Byggeaktivitet i strandsonen, 1985-2004

Alle skal ha mulighet til å drive friluftsliv som helsefremmende , trivselsskapende og miljøvennlig aktivitet i nærmiljøet og i naturen for øvrig . Dette er det strategiske målet for resultatområdet Friluftsliv i miljøvernpolitikken. Kystområdene har stor verdi for friluftslivet. Samtidig er dette områder under stort utbyggingspress, noe som bidrar til at tilgjengeligheten for friluftsliv begrenses.

Flere miljøpolitiske nøkkeltall er utarbeidet som måleredskap for å følge utviklingen i forhold til de nasjonale resultatmålene for friluftsliv, gitt i Stortingsmelding nr. 25 (2002-2003) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand. Tilgjengelighet til 100-metersbeltet langs kysten er et slikt nøkkeltall.

Hovedlandets kystlinje er 83 281 km lang, medregnet øyer, fjorder og bukter. Dette tilsvarer litt mer enn to ganger jordas omkrets ved ekvator. De fleste av tettstedene og mye av de bebygde arealene ellers, inklusive hytter og fritidshus, er konsentrert nettopp langs kysten.

Nasjonal målsetting i fare?

Det er et uttalt nasjonalt resultatmål at områder av verdi for friluftslivet skal sikres. Til tross for dette bygges det stadig i strandsonen. 23,5 prosent av kystlinjas totale lengde ligger mindre enn 100 meter fra nærmeste bygning (registrert i GAB per 1. januar 2004). Dette tilsvarer ½ gang rundt ekvator. For strekningen Halden i sørøst til og med Hordaland i vest, en strekning som er særlig i søkelyset for miljøpolitikken, er hele 39,1 prosent av kystlinja mindre enn 100 meter fra nærmeste bygning. Dette indikerer at allmennhetens tilgang til strandsonen stedvis kan være betydelig begrenset. Det er særlig ved de store tettstedene og fritidshusområdene i Sør-Norge at det er bygd i strandsonen (se figurene 1 og 2).

Kommunene innerst i Oslofjorden har høyest andel nedbygd kystlinje. Oslo tettsted legger beslag på en vesentlig del av disse arealene.

Størst press rundt de store byene

Det er størst andel bygningspåvirket kystlinje innenfor 100 meter fra bygninger nær de store byene. Vi har fordelt tallene på kommuner etter sentralitet, det vil si etter reisetid til tettsteder av en viss størrelse. Sentrale kommuner har mer utbygd kystlinje enn mindre sentrale kommuner (figur 3). 39,1 prosent av kystlinja i de mest sentrale kommunene er bygningspåvirket, mens tilsvarende for de minst sentrale kommunene er 17,3 prosent. Det har også skjedd mer bygging i 100-metersbeltet i de mest sentrale kommunene i perioden 1985 til 2004, sammenlignet med mindre sentrale kommuner.

Utbyggingen i strandsonen skjer til tross for at plan- og bygningsloven § 17-2 ("strandloven") har et generelt forbud mot bygging i 100-metersbeltet langs sjøen. Nybygging og andre tiltak kan derfor bare gjennomføres etter dispensasjon, hvis ikke området er regulert til byggeformål. Tall over dispensasjoner innvilget i strandsonen i områder med byggeforbud, rapportert gjennom KOSTRA (KOmmune-STat-RApportering), viser at antall innvilgede dispensasjoner per kilometer kystlinje er fem ganger så høyt i de mest sentrale områdene sammenlignet med de minst sentrale områdene. Dette skjer til tross for at en mindre andel av dispensasjonssøknadene innvilges i de sentrale områdene. Dette tyder på at selv om kommunene i sentrale områder er litt strengere enn ellers i landet, er presset så stort at antall dispensasjoner bidrar til at nedbygging av uberørt strandsone går raskest i de sentrale områdene. Det framgår imidlertid ikke om dispensasjonene gjelder i allerede bebygde områder eller på uberørt grunn, så det vil være usikkerhet knyttet til å beregne hvordan dispensasjonene vil påvirke andelen av kysten som er uberørt.

De fleste dispensasjonssøknader innvilges

KOSTRA-tallene viser at de aller fleste dispensasjonssøknadene innvilges. Selv om antall innvilgede dispensasjoner er flere per kilometer kystlinje i de sentrale områdene, er likevel andelen av søknadene som ble innvilget lavere. Om en ser på landsdelene, ser en at kommunene langs kysten fra Østfold til Hordaland var litt mer restriktive enn kommuner lenger nord. Langs kysten nord for Hordaland er andelen uberørt strandsone større enn kysten Østfold-Rogaland (se tabell 1). En kan dermed anta at konfliktnivået mellom utbyggingsinteresser og andre interesser ofte er mindre, noe som kan gjøre det lettere å innvilge dispensasjon. Det var også langt færre dispensasjoner sett i forhold til kystlinje nord for Hordaland. I perioden 2001-2003 var det registrert 0,2 dispensasjoner per mil kystlinje i nord for Hordaland, mot 0,87 strekningen Østfold-Hordaland.

Vi har ingen sikre forklaringer på hvorfor så stor andel av søknadene blir innvilget. Det kan henge sammen med liberal praksis, men det kan også skyldes at kommunene utøver restriksjonene i forkant av søknadene ved at de "siler ut" søknader gjennom informasjon eller forhåndskonferanser med potensielle søkere. Med andre ord at de søknadene som kommunen faktisk registrerer, i stor grad er de som har reelle muligheter for å bli godtatt.

Fra og med 2003 ble rapporteringen justert til bare å omfatte nybygg. Antall søknader som ble rapportert gikk derfor ned med ca. 25 prosent i forhold til årene forut. Andelen som ble innvilget var imidlertid klart høyere i 2003 enn i de to foregående årene. En forklaring på dette kan være at dispensasjon knyttet til nybygg er mer omfattende enn justeringer på eksisterende bygg.

Det vil være et etterslep mellom dispensasjon og faktisk bygging. Tallene gir dermed en klar indikasjon på at bygging i strandsonen vil fortsette.