Laveste andel mottakere på 20 år

Det var i fjor 20 år siden kontantstøtten ble innført. Formålet var å gi småbarnsfamilier reell valgfrihet i omsorgsform for egne barn. Kontantstøtteordningen har i alle år vært gjenstand for politisk og offentlig diskusjon i et likestillings- og integreringsperspektiv. Kritikken går i hovedsak ut på at kontantstøtten bidrar til å svekke arbeidslivstilknytningen til kvinner, og at den er et hinder for integreringen.

I denne analysen skal vi gå nærmere inn på hva som kjennetegner dem som mottar kontantstøtte. Vi ser på utviklingen av kontantstøttebruk siden ordningen ble innført i 1998, på mottakernes innvandrer- og landbakgrunn, samt mødrenes yrkesdeltakelse, utdannings- og inntektsnivå. I årenes løp har det skjedd endringer i kontantstøtteloven. I 2012 ble den avviklet for toåringer, og satsene for ettåringer har siden blitt kraftig oppjustert. Har dette påvirket foreldres valg av omsorgsform? Er det slik at mødre i familier som mottar kontantstøtte ikke jobber? Eller kan det være at mange velger å benytte seg av andre tilsynsordninger, som dagmamma eller familie? For å motta kontantstøtte er det ikke krav om at en av foreldrene er hjemme med barnet.

Ettersom retten til barnehageplass gjelder fra august året barnet fyller ett år, er det mange foreldre som mottar kontantstøtte i påvente av at barnet begynner i barnehage. Vi har valgt å se på kontantstøttemottakere per september 2018. Da vil vi i stor grad utelukke foreldre som mottar kontantstøtte i påvente av barnehageplass, og heller se på dem som velger kontantstøtte fremfor barnehage.

Lavest andel kontantstøttemottakere noensinne i 2018

De første årene etter at kontantstøtten ble innført mottok åtte av ti barn kontantstøtte (omfattet både ettåringer og toåringer). Det er barnet det utbetales kontantstøtte for som i denne første delen av artikkelen omtales som mottakere. Andelen barn som mottok støtten viste en betydelig nedgang frem til 2011, hvor kun to av ti mottok støtten. Denne utviklingen faller sammen med en storstilt utbygging av barnehageplasser i disse årene. Andelen ettåringer som går i barnehage, økte i samme periode fra nesten fire av ti til åtte av ti. Det økte tilbudet av barnehageplasser ga foreldre reell frihet til å velge omsorgsform.

Fra og med 2012 avvikles kontantstøtten for toåringer. Vi går dermed fra å se på andel ett- og toåringer til andel ettåringer (13-23 måneder) som mottar kontantstøtte. I 2013 mottok 22 prosent av alle ettåringer kontantstøtte, mens i 2015 hadde andelen økt til 24 prosent. Økningen sammenfaller med at satsene for kontantstøtte økte kraftig året før. I 2016 var det en nedgang i andel kontantstøttemottakere, til 23 prosent av alle ettåringer, og i 2018 ble det utbetalt kontantstøtte for 21 prosent av alle barn i kontantstøttealder. Den minste andelen siden ordningen ble innført.

Botidskrav påvirket bruken blant innvandrere

I 2017 skjedde det to endringer i regelverket for kontantstøtte som er med på å påvirke folks bruk av ordningen. Det utbetalte månedlige beløpet ble kraftig oppjustert, og det ble innført krav om at foreldre som mottar kontantstøtte, som hovedregel, må ha vært bosatt i Norge i minst fem år (se faktaboks). Formålet med innføringen av botidskrav er å stimulere til at nyankomne innvandrere raskt kommer seg ut i arbeid og blir økonomisk selvstendige.

Regelverksendringen bidro til at det fra 2016 til 2018 var en kraftig nedgang i andelen kontantstøttemottakere blant barn med innvandrerbakgrunn. I 2018 ble det utbetalt kontantstøtte for 28 prosent barn med innvandrerbakgrunn. Til sammenlikning var det 43 prosent¹ i 2016. 

¹ Tallet er rettet 28. august 2019.

Kontantstøtte økte noe for barn uten innvandrerbakgrunn

Blant barn uten innvandrerbakgrunn var det på sin side en beskjeden økning i andel som mottok kontantstøtte fra 2016 til 2018. Økningen var på 1 prosentpoeng, og det ble dermed utbetalt kontantstøtte for 17 prosent av barn uten innvandrerbakgrunn i 2018. Økningen kan ha en sammenheng med at satsene ble oppjustert året før. Vi har også i tidligere sett at en økning i andel mottakere sammenfaller med økte satser.

