Flere barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt

Publisert:

10,3 prosent av alle barn tilhørte en husholdning med vedvarende lavinntekt i 2016, mot 10 prosent året før. Oslo har størst andel barn i lavinntektshusholdninger, mens Finnmark har den sterkeste økningen.

Hva er vedvarende lavinntekt?

En vanlig måte å definere vedvarende lavinntekt på er å slå sammen husholdningsinntektene gjennom en periode på flere år – for eksempel 3 år – og deretter å definere alle dem med en gjennomsnittlig inntekt lavere enn for eksempel 50 prosent eller 60 prosent av mediangjennomsnittet i samme periode, som en lavinntektshusholdning. Dette er en metode som ofte blir benyttet i Statistisk sentralbyrås rapport om økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper.

101 000 barn under 18 år bodde i en husholdning med vedvarende lavinntekt i 2016, noe som utgjør 10,3 prosent av alle barn i denne aldersgruppen. Det er en økning på 0,3 prosentpoeng fra året før.

Disse barna tilhørte en husholdning der gjennomsnittlig inntekt etter skatt per forbruksenhet i årene 2014–2016 var lavere enn 60 prosent av gjennomsnittlig medianinntekt i befolkningen i samme treårsperiode. Sammenlignet med forrige treårsperiode (2013–2015) har det blitt 3 000 flere barn i lavinntektsgruppen.

Ser en på utviklingen i en lengre periode, går det fram av figur 1 at det har skjedd en betydelig økning i andelen barn i lavinntektshusholdninger etter 2000. Bare mellom 2001 og 2004 ble denne andelen mer enn fordoblet, fra 3,3 prosent til 7,2 prosent, mens denne andelen deretter lå stabilt fra 7 til om lag 7,5 prosent frem til 2011. Etter 2011 har andelen barn i lavinntektshusholdninger økt hvert år. Mellom 2006 og 2016 ble det 34 000 flere barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt.

1 Gjennomsnittlig inntekt etter skatt per forbruksenhet (EU-skala) i en treårsperiode under 60 prosent av mediangjennomsnittet i samme treårsperiode.

Figur 1. Andelen barn under 18 år i husholdninger med vedvarende lavinntekt¹

Andel med lavinntekt
2000 4.0
2001 3.3
2002 4.7
2003 5.6
2004 7.2
2005 6.7
2006 7.0
2007 7.3
2008 7.6
2009 7.7
2010 7.7
2011 7.6
2012 8.0
2013 8.6
2014 9.4
2015 10.0
2016 10.3

Flertallet har innvandrerbakgrunn

Barn som har innvandrerbakgrunn er sterkt overrepresentert i lavinntektsgruppen. Mens kun 5,5 prosent av barn uten innvandrerbakgrunn tilhørte en husholdning med vedvarende lavinntekt i 2016, var denne andelen nesten syv ganger så stor for innvandrerbarn, 37,8 prosent. Etter 2012 har barn med innvandrerbakgrunn utgjort flertallet av alle barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt, og denne andelen var på 54,5 prosent i 2016. Dette er en betydelig økning siden 2006 da andelen var på 38,8 prosent, som figur 2 viser. I antall utgjør dette mer enn en dobling fra om lag 26 000 barn i 2006 til drøyt 55 000 barn i 2016.

Selv om det først og fremst er et økt innslag av barn med innvandrerbakgrunn som forklarer økningen i lavinntekt blant barn de siste årene, har det etter 2011 også blitt flere barn uten innvandrerbakgrunn i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Fra 2011 til 2016 økte dette antallet fra i underkant av 40 000 til vel 46 000 barn. Mye av dette kan forklares med at flere barn i lavinntektsgruppen har kun én forsørger. Nesten halvparten, 49 prosent, av alle barn i lavinntektsgruppen og som ikke har innvandrerbakgrunn, bodde i 2016 sammen med en enslig mor eller far. Tilsvarende andel var 44 prosent i 2006.

1 Gjennomsnittlig inntekt etter skatt per forbruksenhet (EU-skala) i en treårsperiode under 60 prosent av mediangjennomsnittet i samme treårsperiode.

Figur 2. Antall barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt.¹ Barn med og uten innvandrerbakgrunn

Barn med innvandrerbakgrunn Barn uten innvandrerbakgrunn
2006 26149 41175
2007 28456 41507
2008 30311 42408
2009 31834 41918
2010 32974 41299
2011 34376 39524
2012 38225 39948
2013 42349 41960
2014 47075 45027
2015 52469 45718
2016 55174 46149

Landbakgrunn betyr mye

Det er store variasjoner i andelen barn i lavinntektshushold ut i fra hvilken landbakgrunn barna har. Det er barn med bakgrunn fra land som Somalia, Syria, Irak, Eritrea og Afghanistan som har størst andel barn i lavinntektsgruppen. Dette er barn som har kommet til Norge som flyktninger eller er født i landet av flyktningeforeldre. De tilhører ofte barnerike familier med dårlig tilknytning til arbeidsmarkedet og hvor avhengigheten av ulike offentlige støtteordninger er stor. Åtte av ti barn med somalisk bakgrunn tilhørte en familie med vedvarende lavinntekt i perioden 2014–2016, som figur 3 viser. Også barn med bakgrunn fra Syria og Irak er betydelig overrepresentert i lavinntektsgruppen, med en lavinntektsandel på henholdsvis 76 og 57 prosent i 2016.

