[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Samfunnsspeilet nr. 5, 1999 . Sammendrag

Akademikere får også barn, bare senere


Kvinner som tar høyere utdanning får oftest barn senere enn andre kvinner, og forskjellene mellom kvinner med høy og lav utdanning øker. Men de høyt utdannede kvinnene får nesten like mange barn til syvende og sist. At småbarnsperioden blir stadig mer forskjellig reiser nye utfordringer til likestillingspolitikken og velferdspolitikken.

Av Trude Lappegård

Siden 1980 har det vært en fordobling av kvinner som har fullført høyere utdanning. Utdanningsnivået til norske kvinner har økt. Mens det i de eldste fødselskohortene var over 40 prosent av kvinnene som ikke hadde utdanning utover grunnskolen, utgjør disse en marginal gruppe blant dagens unge kvinner. Kvinner som avslutter sin utdanning etter videregående skole er den største gruppen. I de yngre kohortene er den imidlertid synkende til fordel for kvinner som tar høyere utdanning. Den største veksten av kvinner med høyere utdanning finner vi blant dem som tar kort høyere utdanning, det vil si inntil fire år utover videregående skole.

Den generelle trenden i alle aldersgrupper er en stadig utsettelse av tidspunktet for når kvinner får sitt første barn. Analyser av fruktbarheten på 1990-tallet viser imidlertid at forskjellen mellom dem som får barn i ung alder og de som utsetter fødslene, blir større. Dette skjer ved at de som venter lengst med å bli mødre, venter stadig lengre, mens tempoet endrer seg mindre blant dem som får barn i ung alder. Mens gjennomsnittsalder ved første fødsel har økt med drøye halvannet år fra 1970 til 1998 blant kvinner uten utdanning utover grunnskolen, har den økt med godt over fem år blant kvinner med lang høyere utdanning i samme tidsrom.

Alderen da halvparten av kvinnene i en generasjon har blitt mødre (medianalderen), øker jo lengre utdanning kvinnene har. Blant kvinner som var født i 1967 og som ikke hadde utdanning utover grunnskolen, hadde halvparten av kvinnene rukket å bli mødre da de var 21,9 år. For kvinner med lang høyere utdanning i samme fødselskohort var medianalder 30,7 år.

For kvinner født etter 1950 har medianalderen steget jevnt i alle utdanningsgruppene. Denne utsettelsen skjer imidlertid i ulikt tempo, noe som har ført til at forskjellen mellom de med kortest utdanning og de med lengst utdanning har økt. Dette er et resultat av at medianalderen ikke har steget like mye blant kvinner med kortest utdanning som blant kvinner med lengst utdanning. Disse tallene viser at overgangen fra et "tradisjonelt" til et mer moderne familiemønster, ikke har skjedd på samme måte for alle kvinner. Kvartilalderen, det vil altså si det tidspunktet da en firedel av kvinnene har fått sitt første barn, har også økt i alle utdanningsgruppene. Her har imidlertid forskjellene mellom de med kort og de med lang utdanning økt mer enn hva som var tilfellet med medianalderen.

Avisoverskrifter om at stadig flere kvinner velger å vente med å få barn til de er over 30 år, gjelder særlig kvinner med høyere utdanning. Et aktuelt spørsmål i denne sammenhengen er i hvilken grad disse kvinnene greier å "ta igjen" sine medsøstre som begynte tidligere. Selv om kvinner med høyere utdanning jevnt over kommer senere i gang, så "henter" de seg også inn raskere. Når kvinnene nærmer seg 40-årsalderen, ser vi at avstanden mellom de med kortere og de med lengre utdanning er blitt mindre, men det er fortsatt et gap mellom de som har lang høyere utdanning og de som ikke har høyere utdanning. De som har kort høyere utdanning ser imidlertid i større grad ut til å "ta igjen" kvinner uten høyere utdanning.

For kvinner med lang høyere utdanning var det blant kvinner født mellom 1954 og 1958 snaut 19 prosent som ikke hadde barn ved 40-årsalder. Dette er hele 10 prosentpoeng mer enn blant de uten utdanning utover grunnskolen i samme fødselskohort. Andelen barnløse har vært relativt stabil, men forskjellig, i de ulike utdanningsgruppene for kvinner født mellom 1935 og frem til 1958. Det er kvinner med kortest utdanning som får flest barn, men forskjellene til kvinner med lengre utdanning er små, noe som viser at kvinner med lengre utdanning i en viss grad tar igjen forspranget.

