Ønsket om å bli norsk statsborger sterkest hos flyktningene

Statsborgerskap er definert som et juridisk bånd mellom en person og en stat og representerer den sterkeste og mest fullstendige form for tilknytning til staten. Etter Statsborgerloven vil en utenlandsk statsborger bli innvilget norsk statsborgerskap dersom visse krav er innfridd.

For en person som allerede har varig oppholdstillatelse i Norge, er betydningen av norsk statsborgerskap liten i det daglige. Men det kan være viktig nok for den enkelte å få et norsk pass fordi det gjør det lettere og sikrere å reise i utlandet. I tillegg gir norsk statsborgerskap rett til å stemme ved stortingsvalg og muligheten til å bli valgt inn som stortingsrepresentant. Noen offentlige stillinger og verv innenfor blant annet retts-, politi- og fengselsvesenet og utenrikstjenesten er forbeholdt norske statsborgere.

Men det å gi avkall på sitt opprinnelige statsborgerskap kan også innebære noen kostnader. De kan være tapte rettigheter i opprinnelseslandet og negative følelser knyttet til det å gi avkall på den nasjonaliteten man er oppvokst med. Verdien av norsk statsborgerskap vil dermed oppleves forskjellig ut fra hvilken bakgrunn og hvilke behov en person har.

En del studier i andre land viser at statsborgerskap blant innvandrere varierer med deres landbakgrunn og innvandringsgrunn (se for eksempel; Woodrow-Lafield m.fl. 2004; Evans 1998). I denne artikkelen vil vi se på hvor mange som har fått norsk statsborgerskap i forhold til hvor mange som har rett til å skifte statsborgerskap. Er det variasjon blant personer etter landbakgrunn og innvandringsgrunn? Er det forskjeller mellom årskull? Vi følger personer over tid, og ser hvor lenge folk bor i Norge, før de velger å bytte statstilhørighet.

Enten født her eller innvandret

Alle utenlandske statsborgere i Norge har sin opprinnelse i utlandet. De har enten innvandret direkte eller er født i Norge av utenlandske statsborgere. Fra 1968 til 2017 var innvandring årsaken til om lag 90 prosent av økningen i utenlandske statsborgere her til lands, mens fødsler i Norge bidrog med resten. Dette forholdet har svingt en del fra år til år og kan være påvirket av antall barn som først blir registrert som utenlandske og så like etter blir norske statsborgere. Andelen norskfødte av de nye utenlandske statsborgerne har variert opp gjennom tida. Tallene viser at andelen har ligget mellom 6 og 16 prosent, se figur 1. Innvandringsandelen av utenlandsfødte i Norge i 2017 var på 85 prosent.

Stadig flere overganger til norsk statsborgerskap

Årlig statistikk over hvor mange som skifter til norsk statsborgerskap er blitt laget fra 1977. I mange år var tallene relativt små, men med større innvandring har det etterhvert blitt en god del høyere, se figur 2. Innvandrere har stått for 76 prosent av alle overganger siden 1977. Resten av statsborgerskapsskiftene skjedde blant norskfødte barn med innvandrerforeldre og personer med en utenlandsfødt forelder. 

Siden de norskfødte med innvandrerforeldre sin situasjon og atferd skiller seg såpass mye fra de utenlandsfødte, holder vi oss her hovedsakelig til de sistnevnte.

Innvandringen øker raskere enn statsborgerskapsskiftene

Økningen i antallet overganger i perioden 1977-2017 har sammenheng med at innvandringen generelt har gått opp, men ikke alle som har rett til å skifte statsborgerskap velger å gjøre det.

For å måle den faktiske tilbøyeligheten bør man ideelt sett vente til alle har fått sjansen til å gå over til norsk statsborgerskap. Det innebærer i så fall å vente i mer enn hundre år til folk er døde og ikke lenger kan foreta en overgang. Så lange tidsserier finnes ikke, og dessuten ville statistikk med så liten aktualitet bare hatt historisk interesse.

Vi har valgt å sette ti års botid som en rimelig periode for å se hvor populært det er å skaffe seg norsk statsborgerskap. En måling 20 år etter første innvandring ville stort sett gi et godt bilde over hvem som skifter til norsk statsborgerskap. Ulempen med ei 20-årsgrense er imidlertid at de siste som kan måles da må ha innvandret så tidlig som i 1997 (siste år med data er 2017). Dermed får vi ikke kunnskap om de nyere og som oftest mer aktuelle innvandringskullene.

Figur 3 viser hvor mange utenlandsfødte som har bodd i Norge minst ti år, og som har fått norsk statsborgerskap fra 1977 til 2017.  Utviklingen ligner på overgangen til statsborgerskap som vi så i figur 2. Men tilbøyeligheten har økt mindre enn det antall overganger til norsk statsborgerskap har gjort.  Det er et utslag av at antall innvandrere med utenlandsk statsborgerskap og minst ti års botid har økt kraftigere enn antallet blant dem som har tatt norsk statsborgerskap.

