SSB analyse 2020/16

Utbygging får konsekvenser for reinbeiteområder

Publisert:

Om lag 89 prosent av samiske reinbeiteområder ligger innen 5 kilometer fra fysiske inngrep som bygninger og infrastruktur. Kunnskap om hvor store områder som blir påvirket av utbygging, og konsekvenser for reinens bruk av områdene, er viktig for samfunnets arealforvaltning og konsekvensutredninger.

Det grønne skiftet, med energi- og klimapolitikk som har stort fokus på vindkraft, medfører omfattende fysiske inngrep med store konsekvenser for naturområder, også for reinbeiteområdene. Det er behov for forskning og langsiktige studier av samlet påvirkning av vindkraftanlegg på reinbeiteområdet, sett i sammenheng med andre typer påvirkning som veier, kraftlinjer, gruvedrift og hyttebygging. Politikere og myndigheter trenger et bedre kunnskapsgrunnlag om konsekvenser av fysiske inngrep for reinens bruk av områdene. Det enkelte inngrep bør også vurderes i lys av tidligere inngrep slik at endringer over tid synliggjøres for hvert område. Beregning av påvirket areal ved hjelp av geografisk informasjonssystem (GIS) og arealstatistikk vil bidra til å styrke kunnskapsgrunnlaget for arealforvaltning og konsekvensutredninger, og for å se energi- og klimapolitikk og naturforvaltning i sammenheng.

Hva viser forskning om konsekvenser for reinsdyr av ulike typer utbygging, som hyttebygging, veier, gruvedrift, vannkraft og vindkraft? Hvor stor andel av de samiske reinbeiteområdene er påvirket av utbygging? Artikkelen er utarbeidet for forskningsprosjektet WINDLAND og bygger på et kapittel i Samiske tall forteller 12 som ble utarbeidet på oppdrag for «Faglig analysegruppe for samisk statistikk» og utgitt av Samisk høgskole (Sámi allaskuvla). For referanser til faglitteratur og datakilder vises det til kapitlet i «Samiske tall forteller 12». Analysen som presenteres i denne artikkelen ble utarbeidet spesifikt for denne rapporten og representerer ikke en fast statistikk over areal rundt bebyggelse og infrastruktur knyttet til beiteområder.

Det samiske reinbeiteområdet

Selv om fylker nylig er slått sammen, er inndelingen av det samiske reinbeiteområdet ikke endret, dvs. det er fortsatt delt inn i seks regionale reinbeiteområder: Øst-Finnmark (Nuorta-Finnmárku), Vest-Finnmark (Oarje-Finnmárku), Troms (Romsa), Nordland (Nordlánda/Nordlaante), Nord-Trøndelag (Noerhte-Trööndelage), Sør-Trøndelag/Hedmark (Åarjel-Trööndelage/Hedmaarhke) (figur 1).

Reinbeiteområdene hvor det drives samisk reindrift omfatter om lag 40 prosent av Norges landareal, fra Finnmark i nord til Engerdal i Hedmark i sør. Tallet 40 prosent er et bruttoareal som også omfatter store områder som ikke brukes til reinbeite, som innsjøer, isbreer, byer, tettsteder, veier, plantet skog m.m. (se s. 96 i Ressursregnskap for reindriftsnæringen 2019). Analysen som presenteres her omfatter reinbeiteområdene som omfattes av Landbruksdirektoratets kart, her satt sammen til en avgrensing av alle beiteområdene som brukes i de forskjellige årstidene, samt flyttleiene mellom beiteområdene. Det er 89 prosent av dette arealet som er påvirket av bygninger og infrastruktur, som vist i figur 2.