Ser vi på alle kontantstøttemottakere er det, i likhet med tidligere år, vanligst å motta kontantstøtte for de minste barna (13-18 måneder). Blant de yngste (13-18 måneder) ble det mottatt kontantstøtte for 23 prosent i 2018, mens det ble mottatt kontantstøtte for 19 prosent av de eldste (19-23 måneder). Forskjellen mellom de yngste og de eldste er spesielt påfallende blant barn uten innvandrerbakgrunn, der andelen kontantstøttemottakere i aldersgruppen 19-23 måneder er 13 prosent, og i aldersgruppen 13-18 måneder er den 19 prosent. Forskjellen mellom aldersgruppene er ikke like påfallende når vi kun ser på barn med innvandrerbakgrunn, i begge aldersgrupper ble det mottatt kontantstøtte for 28 prosent.

Stadig mindre brukt av afrikanske og asiatiske familier

Når vi deler barn med innvandrerbakgrunn inn i to grupper basert på landopprinnelse, Afrika, Asia etc. og EU etc., ser ut til at personer fra landgruppen Afrika, Asia etc. har blitt berørt av botidskravet i større grad enn de fra EU etc. Det skyldes at innvandrere fra mange av landene i førstnevnte gruppe har kort botid i Norge. De er heller ikke omfattet av regelverket som gir rett til kontantstøtte uten botid på over fem år, i motsetning til innvandrere fra EØS-land som kan ha opparbeidet rettigheter i hjemlandet. Det var i 2018 17 prosentpoeng færre mottakere i landgruppen Afrika, Asia etc. sammenliknet med 2016. På tross av EØS-regelverket har nedgangen i andel mottakere vært relativt stor også i landgruppen EU etc., med en reduksjon på 11 prosentpoeng. Nedgangen i denne gruppen kan skyldes at det stilles krav til at begge foreldrene har trygderettigheter fra hjemlandet.

Uavhengig av botidskravet har vi sett at forholdet mellom kontantstøttebruk blant innvandrere med bakgrunn fra Afrika, Asia etc. og fra EU etc. har endret seg de siste årene. Frem til 2011 brukte innvandrerforeldre fra Afrika, Asia etc. kontantstøtte i større grad enn de fra EU etc. Fra 2012 endret denne tendensen seg. Samtidig som andelen mottakere med bakgrunn fra Afrika, Asia etc. fortsatte å falle, økte andelen mottakere i den andre innvandrergruppen (EU etc.). I 2016 var andelen kontantstøttemottakere for første gang større blant dem med innvandrerbakgrunn fra EU etc. enn blant dem fra Afrika, Asia etc. I 2018 ble det utbetalt kontantstøtte for 26 prosent av ettåringer med innvandrerbakgrunn fra Afrika, Asia etc. og tilsvarende 33 prosent blant dem fra EU etc. Som figur 2. viser økte altså differansen mellom de to landene ytterligere i 2018.

Store innvandrergrupper påvirker totalen

Ser vi nærmere på enkeltland varierer bruken av kontantstøtte fra år til år, og store innvandrergrupper til Norge påvirker den totale andelen mottakere blant innvandrere generelt i relativt stor grad. Polen og Litauen er de største innvandrergruppene fra EU etc. i Norge. Foreldre fra Polen utgjør den klart største gruppen innvandrerforeldre med barn i kontantstøttealder (13 prosent av alle innvandrerforeldre), og andelen mottakere av kontantstøtte i denne gruppen var 40 prosent i 2018. Blant foreldre fra Litauen, den nest største gruppen med barn i kontantstøttealder fra land i EU etc. var andelen mottakere 36 prosent.

I landgruppen Afrika, Asia etc. er det foreldre med bakgrunn fra Somalia som utgjør den største gruppen barn i kontantstøttealder. I denne gruppen ble det også mottatt kontantstøtte for 36 prosent av barna i 2018. Foreldre fra Eritrea derimot, som er den nest største gruppen som har barn i kontantstøttealder fra Afrika, Asia etc., skiller seg markant ut med kun 8 prosent som mottok kontantstøtte. Disse er åpenbart med på å dra gjennomsnittet ned for landgruppen totalt.

Vanligere med kontantstøtte blant dem med lang botid

Ser vi bort fra hvilke opprinnelsesland det er flest barn i kontantstøttealder fra, endrer bildet seg noe. Blant 25 utvalgte land var det barn med bakgrunn fra Sri Lanka, Pakistan, Kosovo, Irak og Polen som det i størst grad ble utbetalt kontantstøtte for i 2018, fra 40 til 44 prosent. Med unntak av Polen, som er omfattet av EØS-regelverket, har innvandrere med bakgrunn fra de fire øvrige landene lengre botid i Norge sammenliknet med innvandrere fra de andre utvalgte landene.