Flere asiater bytter statsborgerskap

Utenlandske statsborgere som innvandret i 2008 eller senere har bodd mindre enn ti år i Norge. Vi vil derfor undersøke overgang til norsk statsborgerskap blant innvandrere som kom til Norge i perioden 1968-2007. 1968 er det første året vi har gode nok innvandringsdata fra.

I perioden 1968-2007 kom de fleste innvandrerne til Norge fra EU/EØS-land. Imidlertid var det flest asiater som skiftet statsborgerskap: 70 prosent av innvandrerne fra Asia som kom i perioden 1968-2007 ble innvilget norsk statsborgerskap i tidsrommet 1977-2017. Deretter fulgte personer fra Afrika med 69 prosent og europeiske land utenom EU/EØS med 56 prosent.

Det har vært et økende antall personer fra Afrika som har fått innvilget norsk statsborgerskap, særlig i perioden 2003-2011. Blant personer fra Afrika utgjorde de fra Somalia 54 prosent av alle overganger i perioden 2003-2011.

Antallet overganger til norsk statsborgerskap økte i årene fra 1977 til 2017, men med store svingninger i løpet av denne perioden. Svingningene kan i stor grad forklares med innvandring av flyktninger og familieinnvandrere. Overgang til norsk statsborgerskap var for eksempel vanlig blant asiater på midten av 1990-tallet fordi mange flyktninger fra Iran, Vietnam og Sri Lanka kom til Norge syv år tidligere. Vi vet at flyktninger tar norsk statsborgerskap ikke lenge etter at de har oppnådd botidskravet.

Fra 1999 til 2003 var det stor overgang til norsk statsborgerskap blant dem som kom fra europeiske land utenom EU/EØS. Det største tallet kan knyttes til innvandring av flykninger fra Kosovo og Bosnia-Hercegovina på begynnelsen av 1990-tallet.

Overgang til norsk statsborgerskap økte kraftig blant asiater og afrikanere i 2007, slik det kommer frem i figur 4. Veksten har sammenheng med innvandringen av flyktninger fra Somalia, Afghanistan og Irak på slutten av 1990-tallet. I 2007 var overgang til norsk statsborgerskap høy også blant familieinnvandrere, da en stor andel av familieinnvandrere fra Thailand, Filippinene, Iran, Irak og Somalia tok norsk statsborgerskap.

Liten interesse blant arbeidsinnvandrere

Basert på registrering av oppholdsgrunnlag kan en skille mellom flukt, arbeid, utdanning og familie som innvandringsgrunn. Figur 5 viser innvandrere som kom til Norge og grunnene de hadde for å komme hit. Innvandrere fra nordiske land er ikke med i statistikken over innvandringsgrunn, og dataene finnes bare for personer som kom til Norge i 1990 eller senere. Vi vil her undersøke personer som kom i perioden 1990-2007, og dermed følge dem minst ti år etter innvandring.

I perioden 1990-2007 innvandret flest på grunn av familie, 134 000 personer. Deretter fulgte flyktninger med 87 000 personer. Det var flest flyktninger som byttet statsborgerskap frem til 2017, sammenlignet med personer som flyttet til Norge av andre grunner (som vist i tabell 1). Flest flyktninger kom fra Europa utenom EU/EØS-land, 32 000 personer. Deretter fulgte flyktninger fra Asia og Afrika med henholdsvis 31 500 og 19 000 personer. Overgangen til norsk statsborgerskap var på 61 prosent blant flyktninger fra Europa utenom EU/EØS-land, og 82 prosent blant flyktninger både fra Afrika og Asia.

Flyktninger er personer som flytter fra hjemlandet på grunn av krig og konflikter. Med norsk statsborgerskap får de varig beskyttelse, trygghet og garanti mot utvisning til andre land. Det er derfor naturlig for flyktninger i større grad å søke om norsk statsborgerskap. Blant arbeidsinnvandrerne var det liten interesse for å bytte til norsk statsborgerskap - kun 6 prosent frem til 2017.

Tabell 1. Overgang til norsk statsborgerskap etter innvandringsgrunn og verdensdel 1990-2017, blant innvandrere som flyttet til Norge i perioden 1990-2007

Til tabellen

Arbeidsinnvandrere som kom til Norge i perioden 1990-2007 tilfredsstiller botidskravet, men relativt få har ønsket eller prioritert å skaffe seg norsk statsborgerskap. De fleste av dem er fra EU-land. Sannsynligvis har en god del av dem tanker om å reise tilbake til hjemlandet eller flytte til et annet EU-land. I det minste har de ikke sett noen grunn til å bytte bort sitt EU-pass. Kun 3 prosent av arbeidsinnvandrerne fra EU/EØS-land ble norske statsborgere i perioden vi ser på her.