Figur 1

Figur 1. Reinbeiteområder i samisk reindrift

I Trollheimen, utenfor det administrativt fastsatte samiske reinbeiteområdet, er det samisk reindrift på særskilt rettsgrunnlag. Dette er betegnet Reindrift Avtaleområde i kartdatabasen Geonorge og avmerket med blått i figur 1 (se tegnforklaring). I tillegg til samisk reindrift er det reindrift i tamreinlag i fjellområder i Sør-Norge, basert på særskilt tillatelse gjennom reindriftsloven. Disse områdene er ikke avmerket på kartet.

Landbruksdirektoratets årlige rapporter Totalregnskap for reindriftsnæringen og Ressursregnskap for reindriftsnæringen gir oversikt over reindriftsnæringens økonomi og antall rein i reinbeiteområdene og hvert enkelt reinbeitedistrikt, som reinbeiteområdene er delt inn i.

Tabell 1, fra Totalregnskap for reindriftsnæringen, gir oversikt over antall rein i de seks regionale reinbeiteområdene i det samiske reinbeiteområdet, og tamreinlag i Sør-Norge, og viser utviklingen fra 2014 til 2018. For Øst-Finnmark og Vest-Finnmark reinbeiteområder er antall rein fordelt på del-områder. Tabell 1 viser korrigerte reintall per 31. mars i perioden fra 2014 til 2018, og beregnet korrigert reintall per 31. mars 2019. Tallene er avrundet til nærmeste hundre. Tabell 1 bygger på opplysninger fra reineiernes innsendte melding om reindrift. Tabell 1 viser også bruttoarealer for reinbeiteområdene.

Tabell 1. Antall rein etter reinbeiteområde 2014-2019 og bruttoareal

Til tabellen

Tabell 1 viser at det har vært en reduksjon i antall rein fra 233 000 rein i 2014 til 214 200 rein i 2019 (beregnet tall). Reduksjonen i antall rein i Finnmark fra 2014 til 2019 skyldes i all hovedsak et høyt slakteuttak i denne perioden.

Tabell 2, fra Ressursregnskap for reindriftsnæringen, viser sammensetningen av reinflokkene fordelt på okserein, simlerein og reinkalver, fordelt på reinbeiteområdene.

Tabell 2. Flokksammensetning i prosent og antall rein. Driftsåret 2018/2019

Til tabellen

Reindrift er det materielle grunnlaget for samisk kultur

Reindriften er regulert av reindriftsloven av 15. juni 2007 nr. 40. Arealene i reinbeiteområdene er omtalt i lovens formålsparagraf: «Reindriften skal bevares som et viktig grunnlag for samisk kultur og samfunnsliv. Loven skal bidra til sikring av reindriftsarealene i det samiske reinbeiteområdet som reindriftens viktigste ressursgrunnlag. Ansvaret for sikring av arealene påhviler både innehavere av reindriftsretten, øvrige rettighetshavere og myndighetene

Samisk reindrift er en ressursutnyttelse basert på reinens tilpasning til nordlige fjell- og utmarksområder. Reineierne følger reinen gjennom årstidene og flytter reinflokkene mellom ulike årstidsbeiter. Landbruks- og matdepartementet beskriver det slik: «Reinens naturlige forflytting mellom ulike årstidsbeiter er selve bærebjelken for en optimal økologisk og økonomisk matproduksjon i disse områdene. Den naturlige forflyttingen danner også grunnlaget for reindriftskulturen med en delvis nomadisk driftsform, som er hovedformen i alle reinbeiteområder i Norge.» Reindriften er basert på tradisjonell kunnskap om bruk av beiteområdene.

I 2017 la regjeringen frem Melding til Stortinget nr. 32 Reindrift. Lang tradisjon – unike muligheter. Innstillingen fra stortingskomitéen legger vekt på behovet for mer kunnskap om areal og at «tilgang på nødvendige arealer er en sentral forutsetning for at næringen oppnår målet om økt produksjon og lønnsomhet» (s. 7). Det framheves at det er «fortsatt behov for mer kunnskap om ulike arealinngreps innvirkning på reindriften» (s. 7). Flertallet i komitéen viser til «arbeidet med å få utarbeidet helhetlige og dynamiske kart over reindriftens arealbruk, til bruk for både næringen, offentlig forvaltning, planmyndighet, utbyggere og øvrige innbyggere. Dette vil være konfliktforebyggende og gi forutsigbarhet» (s. 17).

