Lange linjer, Lange linjer

Lange linjer: Lofotfisket 1856-2016

Karneval og oljestrid

Publisert:

Opptil 30 000 reisende fiskere og tusenvis av løsarbeidere skapte karnevalsstemning under Lofotfisket. Nå er det meste historie, det har også statistikken blitt som fulgte med det tradisjonsrike fisket som nissen på lasset. Ennå bløgges det torsk i værene, men stedet preges også av et annet blodig alvor: Skal områdene utenfor Lofoten åpnes for petroleumsvirksomhet?

Figur 1. Lofotfisket 1856-2016

Infografikk. Lofotfisket 1856-2016. Klikk på bildet for større versjon.

(Klikk på figuren for en større versjon eller last ned figuren som pdf)

Befolkningen på de små stedene i Lofoten ble hvert år mangedoblet fra midten av januar til midten av april når opptil 30 000 tilreisende fiskere, tusenvis av løsarbeidere, kramkarer, kokker og spiseverter, fiskekjøpere fra Bergen og Mørebyene, lever- og rognkjøpere og hodekjøpere kom til det årvisse Lofotfisket. Lofotoppsynet stilte med ekstra politistyrke og ekstraordinære dommere, og legetjenesten så vel som den "geistlige Betjening" ble styrket.

Det totale antallet tilreisende var høyere enn antall tilreisende fiskere, men det er antall tilreisende fiskere som har vært bestemmende for hvor mange fiskekjøpere, løsarbeidere, håndverkere og handelsmenn som fulgte med. Fram til 1910 kom det, med noen få unntak, hvert år mer enn 20 000 fiskere til Lofoten, fra 1880 til 1900 var det rundt 30 000. Fra 1930 til 1940, og i begynnelsen av 1950-åra, var tallet igjen over 20 000, men fra 1954 falt tallet bratt og har de siste åra ligget på snaut 4 000 fiskere.

En stor del av den mannlige befolkningen i Troms og Nordland hadde i uminnelige tider reist til Lofoten. Her møttes væreieren og fiskeren, kapitalistisk stordrift og snørefiske, fiskekjøper og fiskeselger, bispen fra Tromsø og ukonfirmerte gutter, urmakere, brennevinsselgere, musikanter, prostituerte, fotografer, spiseverter, fiskehodekjøpere, kokker og handlende.

På flere måter kan livet i Lofoten i løpet av de hektiske vintermånedene sammenlignes med et karneval. Karneval betyr kjøtt farvel, og blir feiret ved inngangen til den katolske fasten sju uker før påske. En stor del av torsken som tas i Lofoten har havnet og havner som tørr- eller klippfisk i Italia, Spania, Portugal, Afrika og Sør-Amerika, og spises i fasten. Den russiske litteraturforskeren Mikhail Bakhtin (1895-1975) behandler i en velkjent studie middelalderforfatteren Rabelais (antakelig død 1553) og karnevalet. Det ble kjennetegnet av at mange instanser (autoriteter og folkelige) var til stede samtidig, men ingen klarte helt å dominere de andre. Så lenge karnevalet pågikk, preget fraværet av en absolutt dominerende autoritet hele samfunnet. Folkelivet under Lofotfisket, som har vært et årvisst fiske så lenge det fins historiske kilder, hadde slike trekk.

Fra lov til beretning og statistikk

Lofotloven fra 1857 regnes for å være stortingsmann Ketil Motzfeldts (1818-1889) verk. Den innførte prinsippene fritt hav, fritt fiske og havdeling mellom redskapene jukse (dypagn), line og garn samt forbud mot å oppholde seg på fiskefeltet om natta. Loven inneholdt også bestemmelser om opprettelsen av et oppsyn som skulle settes i begynnelsen av januar og være på stedet til fisket ble avsluttet midt i april. Det ble også bestemt at oppsynet hvert år skulle skrive en beretning om fisket og sitt eget virke, og den skulle være ferdig trykket til neste års sesong og deles ut til fiskerne. Denne beretningen inneholder en rekke rapporter fra forskjellige myndigheter som deltok i oppsynet og mange av oppgavene ble gitt i tabellform.

Ketil Motzfeldt var oppsynsmann og skrev den første beretningen "Om Lofotfiskeriet. Aar 1859." Beretningen ble først trykket som bilag til Departementstidende, seinere ble den offentliggjort i Aarsberetning vedkommende Norges Fiskerier, utgitt av Departementet for det indre og deretter av Fiskeridirektøren. Oppsynsberetningene fra Lofoten inneholder statistikk og tellinger av deltakende fiskere, den 16. mars ble valgt som tellingsdag fordi Motzfeldt gikk ut fra at da hadde alle fiskere innfunnet seg, samtidig som ingen ennå hadde reist hjem. Senere ble tellingsdagen flyttet til 22. mars. Fiskerne ble registrert etter fiskevær, hjemstedskommune og hva slags redskap de brukte. Det ble ført statistikk, ikke helt regelmessig, over rorbuer og losjihus, fiskerifartøyene ble registrert, samt en rekke opplysninger om fangsten.

Beretningene fra Lofotfisket var en direkte konsekvens av Lofotloven av 1857, iverksatt fra 1859. Denne loven var igjen en følge av loven om sildefisket fra 1851. Også i kjølvannet av loven om sildefisket kom det en årlig beretning. De nye lovene om fiskerier kom på grunn av motstand mot at enkelte fiskere som bodde i bestemte vær eller selv hadde rorbuer hadde privilegier til å sette garn eller line bestemte steder også om natten. Fiskerne som kom sør fra var som oftest garnfiskere, mens de som kom fra Troms brukte line. En del av garnfiskerne hadde egne rorbuer i Lofoten og mange leide seg inn hos væreierne som også ga privilegier til fiskeplasser. Motstanden mot dette systemet artet seg derfor som en strid mellom garn- og linefiskere. Etter den nye lofotloven ble disse privilegiene for enkelte fiskere fjernet, og havet ble etter hvert delt mellom de ulike redskapstypene. Dette innebar at det ble nødvendig med oppsyn og føre oversikt blant annet over bruken av de ulike redskapstypene.