Fra 1990 til 2007 kom de fleste familieinnvandrerne fra Asia, med 56 000 personer (For mer informasjon se Daugstad 2008; Henriksen 2010). Deretter fulgte familieinnvandrere fra europeiske land utenom EU/EØS og Afrika med henholdsvis 32 000 og 17 000 personer. Blant de tre verdensdelene er det afrikanere som har størst andel overganger. 78 prosent av familieinnvandrere fra Afrika fikk norsk statsborgerskap til 2017. Det var 72 prosent familieinnvandrere fra Asia som fikk norsk statsborgerskap, og kun 18 prosent fra EU/EØS-land.

De som kom først, ventet lenger med å skifte

Vi undersøker personer som kom til Norge i perioden 1968-2007 og følger dem over tid for å se om botid og ønske om å ta norsk statsborgerskap varierer mellom årskullene.

Vi ser at innvandrere som kom til Norge i perioden 1968-1978 er mindre interessert i og bruker lengre tid før de tar norsk statsborgerskap. Kun 10 prosent av innvandrerne som flyttet til Norge før 1979 fikk norsk statsborgerskap etter ti års botid. På 1970-tallet kom flere arbeidsinnvandrere fra Pakistan. Sannsynligvis ønsket de fleste av dem å reise tilbake til hjemlandet, og derfor byttet de ikke statsborgerskap.

Andelen som fikk norsk statsborgerskap steg mye for årgangene som flyttet til Norge i perioden 1987-1993 og i perioden 2001-2003. Da kom det flere flyktninger fra Iran, Vietnam, Sri Lanka, Bosnia-Hercegovina, Kosovo og Somalia.

De fleste norskfødte skifter statsborgerskap etter tre år

Hittil har vi lagt mest vekt på overganger til norsk statsborgerskap blant innvandrere som flyttet til Norge før 2008. I denne delen følger vi innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre som faktisk skiftet statsborgerskap i perioden 2013-2017. Spørsmålet er da hvor mange år de har bak seg når skiftet skjer. Slår vi sammen flere kalenderår, gir tallgrunnlaget et mer pålitelig bilde av hva som gjelder for de seinere årene.

Figur 7 viser at for norskfødte med innvandrerforeldre skjer de fleste overgangene når de er tre år gamle, mens for utenlandsfødte er det syv års botid som utløser flest skifter av statstilhørighet. De samme resultatene kan framstilles som kumulerte tall, og da blir kurvene som i figur 8.

Den viktigste årsaken til at norskfødte med innvandrerforeldre skifter statsborgerskap etter kortere tid enn de utenlandsfødte er at deres foreldre kunne begynne oppsparingen av botid noen år før de fikk barn.  Når foreldrene så hadde bodd lenge nok til få norsk statsborgerskap, fikk det automatisk virkning for barna uavhengig av barnas botid.

Etter knekkpunktene ved henholdsvis tre og syv års botid øker ikke antallet som skifter statsborgerskap like mye lenger, og kurvene flater ut. Kurven til de norskfødte peker mot et sluttpunkt nær 700 overganger per 1000 utenlandske statsborgere, mens det tilsvarende tallet for de utenlandsfødte er 500.  Disse tallene gir uttrykk for hvor mange som skifter til norsk statsborgerskap i en femårsperiode, fra 2013 til 2017. Hvis vi tenker oss at mønsteret som gjaldt for disse årene fortsetter på samme måte i årene framover, vil altså 70 prosent av norskfødte med utenlandsk statsborgerskap etter hvert gå over til norsk statsborgerskap, og det samme gjelder halvparten av de utenlandsfødte.

Lovendring gav et ras av søknader

Rekordmange fikk norsk statsborgerskap i 2017 – det største antallet noen gang. Tendensen til å skifte statsborgerskap økte uansett hvor lenge utlendingene hadde bodd i Norge. Årsaken er etter alt å dømme at det i 2016 ble vedtatt strengere regler for å få norsk statsborgerskap. Disse årene hadde ekstra mange utenlandske statsborgere vært i Norge i syv år og kunne få norsk statsborgerskap av den grunn, men i tillegg valgte altså svært mange som hadde vært her lenge å sende en søknad før regelendringen skulle tre i kraft.

Variasjon i overgangen til norsk statsborgerskap på 40 år

Antallet overganger til norsk statsborgerskap har økt kraftig siden 1977. Det er flyktninger og familieinnvandrere fra Asia og Afrika som dominerer blant dem som fikk norsk statsborgerskap. Arbeidsinnvandrere fra EU/EØS-land er lite interessert i statsborgerskap her til lands. Det gjelder også til en viss grad for arbeidsinnvandrere som flyttet til Norge på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet.