Få selvstendig næringsdrivende er avhengige av kun én enkeltkunde

Selvstendig næringsdrivende forbinder mange med uavhengighet i arbeidshverdagen, der fleksibilitet og selvbestemmelse er sentrale elementer. I denne artikkelen vil vi se nærmere på hva er situasjonen for de selvstendige næringsdrivende og på hvor sterk tilknytning til én enkeltkunde eller enkeltoppdragsgivere de har.

Lønnstaker, selvstendig eller noe midt imellom?

Noen selvstendig næringsdrivende har så sterk tilknytning til og avhengighet av én enkeltkunde eller oppdragsgiver at det kan stilles spørsmål ved om de i det hele tatt har noen fleksibilitet og selvbestemmelse i arbeidshverdagen sin. Det er denne gruppen vi skal analysere nærmere her. De ser på seg selv som selvstendig næringsdrivende, men

• er avhengig av én kunde/oppdragsgiver (økonomisk avhengighet) og
• ikke bestemmer sin egen arbeidstid (organisatorisk avhengighet) og
• ikke har ansatte 

Problemstillingen vi skal se på i denne artikkelen er hvorfor noen selvstendig næringsdrivende har en så sterk tilknytning til én enkeltkunde at de kan sies å være såkalt avhengig selvstendig næringsdrivende, mens andre selvstendige ikke er det. Vi vil presentere noen resultater fra Norge og Danmark. Dataene omfatter personer i aldersgruppen 15-74 år.

I 2017 var det ifølge undersøkelsen totalt 174 000 personer i Norge som var selvstendig næringsdrivende (gruppe A i figur 1). De utgjør 7 prosent av alle sysselsatte.

Såkalte avhengig selvstendig næringsdrivende (gruppe E i Figur 1, og heretter kun referert til som avhengige) utgjør bare 4 prosent (7 000 personer) av alle selvstendig næringsdrivende (174 000 personer, gruppe A i Figur 1). I Danmark er tilsvarende andel på 2 prosent. Tallene viser at det er svært få personer som har alle de tre avhengighetstrekkene (ingen ansatte; én enkeltkunde; bestemmer ikke sin egen arbeidstid), det vil si som oppfyller EUs definisjon av avhengige selvstendig næringsdrivende. Dette samsvarer med annen internasjonal forskning.

Fordi gruppen avhengige er liten er det stor utvalgsusikkerhet knyttet til tallene. Vi ønsker likevel å undersøke nærmere hva tallene sier om dem da det er lite annen statistikk og forskning tilgjengelig om situasjonen i Norge.

Mange velger selv å bli avhengige selvstendig næringsdrivende

Få selvstendig næringsdrivende i Norge er avhengig av én enkeltkunde. Likevel er vi interessert i å finne ut av nettopp hvorfor noen selvstendige blir avhengige og andre ikke. Er det noe som kan tyde på at foretak presser sine ansatte til å si opp, registrere seg som selvstendig næringsdrivende, for så å leie dem inn igjen til å gjøre sin gamle jobb, men da uten rettigheter som ansatt (Böheim and Muehlberger, 2006; ILO, 2003)?  Eller er det heller slik at initiativet ligger hos enkeltpersoner som ser en egeninteresse i formelt å være registrert som selvstendige, selv om de tar oppdrag med en del betingelser som ligner på å være ansatt?

Undersøkelsen inneholder spørsmål om hvorfor man ble selvstendig næringsdrivende. Av de avhengige svarte under 9 prosent at de ble bedt av tidligere arbeidsgiver om å bli selvstendig næringsdrivende. Til sammen utgjør det under 1 prosent av de selvstendige totalt.

Hvis vi ser separat på henholdsvis de som er organisatorisk avhengige, og de som er økonomisk avhengige, kan det gi en indikasjon på hvor initiativet lå? Det å være organisatorisk avhengig vil si at den selvstendig næringsdrivende ikke har ansatte og ikke bestemmer sin egen arbeidstid (gruppe E pluss gruppe F i figur 1). Å være økonomisk avhengig betyr at man ikke har ansatte og er avhengig av én enkeltkunde (gruppe D i figur 1).

Vi finner at 72 prosent av de organisatorisk avhengige ble selvstendig næringsdrivende fordi de ønsket det selv. For de økonomisk avhengige var det 83 prosent som ble selvstendige fordi de ønsket det selv. Når det gjelder de avhengige, det vil si de som både er organisatorisk og økonomisk avhengige, ble 67 prosent selvstendige etter eget ønske. Til sammenligning var det 84 prosent av de selvstendig næringsdrivende som ikke er avhengige (heretter omtalt som uavhengige) som ble selvstendige på eget initiativ. De bestemmer arbeidstiden sin selv, de er ikke avhengig av én enkeltkunde og de har i varierende grad ansatte.  

For å kunne finne ut mer om hva som kjennetegner de avhengige ser vi på hvilke faktorer som henger sammen med økt sjanse eller risiko for å være avhengig.

Mange med høy utdanning blant de avhengige

De med høyere utdanning utgjør 34 prosent av de uavhengige, mot 42 prosent av de avhengige. Det er differansen mellom disse to tallene (7 prosentpoeng) som vises i figur 2.

Siden andelen med høyere utdanning er noe større blant de avhengige enn de uavhengige blir differansen «negativ». For de med grunnskole er det motsatt. De utgjør henholdsvis 58 prosent av de avhengige og 65 prosent av de uavhengige. Det betyr at de med utdanning på universitets-/høyskolenivå har en noe større sjanse eller risiko for å bli avhengige enn de med grunnskole. For fordelingen på kjønn og alder er det mindre forskjeller enn for utdanningsnivå. Det vises i figur 2 ved at stolpene er kortere.