Den første fiskeristatistikken i serien Norges Offisielle Statistikk kom ut i 1870 og etter en kortere innledning besto den i opptrykk av beretningene som ble utarbeidet av oppsynsmennene for vårsildfisket, lofotfisket, loddetorskfisket i Finnmark og innberetninger om fiske fra amtmennene. Det ble også gjengitt beretninger om ishavsekspedisjonene, selfangsten, samt gjort rede Norges geografiske oppmålings dybdemålinger. I innledningen til fiskeristatistikken for 1870 ble fiskernes utbytte fra de forskjellige fiskeriene beregnet, de viste at lofotfisket var det mest betydningsfulle med et utbytte til fiskerne på 1 620 000 Spd. (ved overgangen fra spesidaler til kroner i 1875 ble 1 Sp = 4 kroner) deretter fulgte loddetorskfisket ved Finnmark og andre torskefiskerier, før vårsildfisket og storsildfisket. I alt var fiskernes samlede fortjeneste på torskefisket 3 207 000 Spd., mens sildefisket innbrakte 1 043 000 Spd.

Tabellside

I den samme innledningen het det at alle opplysningene til beregningen var gjort fra beretningene fra de ulike fiskeriene. Så opplysende og nyttige enn disse beretningene var, het det videre, måtte det dog erkjennes å være av større betydning å samle inn opplysninger om «selve den fiskende Befolkning og dens Livsvilkaar» og selv om det ville være vanskeligere å belyse dette feltet ved hjelp av statistiske oppgaver enn de økonomiske, «saa har dog Statistiken formentlig ogsaa her en Opgave at løse».

En slik statistisk undersøkelse skulle først foreligge i 1957 da husholdningsregnskapene som 293 fiskerfamilier, hadde ført gjennom 1954 ble offentliggjort. Forsørgeren i familien hadde fiske som ene- eller hovedyrke og det deltok 127 familier fra Nordland og 55 fra Troms og Finnmark. Utgiftene til mat klær og skotøy utgjorde for den gjennomsnittlige fiskerfamilien til sammen nesten 60 prosent av alle utgiftene. De vanligste hovedrettene til middag var fisk og fiskemat, 67 prosent, mens kjøtt og flesk utgjorde 27 prosent. De viktigste birettene til middag var melkevelling, saftsuppe og grøt av frukt og bær.

Tabell37

Da kongen og biskopen kom

I 1910 begynte oppsynssjef Johan C.V. Fleischer beretningen fra Lofotfiskeriet med at "Hans Majestæt Kongen" den 6. mars ankom Lofoten om bord i panserskipet "Norge" og besøkte Reine, Balstad, Mortsund, Kabelvåg, Svolvær og Henningsvær hvor han beså rorbuer og snakket med fiskere. Kongen var på "fiskehavet" utenfor Balstad og Stamsund før han den 10. mars dro sørover via Værøy. Fleischer avsluttet skildringen av kongebesøket, som han lot trykke foran selve beretningen, med: "Længe vil Lofotfiskerne mindes kongebesøket".

Beretningene beskrev i et forholdsvis utførlig avsnitt kirke- og skolevesenet, leserom og bibliotek. Kapitlet faller etter hver helt bort. I 1939 består det bare av oppramsing av at fem sokneprester, en stiftskapellan og en hjelpeprest hadde arbeidet blant fiskerne, og at fem lekmenn var "antatt til fast virksomhet i Lofoten". I 1895 kunne imidlertid beretningen fortelle at "Hans Høiærværdighed Biskop Bøckmann opholdt sig i Lofoten fra 21de Februar til 6te April".

Hovedanliggende ved hans besøk var at kirken på denne tida engasjerte seg sterk i bekjempelsen av fyll: "Biskopen afholdt ogsaa i Kabelvaag og Stamsund Møde med Fiskerne for at faa deres Udtalelser og i Tilfælde af ulovligt Salg af berusende Drikke i Lofotværene, ligesom saadanne Møder paa Foraanledning af ham flere Steder ogsaa blev afholdt af Presterne." Også i 1897 var biskopen en tur i Lofoten. Den offentlige fattigdommen gjorde at biskopen i 1915 måtte meddele: "Den geistlige betjening av fiskeværene i Lofoten blev under hensyntagen til den statsøkonomiske stilling planlagt med sterk begrænsning av de steder hvortil Guds ords forkyndere sendtes." For 1930 "stod til rådighet iår som ifjor kr. 6 300 til betjening ved fiskeværene i bispedømmet. "Det var imidlertid nok til å sette "tilsammen 32 arbeidere i funksjon."

Bort med spriten

I 1890-årene var det ikke bare biskopen i Tromsø som var opptatt av å redusere både den legale og illegale alkoholomsetningen. Dette var, ved siden av ulovlig salg av andre varer, av de forseelser som hyppigst ble bøtelagt. Det var da også oppsynets overbevisning at det ikke ville bli slutt på de tallrike "Rolighedsforstyrrelser" før "det ulovlige Brændevinssalg knækkes".

Hovedproblemet var etter oppsynsmannens mening: "Den udstrakte Restaurationsvirksomhed saagodtsom i alle Fiskevær og det ulovlige Brændevinssalg, som Fiskerne formener - vistnok ikke uden atskillig Grund - dermed staar i Forbindelse, vækker deres Forargelse, dels av hensyn til Ungdommen, som derved let lokkes i Fristelse, dels på Grund af den hyppige Uro om Natten, som den fremkalder."