Fysiske inngrep påvirker reinsdyr

Reindriften er avhengig av store og sammenhengende områder, med forskjellige typer beite til forskjellige årstider og flyttleier mellom årstidsbeitene. Flere studier fra forskere ved Sveriges Lantbruksuniversitet (SLU) peker på at tap av beiteområder er den største trusselen mot reindrift. Reinsdyr reagerer negativt på forstyrrelser og vil ofte unngå beiteområder, hvis forstyrrelsene er for store. Selv om tamrein er et semi-domestisert (halvtamt) dyr, lever de fritt i naturen og kan reagere som villrein på forstyrrelser. Simler, reinkalver og reinbukker kan reagere ulikt på forstyrrelser, og simler er spesielt sårbare i forbindelse med kalvingen om våren.

For å forstå de samlede effektene av eksempelvis vindkraftanlegg, er det viktig å undersøke beiteområdene som brukes i de ulike årstidene og gjennomføre undersøkelser med lang tidshorisont. I tillegg må en også ta i betraktning menneskelig aktivitet og andre tidligere inngrep i områdene.

Samlet effekt: Direkte, indirekte og kumulative effekter av inngrep i reinbeiteområder

Konsekvensene for reindrift av fysiske inngrep og forstyrrende aktivitet, som vannkraftanlegg, kraftlinjer, vindkraftanlegg, gruver, veier, hyttebygging og bruk av hytter, kan deles inn i direkte, indirekte og kumulative effekter. Effekter av fysiske inngrep kan forsterkes av klimaendringer. Reindriften har behov for reservebeiter, for eksempel hvis beiteområder som vanligvis brukes til vinterbeite, fryser til etter mildvær og påfølgende frost. Tilgang til reservebeiter, når det er isdekke på de ordinære beiteområdene, er viktig for å kunne tilpasse seg klimaendringer, som forventes å medføre veksling mellom mildvær og frost. Er det samtidig et stort omfang av fysiske inngrep i beiteområdene, blir det vanskeligere å tilpasse seg klimaendringer.

Direkte effekter av inngrep omfatter permanente tap av beiteland og stengsler i flyttleier. Indirekte effekter innebærer at reinflokkene reduserer bruken av beiteområder nær inngrep, og at flytting på tvers av inngrep blir hindret, noe som også fører til merarbeid for reineiere. Kumulative effekter er totaleffekter av eksisterende og nye inngrep. Undersøkelser viser at rein reduserte bruken av områder innen 5 kilometer fra infrastruktur og menneskelig aktivitet med fra 50 til 95 prosent, avhengig av type forstyrrelse, type landskap og årstid. Undersøkelser fra Sveriges lantbruksuniversitet (SLU) peker på at regionale landskaps-økologiske studier av større reinbeiteområder er nødvendig for å få et riktig bilde av effekter av menneskelig påvirkning. Inngrep kan medføre overbelastning på gjenværende beiteområder, overbeite på enkelte områder, svekkelse av reinenes kondisjon, økt tap til rovdyr og reduserte slaktevekter, dvs. forhold som alt i alt kan svekke grunnlaget for reindriftens framtid.

Ulike typer fysiske inngrep, som bygninger, veier, vannkraftanlegg, høyspentledninger, gruver og vindkraftanlegg kan påvirke reinsdyr på forskjellige måter. En undersøkelse fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) har gjennomgått en rekke studier av hvordan vindkraftutbygging kan påvirke reinsdyr. Undersøkelsen peker på at det er behov for studier som tar hensyn til den samlede effekten av vindkraftanlegg og ser på betydningen av den samlede belastningen innen reinbeiteområdet. Slike undersøkelser bør være langsiktige (over flere år) for å gi en forståelse av hvordan variasjonen mellom år påvirker reinens beitebruk.

Studier fra SLU peker på at det er stor forskjell på hvordan rein påvirkes av ulike typer inngrep. Enkelte studier av vindkraftanlegg i Norge og Sverige har funnet at reinsdyr har redusert bruk av områder opp til 5 kilometer fra anlegget. I andre undersøkelser har det vært observert påvirkningssoner på opptil 15 kilometer for vindkraftanlegg, 15 kilometer for turistanlegg og 30 km for turstier. I områder med vindkraftanlegg søkte reinen til områder der vindkraftanlegg var skjult av terrenget og ikke til områder der de var synlige. I en avstand på 5 kilometer fra vindkraftanlegg var det en økning på 79 prosent i bruk av området der vindkraftanlegget ikke var synlig. Undersøkelsen viste også at reinen ble sterkere påvirket i driftsfasen enn i anleggsfasen, og lyden fra vindturbinene ser ut til å ha forstyrret reinen mer enn menneskelig aktivitet i anleggsfasen.

Veier vil være til hinder for reinens naturlige bevegelse i landskapet. Et unntak kan være veier som bygges i områder som allerede har mye infrastruktur eller veier som har svært lite trafikk. I tillegg til selve inngrepet kan støy, økt trafikk og motorisert ferdsel knyttet til inngrep i reinbeiteland medføre at reinen unngår eller reduserer bruken av beiteområder. Inngrep kan derfor forstyrre langt større områder enn dem som fysisk blir utbygd av bygninger og infrastruktur.

Påvirket areal i reinbeiteområder

Siden inngrep i reinbeiteområder kan føre til redusert beitebruk i størrelsesorden flere kvadratkilometer rundt inngrepet, innebærer det at konsekvensene kan være langt større enn arealbeslaget av selve inngrepet. Med dette som grunnlag er det utarbeidet statistikk over areal rundt de viktigste bebyggelseselementer og infrastruktur, det vil si det er beregnet hvor stor prosent av arealet av hver type årstidsbeite og arealet av flyttlei innen reinbeiteområdene som er påvirket av fysiske inngrep som bygninger og infrastruktur. Analysen er gjennomført med forskjellige forutsetninger om størrelsen på påvirkningssonen, det vil si avstanden fra inngrepet.

Arealbruk i reinbeiteområdene er delt inn i fem årstider og videre i to kategorier etter funksjon og beite-intensitet, dvs. ti årstidsbeiter.

Inndeling av reinbeiteområder etter årstid

Vårbeite I. Kalvingsland og tidlig vårbeiteland der simleflokken er i kalvingstida. Reserve-kalvingsland er inkludert.

Vårbeite II. Beiteland der reinbukker og fjorårskalver er i kalvingstida. Hit kan simler og kalver trekke seinere på våren.

Sommerbeite I. Høysommerland, som regel over skoggrensa, og luftingsland, dvs. vindutsatte høyder som ikke blir snøfrie om sommeren, der reinen er midtsommers for ro, avkjøling og minst mulig insektplage.

Sommerbeite II. Lavereliggende sommerland, mindre sentrale og/eller mindre intensivt brukte områder.

Høstbeite I. Parringsland (brunstland) der reinbukkene samler simleflokken under brunsten, fra september til november.

Høstbeite II. Tidlig høstland, med godt beite der reinen kan oppnå vektøkning etter magert beite på høyfjellet der reinen søker opp for å unngå insektplagen om sommeren. På dette området kan flokken spre seg på leting etter sopp.

Høstvinterbeite I. Intensivt brukte områder, som ofte pakkes til med snø og blir utilgjengelige for reinen utover vinteren.

Høstvinterbeite II. Mindre intensivt brukte områder for samme periode som Høstvinterbeite I.   