Menn utgjør om lag 74 prosent av de uavhengige og 76 prosent av de avhengige. For kvinner er det motsatt, med henholdsvis 24 og 26 prosent. For begge kjønn er det altså en differanse på 2 prosentpoeng, men med motsatt fortegn. Det betyr at menn har en marginalt større sannsynlighet enn kvinner for å være en selvstendig næringsdrivende som har én enkeltkunde, som ikke bestemmer over sin egen arbeidstid og som ikke har ansatte.

Tallene viser at de mellom 15 og 29 år har en marginalt større risiko for å bli avhengige enn de mellom 30 og 74 år. Det er fordi de mellom 15 og 29 år utgjør en større andel av de uavhengige selvstendig næringsdrivende (10 prosent) enn de avhengige (11 prosent). For de mellom 30 og 74 år var det motsatt da de utgjør 89 prosent av de avhengige kontra 90 prosent av de uavhengige.

Vi understreker igjen at disse funnene er innenfor feilmarginen, så man må være varsom med å trekke bastante konklusjoner basert på forskjeller på to prosentpoeng i en så liten gruppe i en utvalgsundersøkelse.

Så utdanning på universitets-/høyskolenivå er det mest dominerende kjennetegnet på gruppen av de selvstendige næringsdrivende som er avhengige av én enkeltkunde.  

Flere menn blant dem som er økonomisk avhengige

Når det gjelder risikoen for å enten være bare organisatorisk eller bare økonomisk avhengig er hovedkjennetegnene noe annerledes. For de som er organisatorisk avhengige (som ikke har ansatte kombinerte med at ikke bestemmer over sin egen arbeidstid) er det alder som betyr mest. De yngre, det vil si de mellom 15 og 29 år, har større risiko for å bli organisatorisk avhengige enn de mellom 30 og 74 år. Blant de selvstendige næringsdrivende som er økonomisk avhengig (som ikke har ansatte kombinert med at de er avhengige av én stor kunde), finner vi flest menn. Alder og utdanning ser ut til å spille en mindre rolle.

Det er mer vanlig blant selvstendig næringsdrivende generelt sett å være økonomisk avhengige enn organisatorisk avhengige (21 prosent versus 8 prosent av selvstendige totalt), og det er mest vanlig blant menn. Årsaken kan henge sammen med at det i utgangspunktet er mer vanlig for menn enn kvinner å være selvstendig næringsdrivende kombinert med at menn ofte jobber i yrker og næringer hvor det er vanlig å ha en økonomisk avhengighet til arbeidsgiver, for eksempel blant transportarbeidere eller innenfor primærnæringer.

Få opplever å ha store utfordringer i arbeidshverdagen

I undersøkelsen ble de selvstendig næringsdrivende også spurt om hva som har vært den største utfordringen for dem det siste året knyttet til det å jobbe som selvstendig næringsdrivende. Både blant de avhengige og de uavhengige var det størst andel som oppga at de ikke hadde hatt noen utfordringer. Dette bygger opp under den foreløpige konklusjonen om at det er de færreste av de avhengige selvstendige næringsdrivende som ble presset til å ha en avhengighet til én enkeltkunde eller oppdragsgiver. Vi ser også at godt under halvparten av dem sa at de heller ønsket å jobbe som ansatt (39 prosent).

Det ble også spurt om de ønsket å bytte yrkesstatus. Blant de uavhengige var det bare 17 prosent som ønsket å være lønnstakere, mens av dem som er lønnstakere i dag, var det 8 prosent som ønsker å bytte yrkesstatus til selvstendig næringsdrivende. Det vil si at de aller fleste er fornøyd med arbeidssituasjonen sin, men også at det er en betydelig forskjell i tilfredshet mellom de avhengige og de uavhengige. Likevel, hvis tilfellet hadde vært at alle de avhengige hadde blitt presset til å bli selvstendig næringsdrivende kunne vi forvente at samtlige ønsket å bytte yrkesstatus. Tallene peker imidlertid i motsatt retning.

I motsetning til hva vi kan oppfatte av i hvert fall deler av den offentlige debatten er det foreløpig lite som tyder på at et betydelig antall personer har blitt presset til å bli avhengige selvstendig næringsdrivende i Norge. Snarere er det mer som tyder på at dette er en gruppe blant de selvstendige som i stor grad selv har valgt å sette seg i en slik stilling.

Basert på de dataene som er tilgjengelige per i dag om selvstendig næringsdrivende i Norge og Danmark er det få personer som, ifølge Eurostats kriterier, kan sies å være avhengige av én stor eller én enkeltkunde. I tillegg oppgir flertallet av både de er avhengige og av de som er uavhengige, at de selv har valgte å bli selvstendig næringsdrivende.  Flertallet av de selvstendige oppgir også at de ikke har noen utfordringer knyttet til det å være selvstendig. Det motsatte er å forvente hvis mange ble presset til å registrere seg som selvstendig næringsdrivende.

Tilsvarende er det forventet å finne at de med lav utdanning (grunnskole) er dominerende i gruppen avhengige selvstendig næringsdrivende, der vi har antatt at det er de med minst ressurser som blir presset ut i arbeidsforhold med liten selvbestemmelse i arbeidsdagen kombinert med ingen pensjonsopptjening og ingen rett til sykelønn (Supiot, 2001). I de norske dataene er det tvert imot de med høy utdanning (universitets-/høyskolenivå) som er overrepresenterte i gruppen.

 

OPPDRAGSGIVER: Arbeids- og sosialdepartementet (ASD)