Fiskehodebilde

For å komme dette ondet til livs hadde fiskerne forsøkt å ta loven i egne hender: "Demonstrationstoget i Kaabelvaag Søndag 3die Marts, hvilket forresten foregik uden nogensomhelst Uorden, ligesom Optøierne i Stamsund Søndag den 24de Marts samt de vel forberedte Optøier i Kabelvaag og Svolvær Søndag den 31te Marts, men som heldigvis ikke kom til Udførelse," skyldtes ifølge oppsynsmannen ene og alene "Fiskernes Uvillie mod det ulovlige Salg af berusende Drikke."

I Stamsund hadde fiskerne grepet til "Voldsomheder for at give sit Mishaf til kjende". Det førte i alle fall til at det ble holdt et møte hvor representanter for fiskerne hevdet overfor både amtmannen, "Statsadvokaten samt Opsynschefen" at de ikke ville kritisere oppsynet, men at de mente at den "nuværende Rettergangsordning" ikke var hensigstsvarende ligeoverfor Udsælgerne af berusende Drikke."

I beretningen det neste året forsvarte imidlertid Lofotoppsynet seg ved å hevde at så lenge det ikke ble gjort endringer i loven, var ikke oppsynet i stand til å forhindre "ulovlig handel med Brændevin, Likør, Vin og Øl som med andre Varer". Oppsynsmannen gikk deretter inn for at det burde bestemmes ved lov "at Restaurationsvirksomhed under de store Fiskerier og paa Markeder i Nordland ikke maa finde Sted uden Amtmandens Bevilling efter Forslag af vedkommende Distrikts Herredsstyrelse samt Fogdens Anbefaling og selv da kun i en nøie bestemt Udstrekning."

Det var en gammel innarbeidet kjøpmannslist og markedstradisjon oppsynet og fiskerne reiste seg mot i 1890-årene. Alkohol ble ikke bare brukt av krambodhandlerne. I 1880-årene tok "Goodtemplarordenen i Lofoten" opp kampen mot at "Kjøberne Skjænkede Fiskerne Brændevin, naar de afleverede den solgte Fisk."

Kunstnere og mindre pålitelige fruentimmer

Skjenking av alkohol og kafeer førte også med seg andre ting som ikke var ønsket ifølge oppsynssjefen i 1879 "Premierløitnant i Marinen Niels Juel": "Jeg skal her tillade mig at henvende Opmærkosmheden paa det ikke ubetydelige Antal Spiseværter og Folk uden fast Arbeide. Til den første Klasse hører endel Fruentimmer, fornemmlig fra Tromsø, Bodø og Trondheim, enkeltvis ogsaa Mandfolk, der dels ved sit eget, dels ved sine saakaldte Tjenestepigers Levnet give Anledning til megen Uorden. Til den anden Klasse hører Lediggjængere, Drukkenbolte, løsslupne Arrestanter o.s.v., der ikke have andet at leve af end Folks Godgjørenhed."

For å forsøke å holde en viss kontroll med prostitusjonen utarbeidet legene en egen tabell som viste "Antal veneriske Tilfælde" fra 1876 til 1909. I beretningen fra 1884 hevder legen at "den skarpe Kontrol" som oppsynet hadde iverksatt mot "mindre paalidelige Fruentimmer" hadde gjort sin store nytte. Den besto i følgende åtgjerder: "Saasnart man fik grundet Mistanke, blev Vedkommende ført til Læge, af ham visiteret og om fornødigedes strax sendt til Sygehus." Oppsynssjefen føyet til: "Jeg tror, at denne Behandling snart vil formindske Lysten hos saadanne Fruentimmer til at indfinde sig i Lofoten, hvor der neppe vil være Udsigt for dem til længe at være paa fri Fod."

Det var ikke bare lovlig og ulovlig brennevinshandel og prostitusjon som skapte vanskeligheter. I 1885 var det 274 handlende til stede under Lofotfisket, nesten 100 flere enn året før, og i alt hele 846 "fremmede Næringsdrivende". Denne kategorien næringsdrivende omfattet ikke de 138 fartøyene som drev handel i Lofoten samme sesong. 134 omreisende handelsmenn slo seg ned i Kabelvåg i 1885-sesongen, mens 28 fant veien til både Skrova og Svolvær. Henningsvær fikk besøk av 25, mens 32 hadde tilhold i Stamsund. Oppsynsmannen beskrev følgene av den sterke tilstrømningen: "Man vil visselig der strax lægge Mærke til, at der indfandt sig 44 Manefakturvarehandlere, og at disse fornemlig holdt til i Kabelvaag. At disse tilreisende Handlende under alle Omstændigheder maa være til atskillig Fortrængsel for de fastboende handelsmænd er en Selvfølge, og blev de det visselig endmere iaar i Kabelvaag, da vedkommende lokale Myndighed tillod, at der reistes Telte langs Midten av Stedets Hovedgate, hvorved Adgangen til de Fastboendes Huse paa flere Steder belemredes, ikke at Tale om, at de almindelige Færdsel til sine Tider i høi Grad besværliggjordes."

Lofotfiskeriet1883

Lofotfisket hadde imidlertid ikke latt seg gjennomføre uten at et stort antall av tilreisende handelsmenn sørget for at fiskere fikk brød og kolonialvarer under fisket, og mange av de tilreisende fiskerne benyttet anledningen til å kjøpe klær og husgeråd til familien og redskaper til gårdsdriften som de ikke kunne få tak i på sine hjemsteder. Det var derfor flere grunner enn at fiskeren ved sesongens slutt hadde penger å handle for at det ble opprettholdt markedsliknende handel flere steder i Lofoten. Antall tilreisende og næringsdrivende nådde nær 2 000 i 1895 og i 1911, nær 2 400 i 1917. Størst antall tilreisende og næringsdrivende var det imidlertid i årene 1943 til 1954, da det var mellom 5 000 og 6 000 tilreisende og handelsmenn.