Vinterbeite I. Seinvinterland, intensivt brukte områder som normalt er mest sikre mot store snømengder og nedising på midt- og senvinteren.

Vinterbeite II. Tidlig benyttede og ofte lavereliggende vinterbeiter, som regel mindre intensivt brukt.


Årstidsbeitene kan befinne seg langt fra hverandre, og det er derfor behov for flyttleier der reinen kan flytte mellom årstidsbeitene. Slike leier følger villreinens eldgamle trekkruter bestemt av topografi, sjøer og vassdrag. Reindriftslovens § 22 fastslår retten til fritt og uhindret å drive og forflytte rein og nedlegger forbud mot stenging av flyttlei.

Det er benyttet data over bygninger og infrastruktur i reinbeiteområder slik dette er kartlagt og tilgjengelig i nasjonalt tilgjengelige databaser. Data er dels samlet inn gjennom SSBs ordinære statistikkproduksjon og dels innhentet spesielt for analysen presentert i «Samiske tall forteller 12». Nærmere informasjon om datakildene finnes i den rapporten.

På grunn av de komplekse sammenhengene mellom ulike typer påvirkning på reinbeite, er det i denne analysen utarbeidet statistikk ikke bare for én avstand, men for et sett intervaller for påvirkning: innen 500 meter, 1 kilometer, 2 kilometer, 3 kilometer og 5 kilometer fra inngrep. I analysen har vi lagt til grunn at avstand til påvirkning er regnet i luftlinje. Man kan også ta hensyn til markslag, terreng og annet i avgrensningen av påvirkningssoner. Hvor langt unna inngrep det blir redusert beiting, avhenger av lokale forhold som terreng og markslag, hva slags type inngrep og hvor stor aktivitet det er rundt og i forbindelse med inngrepet. En tilsvarende metode er brukt av SSB i beregninger til en rapport fra Riksrevisjonen i 2012 om arealbruk i reinbeiteområdene i Finnmark.

Beregning av påvirket areal

Beregningen er basert på sammenstilling av to typer kart. Først brukes et kart som viser areal av hver type årstidsbeite i et reinbeiteområde. Deretter brukes et kart som viser påvirket areal beregnet som påvirkningssoner (avstandssoner) rundt bygninger og infrastruktur i et reinbeiteområde, beregnet i et geografisk informasjonssystem (GIS). De to kartene kombineres til et kart som viser kombinasjonen av hver type årstidsbeite og påvirket areal for reinbeiteområdet, og viser hvor mye av hver type årstidsbeite som er innenfor hver påvirkningssone. Deretter kan alle påvirkningssonene for hver type årstidsbeite summeres til statistikk over hvor mye av hver type årstidsbeite som er innenfor hver påvirkningssone, det vil si hvor stor prosent av arealet som er påvirket av bygninger og infrastruktur. Beregningene kan tolkes som sum-virkning (kumulativ effekt) av de fysiske inngrepene som datagrunnlaget omfatter.

Stor andel reinbeiteområder er påvirket av fysiske inngrep

Analysen som presenteres her gir tall for påvirkning på reinbeite fra bygninger og infrastruktur. Årstidsbeitearealene kan delvis overlappe, men alle de forskjellige årstidsbeitene og arealet av flyttlei mellom dem, slik arealene er definert i Landbruksdirektoratets kart, er satt sammen til én avgrensning for å kunne lage statistikk for påvirkning på de forskjellige arealtypene. Resultatene er presentert for reinbeiteområdene i alt (figur 2), og fordelt på de regionale reinbeiteområdene (figur 3) og på de forskjellige årstidsbeitene og flyttleier mellom dem (figur 4).