Dette står i kontrast til barn med bakgrunn fra land som for eksempel India, Bosnia, Sri Lanka, Filippinene og Vietnam, der mellom 9 og 18 prosent av barna var å finne i lavinntektsgruppen i 2016. 

Andelen økonomisk utsatte barn med innvandrerbakgrunn går ned med familiens botid i Norge, men enkelte grupper har en svært stor lavinntektsandel selv etter mange års botid. Spesielt gjelder dette barn med landbakgrunn fra Somalia og Irak.

1 Gjennomsnittlig inntekt etter skatt per forbruksenhet (EU-skala) i en treårsperiode under 60 prosent av mediangjennomsnittet i samme treårsperiode.

Figur 3. Andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt, etter landbakgrunn¹. 2016

Andel barn
India 9.2
Bosnia-Hercegovina 12.5
Sri Lanka 15.9
Filippinene 16.1
Vietnam 18.0
Thailand 21.8
Kina 26.1
Chile 26.6
Makedonia 27.2
Polen 27.2
Kosovo 28.5
Litauen 31.3
Iran 31.5
Tyrkia 35.3
Russland 39.9
Marokko 41.8
Pakistan 44.2
Eritrea 53.0
Afghanistan 53.7
Irak 57.3
Syria 75.6
Somalia 79.0
Barn uten innv.bakgrunn. 5.53

Mange med lavinntekt i Oslo

Blant fylkene er det i Oslo at det relativt sett er flest barn som vokser opp i husholdninger med vedvarende lave inntekter. I 2016 var denne andelen på 17,6 prosent, som figur 4 illustrerer. Også Østfold og Telemark har en relativt stor andel barn i lavinntektshusholdninger, med en andel på 14,6 og 13,6 prosent. Blant fylkene med minst andel barn i lavinntektsgruppen finner vi Troms og Rogaland med en andel på 7,3 prosent i 2016.

Den store andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt som vi finner i hovedstadsregionen, skyldes i stor grad et høyt innslag av barnefamilier med innvandrerbakgrunn i dette fylket. I Oslo hadde nærmere 8 av 10 barn i lavinntektsgruppen innvandrerbakgrunn i 2016.

Innvandrerandelen er også betydelig i andre fylker der andelen med lavinntekt er relativt stor, for eksempel Østfold, Buskerud og Telemark.

1 Gjennomsnittlig inntekt etter skatt per forbruksenhet (EU-skala) i en treårsperiode under 60 prosent av mediangjennomsnittet i samme treårsperiode.

Figur 4. Andelen barn, med og uten innvandrerbakgrunn, i husholdninger med vedvarende lavinntekt¹. Etter bostedsfylke. 2006 og 2016

Med innvandrerbakgrunn Uten innvandrerbakgrunn
Troms 2006 0.6 4.4
Troms 2016 2.7 4.6
Rogaland 2006 1.9 3.7
Rogaland 2016 4.0 3.3
Møre og Romsdal 2006 0.9 4.2
Møre og Romsdal 2016 3.1 4.3
Sør-Trøndelag 2006 1.6 4.4
Sør-Trøndelag 2016 3.3 4.2
Sogn- og fjordane 2006 0.8 3.9
Sogn- og fjordane 2016 3.4 4.2
Akershus 2006 1.8 2.9
Akershus 2016 4.4 3.2
Hordaland 2006 1.5 4.2
Hordaland 2016 4.1 4.3
Finnmark 2006 0.5 4.1
Finnmark 2016 3.1 5.7
Nordland 2006 0.8 4.8
Nordland 2016 3.4 5.5
Nord-Trøndelag 2006 0.9 6.0
Nord-Trøndelag 2016 3.2 6.6
Vest-Agder 2006 2.3 4.5
Vest-Agder 2016 5.4 5.6
Oppland 2006 1.4 5.4
Oppland 2016 4.8 6.4
Vestfold 2006 2.4 4.6
Vestfold 2016 5.5 5.7
Aust-Agder 2006 2.2 5.3
Aust-Agder 2016 5.0 6.4
Buskerud 2006 3.4 4.3
Buskerud 2016 6.9 4.9
Hedmark 2006 1.7 6.2
Hedmark 2016 4.6 7.6
Telemark 2006 3.0 5.7
Telemark 2016 7.0 6.6
Østfold 2006 3.9 5.1
Østfold 2016 8.4 6.1
Oslo 2006 11.3 3.4
Oslo 2016 13.9 3.8
Landet 2006 2.7 4.3
Landet 2016 5.6 4.7

Størst økning i Finnmark

Samtlige fylker har hatt en økning i andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt mellom 2006 og 2016. I hele landet økte lavinntektsandelen blant barn med 47 prosent i denne perioden, fra 7 prosent i 2006 til 10,3 prosent i 2016. Men det er store geografiske variasjoner.

