Barnevernet samarbeider mest med kommunenes krisesentertilbud

Om lag 79 prosent av landets kommuner hadde i 2019 et formalisert samarbeid mellom kommunenes krisesentertilbud og andre helse-, omsorg- og velferdstjenester i kommunene. Resterende 21 prosent av kommunene baserte seg på uformelt samarbeid for å ivareta en helhetlig oppfølging av brukerne som mottok et krisesentertilbud. I alt 231 av kommunene hadde et formelt samarbeid mellom krisesentertilbudet og barnevernstjenesten. Det er grunn til å se det utstrakte samarbeidet mellom kommunenes krisesentertilbud og barnevernstjenesten i sammenheng med at mange barn bodde på krisesentrene. I 2019 var det nesten 59 000 overnattingsdøgn knyttet til barn på landets krisesentre.

I alt hadde 214 kommuner et formelt samarbeid mellom kommunenes krisesentertilbud og NAV i 2019. Den kommunale boligtjenesten hadde minst formalisert samarbeid med kommunenes krisesentertilbud i perioden 2017 til 2019.

Kommunenes utgifter til krisesentertilbudet øker

I 2019 brukte kommunene i alt om lag 396 millioner kroner på krisesentertilbudet, en økning på nesten 8 prosent fra året før. Kommunenes samlede utgifter til krisesentre utgjorde i gjennomsnitt 74 kroner per innbygger i 2019, en økning på 5 kroner per innbygger fra året før. De kommunale utgiftene per innbygger varierte mellom 11 og 234 kroner i 2019, en noe mindre variasjon enn i 2018 der beløpet var mellom 10 til 334 kroner.

Det var 30 kommuner som betalte mer enn 200 kroner per innbygger for krisesentertilbudet i 2019. De fleste av disse kommunene var knyttet til krisesentrene Indre Østfold, Sør-Varanger og Molde. De laveste kommunale utgiftene var knyttet til Stavanger krisesenter, der tilhørende kommuner betalte mindre enn 20 kroner per innbygger i 2019, med unntak av vertskommunen Stavanger som betalte 104 kroner per innbygger.

Ulike krisesentre, forskjellig utgiftsnivå for kommunene

I 2019 ble det registrert i overkant av 69 000 overnattingsdøgn for voksne på krisesentrene i Norge. Antall dagbrukere i 2019 var 2 637, som ligger på samme nivå som i 2018 da antallet var 2 626.

Hvilke tjenester som tilbys på de ulike krisesentrene varierer. Det finnes blant annet tilbud om rådgivning, dagopphold, tilbud til barn og døgnopphold. Tallene for overnattingsdøgn og langvarige opphold kan variere fra et år til et annet, mens utgiftene ligger fast. «Utgifter per overnattingsdøgn for voksne» er en indikator som ser utgiftene i sammenheng med en viktig del av krisesentrenes tjenesteproduksjon.

I 2019 var de dyreste sentrene målt ved hjelp av indikatoren utgifter per overnattingsdøgn for voksne, Hallingdal med 17 833 kroner og Orkdal med 15 640 kroner per overnattingsdøgn. De billigste sentrene var Fredrikstad, hvor prisen var 2 741 kroner og Helgeland krisesenter med 2 244 kroner per overnattingsdøgn.

Utviklingen i overnattingsdøgn siste tre år

Befolkningsgrunnlaget for krisesentrene varierer fra mellom om lag 13 000 til 700 000 innbyggere. Åtte av krisesentrene har færre enn 30 000 innbyggere knyttet til krisesenteret, mens sju krisesentre har over 200 000 innbyggere som sogner til krisesenteret. Om vi ser nærmere på antall overnattingsdøgn de siste tre år, var det en økning i antall overnattingsdøgn hos 18 krisesentre i perioden fra 2017 til 2019.

De fire krisesentrene som hadde den største aktivitetsøkningen de siste tre årene var Salten krisesenter med en økning på mer enn 800 døgn, Vestfold krisesenter med en økning på mer enn 2 000 overnattingsdøgn, Ringerike krisesenter med nesten 1 000 flere døgn og Nord-Trøndelag krisesenter med om lag 850 flere døgn. Snittprisen per døgn har i samme periode gått ned for samtlige fire krisesentre, med mellom 2 000 til 4 000 kroner.

Krisesentrene som hadde størst nedgang i antall overnattingsdøgn de siste tre år, var krisesenter Vest og Bergen krisesenter. I denne perioden ble det registrert 700-800 færre overnattingsdøgn ved de to krisesentrene. Den gjennomsnittlige prisen per overnattingsdøgn gikk i samme periode ned med om lag 2 000-3 000 kroner på de to krisesentrene.

Flere politiske handlingsplaner

Andelen kommuner med politiske handlingsplaner knyttet til arbeidet mot vold i nære relasjoner, har økt fra om lag 26 prosent i 2016 til nesten 36 prosent i 2019. Om en kommune har en gjeldende plan for arbeidet mot vold i nære relasjoner indikerer det at dette er et prioritert område for kommunen, samtidig som det kan bidra til å samordne og tydeliggjøre ansvarsområdene til kommunens velferdstjenester.