I de første beretningene som hadde tabeller for tilreisende handlende, ble det oppgitt hvor mange "Fruentimmer" det var av de "Handlende", "Spiseverter" og av kategorien "Uden fast Arbeide". Om gruppen Kunstnere/artister, het i de to første årene "Forevisere af Panoramaer". Både musikanter og "Forevisere af Panoramaer" som også omfattet tryllekunstnere, karusellinnehavere osv. hadde sin storhetstid i Lofoten fram til den første verdenskrig, men gruppene var det mulig å treffe på under Lofotfiske så seint som på begynnelsen av 1960-tallet.

Markedene i Lofoten ble inngående beskrevet av Amund Helland (1846-1918) i 1908 på et tidspunkt da de sannsynligvis sto på sitt høyeste: "Naar Lofotfisket begynder, men særlig mod slutningen af marts, da pengen kommer ind, møder der frem til fiskeværene alle mulige slags handelsmænd. Der handles da overalt, i land som paa sjø, i rorbruer og kramboder, i telte og skur. Dampskibene bringer kasser, fyldte med bekledningsgjendstande, tøier og luksusgjenstande, der pakkes ud og fremstilles til beskuelse. Kræmmerne roser sine varer, mens de uafbrudt tramper med benen for kulden. Stilferdige boghandlere gaar fra hytte til hytte med sine grønne blikskrin; urmagere, skomagere og andre gjør gode forretninger, talrike fotografer "tar af", musikanter blæser i sine messinghorn osv. Der sørges ogsaa for aandelig føde af profeter og hjemmelavende præster, emmisærer baade for den indre og ydre mission, agenter for forskjellige dissentersamfund osv. Paa boder hænger skilter med paaskrift: Her sælges varm og kold mad, melk, kaffe, brus. Det kan hende at brave folk, paa hvis diskretion man kan stole, kan faa mer, end der staar paa skiltet." Her sikter nok Helland først og fremst til ulovlig skjenking, han kommenterer at mens de tilreisende handelsmenn bare handler kontant, selger de fastboende på kredit "til fisket er over." Helland forteller også om en spesiell tildragelse som ikke er nevnt i oppsynsmannsrapporten fra 1886: "Paa Lofotfisket i 1886 vakte nogle karuseller fiskernes raseri, da de ment at de narrede penger ud af lommerne paa folk. Man rev karussellerne ned og forbød eierne at sætte dem op igjen, i modsat fald vilde de ødelægge dem."

Deretter går Amund Helland over til å beskrive en handel som han misbilliger. "Urhandlerne, der også kalles urjøder, hørte ofte til folk af mosaisk troesbekjendelse, og de drev gjerne sin geschæft om søndagene. Naar mandskaberne i rorboderne nød sin middagsro efter de anstrengende dage, sloges døren op, ubudne trængte ind fremmede mænd, som med fremmedartet skingrende stemme vækkede de sovende, idet de raabte ud sine ure. Urene var ofte af ringe værdi, i mange tilfælde dog brugbare. (...) Af interesse for fiskeridistrikterne er den bestemmelse i handelsloven af 1907, at lommeure ikke af nogen maa sælges ved omførsel. Omførselshandelen med ure har været en ulempe for folk. Med paagaaenhed har denne art omførselshandel været drevet under Lofotfisket og under de store sildefiskeriene i Eidsfjorden og i Salten. Naar skreien i tættere tyngde sægte op paa fiskehavet for et vær, og baadene laa godt lastet under opseiling til fiskeværet, saa fulgte stimen af urhandlerne efter i farvandet og trængte sig frem overalt, hvor de anede, at de blant menigmand vankede mynt og god fortjeneste. (...) En gruppe af skræppekarene er de saakaldte urjøder, som dels er virkelige jøder, dels folk fra Sverige, fra Kristiania og Trondhjem. Alene paa Henningsvær var i vinteren 1896-97 19 urjøder."

Klokkeselgere og handelsloven av 1907

Det som kjennetegner «urjøden» i denne beskrivelsen er at han driver handler på søndagen, han trenger seg på og forstyrrer fiskerne på deres hviledag. Slikt kan bare hedninger finne på. De er pågående, snakker gebrokkent og har en skingrende stemme, er fremmede og kort sagt ufyselige. Det kan være vanskelig å forstå hvorfor Helland som ble regnet for en progressiv venstremann hadde så mye imot klokkehandel. Ved å se litt på innsendte kommentarer og forarbeidene til Handelsloven av 1907 som Helland viste til blir det klarere hva saken dreide seg om.

Handelsloven av 1907 forbød skreppehandel og omførselshandel i hele landet, men med unntak for de tre nordligste fylkene. Grunnen til at omreisende handel her fremdeles måtte aksepteres, var for det første at det kunne være svært langt til nærmeste landhandel, for det andre at landhandleren på de stedene det foregikk store fiskerier, ikke var i stand til å skaffe nok varer til alle de tilreisende, for det tredje liberalistiske argumenter om at det i enkelte store distrikter bare var en handelsmann, og slike monopol ble ansett for uheldige.

Unntaket ble altså gjort for enkelte varer, som klokker. Mente lovgiverne med forbudet mot omførselshandel med ur å ramme jødiske klokkehandlere gjennom handelsloven fra 1907? Svaret finnes i forberedelsene til handelsloven, som inneholder en hel rekke dokumenter blant annet fra A. Hovde som klaget sin nød til stortingsmann C. Stousland: «Ulovlig Handel, Cuponshandel iberegnet, gaar mest du over Uhrmagerne, da næsten alle fører Uhre. Uhrhandelen er aldeles ødelagt, og jeg forsikrer Dem til, at der findes ikke den Stand i Norges Land, som er mishandlet af Samfundet som Uhrmagerne. De er Samfundets værgeløse Stedbørn.»