Figur 2. Areal av alt årstidsbeite og flyttlei etter avstand til bebyggelse og infrastruktur. 2018. Prosent

Andel
0 - 0.5 km 22% 22.1
0.5 - 1 km 15 % 14.8
1 - 2 km 22 % 21.9
2 - 3 km 14 % 14.0
3 - 5 km 16 % 15.8
5 km - 11 % 11.4

Om lag 22 prosent av alt reinbeiteareal (årstidsbeite og flyttlei) er innenfor 500 meter fra bygninger og infrastruktur, mens ytterligere 15 prosent er mellom 0,5 og 1 kilometer. Det vil si at om lag 37 prosent av alt årstidsbeite og flyttlei er innen 1 kilometer fra bygninger og infrastruktur. Videre er om lag 22 prosent av beitearealet mellom 1 og 2 kilometer, 14 prosent mellom 2 og 3 kilometer og 16 prosent mellom 3 og 5 kilometer.

Samlet sett innebærer dette at om lag 89 prosent av arealet av årstidsbeite og flyttlei i det samiske reinbeiteområdet, slik det er avgrenset i denne analysen, er innen 5 km fra bygninger og infrastruktur. Selv om beiteområder blir påvirket så langt unna som 5 kilometer fra inngrep, innebærer det ikke at området er ødelagt som reinbeite og derfor kan betraktes som tilgjengelig for utbygging og bruk til andre formål.

Den store andelen av beiteområdene som er påvirket av fysiske inngrep, har stor betydning for reindriftens behov for beiteområder. Det er viktig å ha tilgang til reservebeiter, det vil si områder som ikke benyttes årvisst, men som reinen er avhengig av for eksempel dersom beiteområdene som ordinært brukes til vinterbeite, fryser til som følge av mildvær og påfølgende frost. Tilgang til reservebeiter i en slik situasjon av tilfrysing som gir «låst beite» er viktig for å kunne tilpasse seg klimaendringer. 

Figur 3. Andel areal av alt årstidsbeite og flyttlei etter avstand (i kilometer) til bebyggelse og infrastruktur. Reinbeiteområde. 2018. Prosent

5 km - 3 - 5 km 2 - 3 km 1 - 2 km 0.5 - 1 km 0 - 0.5 km
Oarje-Finnmárku / Vest-Finnmark 21 23 15 18 10 12
Nuorta-Finnmárku / Øst-Finnmark 14 20 15 21 13 16
Noerhte-Trööndelage/ Nord-Trøndelag 3 12 14 28 20 21
Åarjel-Trööndelage jïh Hedmaarhke/ Sør-Trøndelag og Hedmark 1 10 15 30 22 22
Nordlánda/ Nordlaante/ Nordland 7 10 12 21 16 34
Romsa/ Troms 5 8 11 21 17 38

Reinbeiteområde Troms (Romsa) har størst andel beiteareal innen 1 km fra bygninger og infrastruktur, etterfulgt av Nordland (Nordlánda/Nordlaante) reinbeiteområde. Lavest andel beiteareal nær bygninger og infrastruktur er det i reinbeiteområdene Vest-Finnmark (Oarje-Finnmárku) og Øst-Finnmark (Nuorta-Finnmárku).

Figur 4. Andel årstidsbeiteareal og flyttlei etter avstand (i kilometer) til bygninger og infrastruktur. 2018. Prosent

5 km - 3 - 5 km 2 - 3 km 1 - 2 km 0.5 - 1 km 0 - 0.5 km
Sommerbeite I 14 20 18 23 11 13
Høstbeite I 12 17 17 24 14 16
Sommerbeite II 11 15 16 25 16 18
Vårbeite I 11 15 15 25 16 18
Høst og vinterbeite II 13 17 14 20 14 21
Flyttlei 13 18 17 24 14 15
Høstbeite II 13 15 13 22 16 22
Høst- og vinterbeite I 7 12 15 27 18 22
Vinterbeite II 11 15 13 21 16 25
Vårbeite II 8 13 12 21 17 29
Vinterbeite I 5 10 12 23 20 31

De årstidsbeiteområdene som er mest påvirket av bygninger og infrastruktur innen 1 km, er Vinterbeite I, de mest intensivt brukte vinterbeitene som normalt er mest sikre mot store snømengder og nedising på midt- og seinvinteren. Dette resultatet viser et betydelig press på vinterbeiteområder.