Forskjellene i gjennomsnittlig barnetall mellom kvinner i de ulike utdanningsgruppene var større i de eldre fødselskohortene enn de er i de yngre. Denne utjevningen mellom utdanningsgruppene er i hovedsak et resultat av at barnetallet har gått mer ned blant kvinner med kortest utdanning enn blant dem med høyere utdanning. Den generelle trenden er at barnetallet går ned. Blant kvinner med lang høyere utdanning går tendensen derimot i motsatt retning, og er på vei oppover i de yngre kohortene. Selv om det kan se ut som tendensen til å få kun ett barn er på retur blant kvinner med lengst utdanning, er det fortsatt i denne gruppen vi finner flest kvinner med enten ingen eller ett barn.

I Norge er det fortsatt mest vanlig å få to barn, selv om andelen mødre med to barn har gått ned de senere årene. Utviklingen på 1990-tallet har gått i retning av større ulikhet i hvor mange barn kvinnene får. Det er blitt flere barnløse og vanligere å få mer enn to barn i enkelte grupper. Tobarnsnormen har stått sterkest blant kvinner uten utdanning utover videregående skole og blant kvinner med kort høyere utdanning.

Det er flere flerbarnsmødre blant kvinner med kort utdanning enn blant kvinner med høyere utdanning. Andelen kvinner som får tre eller flere barn har i alle generasjoner vært høyere jo kortere utdanning kvinnene har. Blant dem som ender opp med tre barn derimot, har den gjennomgående tendensen i alle fødselskohortene vært en høyere andel trebarnsmødre blant kvinner med kort høyere utdanning.

Gjennom tiltak har det vært mulig for skandinaviske kvinner å kombinere yrkesdeltakelse og barneomsorg. Dette blir gjerne brukt som en forklaring på hvorfor de nordiske landene ligger på et høyere fruktbarhetsnivå enn land lengre sydover i Europa. Blant kvinner med høyere utdanning står normen om egen karriere sterkt. For kvinner med lav utdanning kan imidlertid det å være hjemme en periode være et alternativ til en dårlig betalt og lite givende jobb. I diskusjonen rundt innføringen av kontantstøtten er det blitt hevdet at ordningen vil bidra til å reprodusere forskjeller mellom kvinner. I denne artikkelen har vi sett hvordan utdanning er med på å produsere ulikhet i tidspunktet for når de velger å etablere seg med barn. Dette er en ulikhet som reiser nye utfordringer til likestillingspolitikken og forholdet likestillingspolitikk/velferdspolitikk. Motstandere av kontantstøtten har i liten grad vært innstilt på å kommunisere dette dilemmaet.


Forklaring til figurer:

Ramme 1. Utdanningsnivå
I: Utdanning på grunnskolenivå.
II: Utdanning på videregående skole.
III: Kort universitets- og høyskoleutdanning (t.o.m cand.mag.).
IV: Lang universitets- og høyskoleutdanning (embetseksamen eller hovedfag).

[Figur 5]

Figur 5: Kvinners utdanningsnivå1, etter fødselskohort 2


[Figur 6]

Figur 6: Medianalder ved første fødsel, etter fødselskohort og utdanningsnivå1


[Figur 7]

Figur 7: Kvartilalder ved første fødsel, etter fødselskohort og utdanningsnivå1


[Figur 8]

Figur 8: Andel kvinner i ulike aldersgrupper som har fått sitt første barn, etter utdanningsnivå1


[Figur 9]

Figur 9: Andelen barnløse, etter utdanningsnivå1 og fødselskohort ved 40-årsalder


[Figur 10]

Figur 10: Gjennomsnittlig barnetall, etter utdanningsnivå1 og fødselskohort ved 40-årsalder


[Figur 11]

Figur 11: Andel av dem med ett barn som også har fått to. Målt ved 40-årsalder, etter fødselskohort og utdanningsnivå1. Prosent


[Figur 12]

Figur 12: Andel av dem med to barn som også har fått tre. Målt ved 40-årsalder, etter fødselskohort og utdanningsnivå1. Prosent


Trude Lappegård

(Trude.Lappegard@ssb.no) er konsulent i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for demografi og levekårsforskning.

Tabeller

Samfunnsspeilet nr. 5, 1999