K. Jensen, urmaker i Gryllefjord henvendte seg til Norges urmakerforbund i Kristiania som videresendte hans bekymringsmelding til Stortinget: «De, som gaar fra hus til hus er: uhrhandlere, strikkevarehandlere, kortevarehandlere og agenter. Uhrhandlerne driver sin trafik paa to maader. De kommer som oftest flere stykker til fiskeværet. Disse gaar med væsker under trøien og handler et par dage, forsvinder saa fra været uden at nogen ved, hvorfra de kom, eller farer hen, og navnet paa dem kjender ingen. Eller de har en bylt strikkevarer og lintøidreiel; men naar anledningen gives falbyder de ogsaa lommeuhre og kjæder. Uhrene sælges saaledes, at der forlanges kr. 30,00 til kr. 70,00; saa gjøres bud fra kr 4,00 til kr. 12,00 og handel kommer istand. Paa denne maade kjøber endog lensmænd, lendsmandsbetjente, politi, handelsmænd for ikke at tale om fiskere sine uhre. Spørger uhrmageren hvem uhret er kjøbt af, er svaret: «En jøde». Som før sagt navnet ved man ikke, og selv om man faar tag i navnet paa en eller anden, tager anmeldelsen vandring mellem politimester og lensmand saa lang tid, at «uhrjøden» er forsvunden. Anmeldelsen maa som regel henlægges uden at resultere i noget. Disse billige uhre er lidet skikkede som tidsmaalere og gaar ofte istaa. Dreie saa reparationsprisen sig om nogle kroner, saa faar man det svar, at det er nedst at bytte med en jøde, man kan kanske faa et bedre uhr igjen. Paa denne vis udbetales pengene til omstreifende udlændiger, som ikke betaler skat hverken til stat eller kommune. Maatte snart de lovgivende myndigheder blive overbevist om, at omførselshandel med uhre griber, som ingen anden handel, forstyrrende ind i haandverksdriften. De mennesker, som driver denne slags trafik, er indvandrede jøder fra Polen, Russland og Tyskland, og streifer rundt, indkvarterer sig i billige og mistænkelige logihuse og benytter pengene til kortspil og drik. At handelsmoralen paa denne maate afsvækkes er jo ikke andet end ventelig, og saaledes blir til skade for et haandverk, som ellers kunde vokse sig op til en blomstrende industri.»

Kristiania urmakerforening hadde i 1896, i 1901 og i 1903 foreslått forbud mot at omreisende skulle få selge klokker. I 1896 het det urmakere både i landet og i byene led sterkt under den «overhaantagende konkurrance fra udenlandske handelsmænds side» som reiste rundt med sine tarvelige varer og nesten tvang folk til å kjøpe deres varer. «Disse uhre, som saaledes i mængdevis paatvinges vor arbeider-, fisker- og landsbefolkning, er uagtet deres tilsynelatende prisbillighed, dog neppe de penge værd, som udgives for dem, idet de som regel efter kortere tids forløb er udslidte og uistandsættelige.»

Nå var det i 1896 allerede forbudt for utenlandske handlesreisende å selge klokker, men det forhindret ikke «fremmede handelsmand, for det meste jøder fra Tyskland» fra å selge klokker i distriktene. Straffen var bøter på kun 50 til 100 kroner og den var ikke avskrekkende da fortjenesten kunne beløpe seg til tusener. Dette truet håndverket. Urmakerforeningen viste til Danmark der varebeholdningen til den handlende ble konfiskert i tillegg ble vedkommende ilagt en klekkelig bot. For å sannsynliggjøre hvor små bøtene var for å selge klokker i Norge, ble det vist til «at jøder driver sine uhrhandler omkring paa hoteller, restaurantioner og paa gaden, uagtet de gjentagne gange er bleven ilagte bøder lige op til kr. 200,00. Selv riskoen for en endnu høiere bod afholder dem ikke fra at fortsætte en trafik, som paa grund af varenes høie priser ligefuldt viser sig indbringende.» Endelig gikk urmakerne inn for at en andel av konfiskasjonsbeløpet skulle tilfalle anmelderen.

Produksjonen av klokker foregikk i Tyskland og Sveits i fabrikker, og det var billige klokker herfra som ble solgt blant annet i Lofoten. Den industrielt framstilte klokken var en trussel mot urmakerens håndverksproduksjon av klokker. Urmakerne ville kvitte seg med en brysom konkurrent, og de fikk støtte av loven til å forsøke det.

Figur 2

Figur 2. Kvoter for nordøstarktisk torsk og kysttorsk. 1977-2017

Flere og flere kronikere og nevrotikere

Det reiste fotografer til Lofotfisket i 1965, men året etter var det også slutt på denne virksomheten som hadde hatt sin storhetstid i 1890-årene. Tilreisende flekkere, som sløyet fisken som skulle henges og saltes, var det bare en håndfull igjen av i 1980-årene, og av hodekjøperne (over 420 så seint som i 1933) var det en eneste igjen i 1984.

En ny gruppe tilreisende arbeidere kom med i oppsynsmannens statistikk fra 1930. Det var kokkene. I beretning for 1940 heter det: "I stigende utstrekning benyttes nå kvinnelige kokker, spesielt i de større og nyere rorbuer. Resultatet av denne omplassering av arbeidshjelpen fra uvante kokkegutter i 15 års alderen som knapt var kar for å koke det høyst nødvendige, til flinke, renslige kvinner, vel øvet i faget må betegnes som et stort fremskritt i retning av å omskape rorbuene fra skitne pulterkammer til rene, velstelte og trivelige oppholdssteder for fiskerne."