Behovet for ulike typer årstidsbeiter kan ikke settes opp mot hverandre. Hvert årstidsbeite har naturkvaliteter som gjør det spesielt egnet til reinens behov. Vinterbeite er minimumsbeite for de fleste reinbeitedistriktene, dvs. den typen beite det er minst av, og som dermed begrenser hvor stor reinflokk som kan komme gjennom vinteren. Det er likevel ikke slik at det er «mest behov» for vinterbeiteareal, i og med at det er reinens behov for ulike typer beite gjennom årstidene, som er grunnlaget for reindriftens bruk av ulike typer arealer.

Sommerbeite I er i minst grad påvirket av bygninger og infrastruktur. Dette er sentrale høysommerbeiter, som regel over skoggrensa, der reinen oppholder seg midtsommers. Siden arealene delvis er lokalisert høyt til fjells, er det også naturlig at en mindre andel av arealet er påvirket av bebyggelse. Årstidsbeite som er lokalisert nede i daler og langs fjorder, vil i større grad være i nærheten av for eksempel bygninger og veier, sammenliknet med beiteareal som ligger høyt til fjells eller i mer perifere strøk. Dette bildet kan imidlertid endre seg, siden planlagt vindkraftutbygging ikke er inne i datamaterialet.

Beregninger for påvirkning av de ulike årstidsbeitene fordelt på de regionale reinbeiteområdene viser at for kalvingsland og tidlig vårbeiteland (Vårbeite I) har Troms (Romsa) reinbeiteområde størst andel innen 1 kilometer fra bygninger og infrastruktur, med over 20 prosent innen 500 meter, mens Vest-Finnmark (Oarje-Finnmárku) reinbeiteområde har lavest andel. Vest-Finnmark (Oarje-Finnmárku) har lavest andel av Vinterbeite I nær bygninger og infrastruktur, mens Troms (Romsa) har rundt 40 prosent av dette arealet innen 500 m fra bygninger og infrastruktur.

Nyttig kunnskap for mange

Omfattende utbygging av vindkraft, som del av det grønne skiftet, vil ha store konsekvenser for reinbeiteområdene. Tall for arealpåvirkning, sammen med reindriftens tradisjonelle kunnskap om beiteområdene, bør anvendes som del av kunnskapsgrunnlaget for å sikre reindriftens arealer, en grunnleggende forutsetning for å opprettholde reindriften og følge opp Norges nasjonale og internasjonale forpliktelser til å sikre det materielle grunnlaget for samisk kultur.

Kunnskap om hvordan fysiske inngrep påvirker reinbeiteområdene er nyttig for samfunnets arealforvaltning og arealplanlegging, som grunnlag for avveining mellom arealbruk til ulike samfunnsmål, som naturforvaltning, klimatiltak, næringsvirksomhet og ivaretakelse av samiske rettigheter. Beregning av hvordan ulike typer utbygging påvirker samisk reindrift er nyttig for Sametinget og myndigheter med ansvar for reindrift og samiske rettigheter.

Kunnskap om omfanget av fysiske inngrep i reinbeiteområdene er også viktig for å vurdere konsekvenser av slike inngrep for helsemessige, sosiale og kulturelle forhold i samisk reindrift. En undersøkelse i sørsamisk reindriftsområde viser at et flertall av reineiere ble påført merarbeid og stress på grunn av opphopning av ulike typer fysiske inngrep som har hindret eller redusert bruken av beiteland og flyttveier.

