosent av flyktningene sysselsatt her. Til sammenligning var tilsvarende andel sysselsatte i den øvrige befolkningen 21,2 prosent.

 

Oppdragsgiver: Kunnskapsdepartementet.