Beretningen fra Lofotfisket 1987 er den siste som inneholder opplysninger om rorbuer og rorburom for fiskere og arbeidere. Oppgavene over rorburom er viktige fordi væreierne eide de aller fleste rorbuene, og beholdt på dette området sin maktposisjon. Oppgaver for losjihus var sløyfet tidligere.

Også avsnittet om fiskerilegetjenesten under Lofotfisket skulle i løpet av etterkrigstida komme til å bære preg av at Lofotfisket var i ferd med å endre karakter, og at også arbeidet med beretningen kunne føles som en meningsløs rutine. I 1960 rapporterer Tormod Marstein fra sin første sesong som fiskerilege i Stamsund, og kommenterer skjemaet: "Etter som det er første gang jeg fyller ut en slik liste, kan jeg ikke tilbakeholde en viss undring over den mangel på aktualitet og systematikk som særpreger skjemaet, og jeg må si at jeg finner det lite tilfredsstillende å la den gi uttrykk for arten av arbeidet som fiskerilege i Lofoten. Jeg skulle anta at det er gått noen tid siden det på en slik liste ble anført tilfelle av pemfigus hos nyfødte eller septico-pyemi etter fødsel eller abort. Aktuelle ting som furunkulose og andre hudsykdommer, isjias og lumbago, otitter, cerum oburans, rhinitt og angina faucium leter man forgjeves etter."

Legenes viktigste arbeidsoppgaver under Lofotfisket hadde i alle år vært trekking av tenner og fiskekroker som måtte skjæres ut av hender. Slik var det ikke lenger kunne Dag Andreassen skrive fra Henningsvær i 1963: "Av interesse å merke seg er at gruppen "sinnslidelse" i år er større enn gruppen "håndinfeksjoner", og at gruppen "hjertesykdom/hypertensjon" er dobbel så stor som denne. Oppgavelisten over de forskjellige sykdommer er blitt angrepet før av andre, men jeg kan ikke la være å uttrykke min misnøye over dette foreldede og irrelevante formular."

I 1965 skriver Dag Andreassen igjen fra Henningsvær: "Som tendensen de siste år har vist, blir det flere og flere kronikere og nevrotikere på kontoret, som nærmest stikker innom fordi de ser at kontoret er åpent, og til en viss grad også fordi de vet at konsultasjonen likevel er gratis. Fiskerilegejobben i Henningsvær er blitt temmelig deprimerende etter hvert."

Dette var det siste året fiskerilegenes rapporter ble offentliggjort i beretningen, ikke lenge etter opphørte ordningen med en egen fiskerilegetjeneste fra januar til april, fiskerne skal benytte seg av distriktslegen i kommunene i Lofoten.

Når ble de karnevalistiske innslagene under Lofotfisket borte? De opphørte før fiskerilegens depresjon meldte seg. På begynnelsen av 1950-tallet var det mulig både å støte på en artist og en musiker, en fotograf og en klokkeselger, men de kunne ikke lenger prege de lokale samfunnene slik de hadde gjort det tidligere. Sammen med de andre handlende og fiskerne skapte de det kanskje i et lite blaff fra 1951 til 1953 og i 1930-åra slik statistikken gir utrykk for.

Fredelig på Lofothavet

Ved slutten av det forrige århundret kunne det virke som om Lofotfisket var i ferd med å dø hen som viktig årlig nasjonal begivenhet, og den siste egentlige beretningen fra Lofotfisket gjaldt for fisket våren 2000. Fra da av ble det slutt på denne publikasjonen som hadde kommet hvert eneste år siden 1859. Beretningene hadde stadig vekk blitt tynnere og inneholdt langt færre opplysninger enn de gjorde i den tiden da over fem tusen handelsmenn av forskjellig slag kom til Lofoten og Vesterålen for å forsørge flere titusen tilreisende fiskere. De tradisjonsrike beretningene ble erstattet av en kortfattet tre-fire siders «Melding fra utvalgsformannen for Lofotfisket», der den første kom for meldingsåret 2001/2002 og den siste for 2014.

I Lofotberetningen fra 2000, selv om den bare er et tynt unnselig hefte, gis det en rekke interessante, utdypende forklaringer til tallene, blant annet at fangst av torsk i Finnmark, Troms og Vesterålen som ble ført til Lofoten, ble tatt med i skreikvantumet for Lofoten. Dette var også siste gangen antall fiskere og båter på Lofotfisket ble gitt etter fylke. Lengst vei hadde de 10 båtene med 31 mann fra Vest-Agder, mens det fra Rogaland kom 8, fra Hordaland 21 og fra Sogn og Fjordane 40 båter. Fra Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag kom det henholdsvis 88 og 91 båter med henholdsvis 225 og 169 fiskere. Flest båter var fra Nordland, 1 095 med et mannskap på 2 280. Beretningen inneholdt også skreikartene som viste utbredelsen av torsk på forskjellige tidspunkt ved Vesterålen og Lofoten. Havforskningsinstituttets kartlegging ble referert, den viste at fem–seks år gammel skrei dominerte, mens det burde ha vært årgangene fra 1989 og 1990. Konklusjonen fra forskerne var dyster: Det så dårlig ut for skreien, og det var behov for rask oppbygging av gytebestanden.

Figur 3

Figur 3. Bestand og fangst av nordaustarktisk torsk

I den siste meldingen fra utvalgsformannen for Lofotfisket heter det at fisket i 2014 ble avviklet uten store konflikter, og at årsaken til det var svært mye fisk med spredning også over det meste av Øst-Lofoten. Videre het det at forskrifter ikke lenger ble trykket, men offentliggjort på internett. De fleste hadde grenselinjene for hvor det kunne fiskes lagt inn i sine navigasjonsinstrumenter. 