Konsekvensutredning er et viktig verktøy i samfunnets arealforvaltning. Metoden for å beregne påvirkningssoner for bygninger og infrastruktur i reinbeiteområder kan være nyttig for å styrke kunnskapsgrunnlaget for arealplanlegging og konsekvensutredning (KU) av planlagt utbygging i reinbeiteområder. Landbruksdirektoratets veileder «Reindrift - Konsekvensutredninger etter plan og bygningsloven» peker på behovet for helhetlig vurdering av reindriftens tradisjonelle bruk av området, inklusive reindriftens kritiske faktorer, som bl. a. vinterbeite, kalvingsland og flyttleier, og samvirke mellom dem, og av de samlede effektene (kumulativ effekt). Videre er det viktig at reindriftens tradisjonelle kunnskap blir lagt til grunn i konsekvensutredninger.

Flere forskere peker på behovet for å bruke reindriftens tradisjonelle kunnskap i forvaltning av reinbeiteområder. En viktig del av reindriftens tradisjonelle kunnskap omfatter reinens behov for ulike årstidsbeiter og hvordan dette kan bidra til mer bærekraftig arealforvaltning. Forståelse for sammenheng mellom bruk av areal og sammensetningen av reinflokken er viktig for økologisk balanse og økologisk bærekraft. I en rapport fra 2016 viser Landbruksdirektoratet til betydningen av å bruke reindriftens tradisjonelle kunnskap i forvaltningen.

Betydningen av å legge vekt på reindriftens tradisjonelle kunnskap er også påpekt i undersøkelsen fra NINA om påvirkning av vindkraft på reinsdyr. NINA-undersøkelsen peker på at det er behov for langsiktige studier som også bør inkludere samfunnsfaglige studier, lokal og kulturell kunnskap og reindriftens tradisjonelle kunnskap om drifts- og beiteforhold, for å kunne tolke data fra undersøkelser om effekter av inngrep og forstyrrelser, og for at forskningen skal gi et relevant og helhetlig kunnskapsgrunnlag for arealforvaltning.

 

Oppdragsgiver: WINDLAND: Spatial assessment of environment-economy trade-offs to reduce wind power conflicts, finansiert av Norges forskningsråd (NFR) prosjekt 267909.

Danell, Ö. (2005). The robustness of reindeer husbandry – need for a new approach to elucidate opportunities and sustainability of the reindeer industry in its socio-ecological context. Rangifer Report 10, 39–49.

Engelien, E. og I. Aslaksen (2019): Fysiske inngrep i samiske rein-beiteområder: Beregning av påvirkningssoner. Kapittel 4 i Samiske tall forteller 12, Sámi allaskuvla/Sámi University of Applied Sciences, s. 51-75,  http://samilogutmuitalit.no/nb/publications?f%5B0%5D=field_author%3A734&f%5B1%5D=field_author%3A735

Landbruksdirektoratet (2020): Behovet for arealer. https://www.landbruksdirektoratet.no/no/reindriften/fakta-om-reindrift/behov-for-arealer#veileder-for-konsekvensutredninger

Landbruksdirektoratet (2019): Ressursregnskap for reindriftsnæringen. For reindriftsåret 1. april 2018 – 31. mars 2019. Rapport nr. 34/2019. (Se s. 96.)

Pape, R. og Loeffler, J. (2012). Climate change, land use conflicts, predation and ecological degradation as challenges for reindeer husbandry in Northern Europe: what do we really know after half a century of research? Ambio 41, 421–434.

Strand, O., J. E. Colman, S. Eftestøl, P. Sandström, A. Skarin og J. Thomassen (2017): Vindkraft og reinsdyr – en kunnskapssyntese. NINA Rapport 1305. Norsk institutt for naturforskning (NINA). https://brage.nina.no/nina-xmlui/handle/11250/2446889

Skarin, A. og Åhman, B. (2014). Do human activity and infrastructure disturb domesticated reindeer? The need for the reindeer’s perspective. Polar Biology 37, 1041– 1054.