Andelen som benyttet seg av kontantstøtteordningen var minst i familier med bakgrunn fra India, Sverige, Serbia, Eritrea og Syria, mellom 15 og 4 prosent i 2018. Blant foreldre med innvandrerbakgrunn fra Syria var det kun 4 prosent som mottok kontantstøtte i 2018. Innvandrere fra Syria er, på grunn av kort botid, i stor grad påvirket av botidskravet som kom i 2017. Samtidig ser vi at andelen syriske foreldre som mottok kontantstøtte var liten også i 2016 – før botidskravet ble innført.

Selv om botid påvirker muligheten til å motta kontantstøtte, gjøres det i denne artikkelen ikke analyser knyttet til om botid har en direkte sammenheng med kontantstøttebruk. Botid kan dermed ikke brukes som en forklaring på tilbøyeligheten til å bruke kontantstøtte.

Utdanningsnivå viktig for kontantstøttevalget

Hva kjennetegner foreldre til barn i kontantstøttealder generelt, og spesielt dem som mottar kontantstøtte på vegne av barnet? Tidligere analyser tyder på at foreldrenes utdanningsnivå og inntekt påvirker valg av omsorgsform. Ordningen med kontantstøtte er klart mer benyttet blant foreldre med lavere utdanning. Blant mødre med ungdomsskole som høyeste utdanningsnivå og barn i kontantstøttealder generelt i befolkningen, mottok 32 prosent kontantstøtte i 2018. Andelen kontantstøttemottakere faller når mors utdanningsnivå øker. I familier hvor mor har fullført videregående mottar 23 prosent støtten, mens kun 14 prosent velger støtte hvis mor har utdanning på høgskole- eller universitetsnivå.

Tendensen er ikke like entydig når vi ser på innvandrermødre alene, slik figur 3. viser. I denne gruppen er det en klart mindre andel mottakere blant mødre med utdanning på høgskole- eller universitetsnivå (25 prosent) sammenlignet med dem som har grunnskole som høyeste utdanningsnivå (38 prosent). Det å ha videregående utdanning i motsetning til ungdomsskole ser derimot ikke ut til å ha noe å si for hvorvidt barnet mottar kontantstøtte eller ei, slik vi finner i den øvrige befolkningen. 

Utbetales oftest til mor

Til tross for at kontantstøtteordningen er kjønnsnøytral (og egentlig tildeles barnet), viser NAV’s stønadsstatistikk over kontantstøtte for hele befolkningen at støtten i hovedsak blir overført til barnets mor. I 2018 var 76 prosent av kontantstøtteoverføringene registrert på barnets mor. Selv om det kan være tilfeller hvor mor mottar kontantstøtte, men det er far som er hjemme med barnet, er den rådende oppfatning at det i hovedsak er mødre som er hjemme med barnet når familien mottar støtten.

Mest utbredt i familier som tjener dårlig

Utdanningsnivå synes altså å påvirke hvorvidt foreldre velger kontantstøtte i stedet for barnehage. Videre henger utdanningsnivå og egen inntekt sammen. Familier hvor én eller begge foreldre har inntekt utover kontantstøttesatsen og barnehagens minstepris, men som likevel velger å være hjemme med barnet utover foreldrepermisjonen, får en trangere familieøkonomi enn om de sender barnet i barnehage. Det er derfor ikke overraskende at vi finner en klar sammenheng mellom inntekt og bruk av kontantstøtte. Dette gjelder særlig for mor, som oftest er den som er hjemme med barnet når familien mottar kontantstøtte.

Barnefamilier med lav inntekt mottar oftest kontantstøtte, og andelen mottakere synker med økende inntekt. I familier hvor mor tilhører laveste inntektskvartil (se tekstboks), mottok 28 prosent kontantstøtte i 2018, mens i familier der mor tilhører høyeste inntektskvartil, fikk 10 prosent støtte.

Når vi ser på fars inntekt, finner vi også at bruken er synkende for dem med inntekt utover 300 000 kroner. Det ser ut til at mors inntekt er av noe større betydning når familier skal vurdere om de skal søke om kontantstøtte. Samtidig vil familier der far tjener lite, ha mindre valgfrihet, da mor må jobbe for å sikre familien en viss inntekt. Tilsvarende vil altså familier der far tjener mye kunne tillate seg en hjemmeværende mor og dermed motta kontantstøtte.

I familier som mottar kontantstøtte, ser vi også at menn med høyere inntekt er overrepresentert. Syv av ti fedre i familier som mottar kontantstøtte tilhører de øvre inntektskvartilene. Ser vi på mors inntekt, er tendensen motsatt. Kvinner med høy inntekt er sterkt underrepresentert. I fire av ti familier tilhører mor de øvre inntektskvartilene (se tekstboks). I 2018 finner vi 14 prosent av kontantstøttemottakerne i familier hvor far har inntekt under 201 400 kroner etter skatt. Tilsvarende gjelder dette 30 prosent i familier hvor mor har lav inntekt.