Utvalgsformannen pekte på at statistikken over deltakende båter og fiskere var usikker. Fra gammelt av ble deltakende fartøy gitt etter hva slags type redskap de fisket med: garn, line, juksa og snurrevad. Nå hendte det at en båt skiftet fra en type redskap til en annen i samme sesong, fartøyet ble da regnet til den redskapstypen det hadde fisket opp størst kvantum med. Videre hendte det ofte at mannskap skiftet båt. Disse ble da telt to ganger. Disse forbeholdene om tallenes nøyaktighet var en gjenganger også i de gamle beretningene.

Tabell 1. Oppfisket torsk i Lofoten etter anvendelse, tonn rundvekt

  Kvantum i alt Fersk Frysing Henging Salting Pris kr/kg
2000 28 029 467 194 20 258 7 110 23,20
2001 30 128 3 370 194 18 893 7 671 23,74
2002 44 169 2 623 373 25 671 15 502 20,07
2003 47 533 10 301 207 24 538 12 487 15,34
2004 44 563 12 738 120 21 045 10 660 17,06
2005 36 777 9 001 72 20 663 7 041 19,41
2006 37 123 8 667 24 21 124 7 308 21,84
2007 30 595 6 078 211 17 678 6 628 24,31
2008 31 307 6 954 181 17 372 6 800 23,57
2009 34 814 5 337 16 19 568 9 893 17,85
2010 39 232 11 380 14 14 455 13 383 13,46
2011 48 356 16 208 56 18 551 13 541 16,05
2012 51 980 18 127 20 18 358 15 475 15,94
2013 62 189 24 096 25 21 117 16 951 10,99
2014 69 185 34 944 40 17 655 16 546 11,64

Kilde: Meldinger fra utvalgsformannen for Lofotfisket, 2001-2014.

I den aller siste meldingen fra utvalgsformannen datert mai 2015 het det at det heller ikke ble satt noe oppsyn i 2014 – det siste året det ble gjort var i 2007. Årsaken var at det hadde blitt så fredelig på havet: Innsiget av fisk var godt, været hadde i flere år vist seg fra sin beste side så mange båter hadde fisket opp sin kvote lenge før sesongen var over. Det lavere antallet deltakende fartøy bidro også til et lavere konfliktnivå, og fiskeren brukte sine digitale karter til å holde seg innen for de grensene som var angitt. Det rådet en selvjustis som gjorde oppsynet unødvendig. En annen grunn utvalgsformannen pekte på som årsak til de fredeligere forholdene på havet var at skreien ble tatt over et større område enn tidligere. På grunn av temperaturstigning i havet ble det tatt mye skrei langt nord for de tradisjonelle gyteområdene, ved Sørøya og på kysten av Vest-Finnmark. Det var også tilfellet i perioden 1930–1950 da havvannet var varmere enn normalt, og det blir antatt at det samme er tilfellet i dag. Det er en ganske bemerkelsesverdig utvikling at det ikke har vært nødvendig å sette oppsyn for en så strengt regulert virksomhet som dette fisket fremdeles er. Det virker som om alle kronikerne og nevrotikerne som fiskerilegen beskrev i 1965 hadde forsvunnet og blitt erstattet av en ny generasjon profesjonelle fiskere.

Ramme1

Da det ble slutt på rapportene fra utvalgsformannen for Lofotfisket, ble det også slutt på de tradisjonsrike tallene, og tabellene for antall deltakende fartøyer, fiskere og fordelingen av fartøy etter redskapstype var ikke lenger tilgjengelig. Men med velvillig assistanse fra Råfiskelagets avdeling i Tromsø har det vært mulig å ajourføre tabellen som kan føres helt tilbake til 1856.

Tabell 2. Antall fiskere og fartøy etter redskap

  Fiskere Fartøy Garn Line Juksa Snurrevad
2000 3 329 1 498 770 183 435 110
2001   1 489 672 218 476 123
2002 3 800 1 580 753 192 515 120
2003 3 474 1 742 812 212 574 144
2004 3 204 1 604 794 198 470 142
2005 2 727 1 352 627 181 427 117
2006 3 082 1 196 546 161 364 125
2007 2 163 997 472 150 288 87
2008 2 118 1 003 464 149 305 85
2009 2 078 1 203 558 200 357 88
2010 1 864 1 170 543 181 373 73
2011 2 045 1 345 554 186 528 77
2012 2 257 1 583 702 176 625 80
2013 2 374 1 252 539 109 526 78
2014 3 082 1 345 521 113 621 90
2015 2 547 1 465 586 131 657 91
2016 2 726 1 515 635 167 590 123

Kilde: Meldinger fra utvalgsformannen for Lofotfisket, 2001-2014, Råfiskelaget 2015-2016.

Oljeleting utenfor Lofoten?

Om det er blitt så rolig på havet mellom fiskerne at det ikke lenger trengs oppsyn, har anvendelsen av havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja blitt et politisk stridsspørsmål av første rang. I tidligere tider spilte sesongfisket etter torsk i disse områdene en viktig rolle for inntektene til folk langs kysten fra Vestlandet til Finnmark. Den gangen var det mye sant i Petter Dass’ berømte beskrivelse av betingelsen for bosettingen og leveforholdene i Nord-Norge i «Nordlands Trompet» som han skrev i 1676, men som først ble utgitt i 1739:

Vi har ey at lide paa Most eller Viin,
Her findes ey heller Sølv-Biergene fiin,
Os mangler Guld-Gruven den røde.
Vort land er ey heller et Canaan sød,
Hvor Marken med Melk og med Honning omflød.
Her findes ey Druer at plukke;
Ney! Fisken i Vandet, det er vores Brød,
Og miste vi hannem, da lide vi Nød,

Lenge etter at Petter Dass gikk omkring på Alstahaug og drømte om å plukke druer, er både sølvberget og gullgruven blitt funnet i form av det svarte gullet: oljen. Områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja (områder definert som Troms II, Nordland VII og deler av Nordland V og VI) har riktignok vært stengt for leting etter petroleum, men oljeselskapene, industrier og næringer som leverer varer og tjenester til petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen, presser nå på for at disse havstrekningene skal åpnes for leting og utvinning. Seismiske undersøkelser antyder at det her kan finnes store forekomster av olje og gass. Ønsket om aktivitet i dette området har blitt aktualisert etter at oljeprisen falt høsten 2014, og investeringene gikk ned med den følge at det ble mindre å gjøre for leverandørindustrien.