Til tross for at Oslo har den klart største andelen barn i lavinntektshushold blant fylkene, er den prosentvise økningen minst i dette fylket. Mellom 2006 og 2016 økte lavinntektsandelen med bare 20 prosent. Dette skyldes blant annet at Oslo allerede i 2006 hadde en relativt stor andel barn i lavinntektshushold, 14,7 prosent. Også i Sør-Trøndelag og Rogaland har den prosentvise økningen i lavinntekt blant barn vært klart mindre enn i landet for øvrig, som det fremgår av figur 5.

Blant fylkene er det Finnmark som har den prosentvis største økningen, og denne økningen har særlig funnet sted de siste årene. Fra 2006 og til 2016 skjedde det nesten en dobling i andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt i dette fylket, fra 4,5 prosent til 8,8 prosent. Økningen i lavinntekt i Finnmark skyldes for en stor del at Finnmarkstillegget i barnetrygden ble fjernet fra og med 2014. Fjerningen av dette tillegget reduserte barnetrygdsatsene for parfamilier med 25 prosent og for enslige med barn med mellom 14 og 20 prosent, avhengig av barnetallet.

1 Gjennomsnittlig inntekt etter skatt per forbruksenhet (EU-skala) i en treårsperiode under 60 prosent av mediangjennomsnittet i samme treårsperiode.

Figur 5. Prosentvis endring i andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt¹. 2006-2016

Vedvarende lavinntekt Vedvarende lavinntekt
Oslo 20.0
Sør-Trøndelag 25.4
Rogaland 31.6
Nord-Trøndelag 41.9
Møre og Romsdal 44.9
Troms 45.8
Hordaland 47.2
Landet 47.1
Aust-Agder 53.6
Buskerud 53.7
Hedmark 54.4
Telemark 55.4
Nordland 56.9
Vestfold 60.2
Østfold 61.1
Oppland 61.9
Vest-Agder 62.0
Sogn- og fjordane 62.4
Akershus 63.6
Finnmark 93.9

Flere med lavinntekt også i absolutt forstand

En alternativ metode til den relative metoden til å belyse utvikling i lavinntekt, er å benytte en «fast» lavinntektsgrense basert på medianinntekten ett bestemt år, og deretter bare justere denne grensen for prisstigningen i påfølgende år.

Fordelen med en slik metode er at en får belyst inntektsutviklingen til dem som befinner seg nederst i fordelingen. Dersom andelen personer med en inntekt under en slik «absolutt» lavinntektsgrense faller over tid, kan dette tolkes som at også de som befinner seg i lavinntektsgruppen, har hatt vekst i realinntektene i perioden. En svakhet med denne metoden i forhold til en relativ tilnærming er likevel at den økonomiske avstanden mellom dem nederst i fordelingen og resten av befolkningen kan øke, uten at dette nødvendigvis fører til at det blir flere lavinntektshushold.

Benyttes en slik metode basert på en «fast» lavinntektsgrense, går det fram av figuren at lavinntektsandelen falt betydelig fra 2006 og fram til om lag 2011. I denne perioden opplevde med andre ord også barn i lavinntektsgruppen en klar økning i husholdningenes realinntekter. Men de siste årene har denne nedgangen stoppet opp, og etter 2013 øker også andelen med lavinntekt basert på denne metoden. For eksempel økte andelen barn i husholdninger med slik «absolutt» lavinntekt fra 3,5 prosent i 2013 til 4 prosent i 2016. Dette tyder på at barnefamiliene nederst i inntektsfordelingen har fått redusert kjøpekraft de siste årene. 

1 Gjennomsnittlig inntekt etter skatt per forbruksenhet (EU) i en treårsperiode under 60 prosent av mediangjennomsnittet i samme treårsperiode.

Figur 6. Andelen barn med vedvarende lavinntekt¹. Lavinntektsgrensen basert på et fast beløp (lavinntektsgrensen for 2004-2006) og basert på relativ avstand til årets median (løpende lavinntektsgrense)

Fast lavinntektsgrense Løpende lavinntektsgrense
2004-2006 7.0 7.0
2005-2007 5.9 7.3
2006-2008 5.1 7.6
2007-2009 4.5 7.7
2008-2010 4.1 7.7
2009-2011 3.8 7.6
2010-2012 3.6 8.0
2011-2013 3.5 8.6
2012-2014 3.6 9.4
2013-2015 3.8 10.0
2014-2016 4.0 10.3

Kontakt