At mor er hjemme med barn og far er i jobb, er ofte diskutert fra et likestillingsperspektiv. Et vanlig argument for denne rollefordelingen er at fars inntekt er høyere enn mors, og at det derfor lønner seg for familiene at far står i jobb. Vi har derfor også sett på mottak av kontantstøtte etter mors inntekt etter skatt som andel av fars inntekt. Vi ser at det er flere familier som mottar kontantstøtte hvis mors inntekt er klart lavere enn fars, enn hvis foreldrenes inntekt er mer like, som vist i figur 4. Der mor tjener mer enn far ser vi imidlertid ikke samme tendens til at dette øker kontantstøttebruken.

I familier der mor tjener under 50 prosent av fars inntekt mottok en av fire kontantstøtte i 2018. Jo likere fordelingen av inntekt mellom mor og far, jo mindre er andelen som mottar kontantstøtte. Det må imidlertid bemerkes at den som søker om og mottar kontantstøtten ikke nødvendigvis er den samme som er hjemme med barnet. Men vi vet strengt tatt ikke hvem som mottar kontantstøtten, og hvem som faktisk er hjemme. 

Fire av ti innvandrermødre med lav inntekt mottar kontantstøtte

Barn med innvandrerbakgrunn er sterkt overrepresentert blant familier med lav inntekt. Når vi ser på mors inntekt i familier med barn i kontantstøttealder, er også innvandrermødre sterkt overrepresentert blant dem med lavest inntekt, sammenlignet med mødre uten innvandrerbakgrunn og med barn i samme alder. I 2018 hadde 47 prosent av innvandrermødrene i denne gruppen inntekt på under 201 400 kroner etter skatt. Tilsvarende gjelder dette 14 prosent av mødre uten innvandrerbakgrunn. Det er derfor også interessant å se på kontantstøttebruk etter innvandrerbakgrunn og inntekt. 

Over halvparten av alle som mottok kontantstøtte i 2018 har en nettoinntekt under 300 000 kroner, og dette gjelder uavhengig av innvandrerbakgrunn. Fire av ti barn med innvandrerbakgrunn som mottar kontantstøtte, har en mor med lav inntekt (nettoinntekt under 201 400 kroner), bare 5 prosent har en mor med høy inntekt (nettoinntekt over 417 000 kroner), se figur 5. Til sammenligning har hvert fjerde «kontantstøttebarn» uten innvandrerbakgrunn en mor med lav inntekt, og hvert tiende barn har en mor høy inntekt.

Er foreldre som mottar kontantstøtte likevel i jobb?

Foreldre som mottar kontantstøtte, kan velge andre tilsynsordninger som dagmamma eller besteforeldre. Ettersom ett av de største ankepunktene mot kontantstøtteordningene fra et likestillingsperspektiv er at den er til hinder for kvinners yrkesdeltakelse, er det derfor interessant å undersøke hvorvidt mødrene til barna som mottar kontantstøtte, likevel er i jobb.

I 2018 var fire av ti mødre som mottok kontantstøtte i arbeid i samme periode som de mottok støtten. 25 prosent jobber minst 30 timer i uka, og 16 prosent arbeidet 1-30 timer i uka. Mødre med de minste barna (13-18 måneder) jobber i like stor grad opptil 30 timer, som mødre til de største barna (19-23 måneder). Mødre til de minste barna jobber derimot i litt større grad minst 30 timer enn mødre til de største barna (26 mot 22 prosent).

Blant barn som mottar støtte, er det en større andel mødre uten innvandrerbakgrunn som både får støtte og jobber sammenlignet med innvandrermødre, som vist i figur 6. Det er også en større andel mødre uten innvandrerbakgrunn som jobber minst 30 timer mens de mottar kontantstøtte, 27 prosent. Dette gjelder 20 prosent blant innvandrermødre.

Hvorvidt mor er i arbeid samtidig som barnet mottar kontantstøtte, henger også sammen med mors inntekts- og utdanningsnivå. Blant mødre med lavest inntekt etter skatt er det 20 prosent som både er i arbeid og får støtte. Som vist i figur 7, øker andelen som er i arbeid klart med mors inntekt. Blant mødre med høyeste inntektsnivå, er 63 prosent i arbeid samtidig som de mottar støtte, og mer enn halvparten av mødrene arbeider minst 30 timer.

Det er en dobbelt så stor andel som jobber mens barnet mottar støtte blant mødre med høyere utdanning sammenlignet med mødre som har ungdomsskole som høyeste utdanningsnivå (54 mot 26 prosent). Vi finner også at blant mødrene som er i arbeid, er andelen som jobber minst 30 timer i uka fremfor 1-30 timer større blant mødrene med høyest utdanningsnivå og høyest inntektsnivå.