I henhold til Oljedirektoratet er 9 olje- og gassfunn under utbygging, 4 besluttet utbygd, 14 i avklaringsfasen og 36 sannsynlig for utbygging, men ennå ikke avklart i åpnede områder. Endelig er det gjort 29 funn som ennå ikke er evaluert med tanke på utbygging. Dermed skulle operatørene på sokkelen ha mange utbyggingsprosjekter for flere år framover uten at områdene der den nordøstarktiske torskestammen har sitt viktigste gyteområde, blir åpnet for leting etter olje og gass. I tillegg ble store nye områder tildelt operatørselskapene i Barentshavet i den 23. konsesjonsrunden sommeren 2016.Det er derfor ikke behov for å åpne de vernede områdene, blir det hevdet fra vernetilhengerne av havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

Figur 4

Figur 4. Ikke åpnede områder for petroleumsvirksomhet utenfor Lofoten

Et annet argument er at forpliktende internasjonale avtaler om reduksjon i bruken av fossilt brensel skaper stor usikkerhet om lønnsomheten av investeringer i olje- og gassfelt som skal utvinne olje og gass fram mot neste århundreskifte. Kan det ikke sies å være et paradoks at den norske staten betaler fattige land store summer (inntil 2014 10 milliarder kroner) for å la være å hugge ned regnskog fordi den er et unikt naturmiljø og at regnskogen bremser klimaendringene, samtidig som det skal letes etter olje og gass der den nordøstarktiske torskestammen har sin viktigste gyteplass? Denne fiskestammen som beiter i Barentshavet øst for Svalbard, vest for Novaja Semlja og sør for Frans Josefs land og siger inn og gyter på bestemte steder langs norskekysten fra Finnmark i nord til Møre og Romsdal i sør, er verdens største gjenværende torskebestand og også et unikt naturfenomen.

Åpning av disse områdene for petroleumsvirksomhet blir ventelig et av de store temaene for valgkampen foran stortingsvalget til høsten. Tilhengerne av å åpne områdene for leting etter olje og gass viser til at boring etter og utvinning av petroleum har latt seg kombinere med fiskerier i Nordsjøen og Norskehavet, og de hevder at det vil være mulig også i de nå vernede havområdene. Et annet argument er at det uansett vil være behov for olje og gass fra norsk sokkel i mange årtier, og at ressursene herfra blir produsert på en mer klimavennlig måte enn olje og gass andre steder. Endelig blir det hevdet at arbeidsplasser og næringsutvikling vil følge med petroleumsvirksomheten og gi denne delen av Nord-Norge et løft.

Figur 5

Figur 5. Beite- og gyteområdet for nordøstarktisk torsk

Borte for alltid?

En torskestamme tilsvarende den nordøstarktiske kom hvert år inn til Grand Banks utenfor Newfoundland, og det ble fisket på den i hundrevis av år, blant annet av baskere som angivelig var de første som saltet torsken, mens vikingene tørket den. 25 år etter at denne torskestammen kollapset, har fisket vært stengt eller svært begrenset, men torsken har likevel ikke kommet tilbake.

Det foreligger to teorier om hvorfor. Den ene går ut på at hele økosystemet endret seg da torsken ble borte, og at andre arter har tatt den plassen torsken tidligere hadde. Torsken kommer ikke tilbake fordi det ikke er plass til den. Den andre forklaringen er genetisk, og det er professor Jeffrey Hutchings ved Dalhousie University i Halifax i Canada som har utviklet den. Kraftig beskatning i lang tid har betydd at torsk som modnes seint, har fått mindre mulighet til å reprodusere seg. Det er den seint kjønnsmodne torsken som blir supergyter, mens yngre fisk har færre egg, mindre kvalitet på eggene og gyter over en kortere periode. Når de torskene som var genetisk disponert for å bli seint kjønnsmodne, ikke rakk å formere seg før de ble fisket opp, ble stammens arvemateriale endret ved at disse torskene ikke har fått ført sine gener videre. Denne teorien er omstridt – det blir hevdet at det tar mye lengre tid å endre genmaterialet i en torskestamme. Uansett hva forklaringen er, ser det ikke ut til at det er mulig å bygge opp en ny stor torskestamme ved Newfoundland.

Henningsværboksen

Hva er det som fiskes i Lofoten – skrei eller torsk? – og er det noen forskjell? Dette har vært et stridsspørsmål på forskernes bord med praktiske konsekvenser for fiskeriene. 20 av 23 kromosomer er temmelig like hos kysttorsk og skrei, mens de tre siste er ulike.

Fra disse genetiske ulikhetene hevder professor Truls Moum at skrei og kysttorsk ikke blandes. En konsekvens av dette er at det er nødvendig med et forvaltningsregime for den nordøstarktiske torsken (skreien) og et annet for kysttorsken. Mens skreien nå er en solid og i global sammenheng unik stamme, er situasjonen for norsk kysttorsk bekymringsfull

Forsøkene som er gjort på å få opp igjen bestanden av kysttorsk i Norge, bekrefter erfaringene fra Newfoundland, det er svært vanskelig. I 2004 ble det gjort flere tiltak, og noen av dem berører Lofotfisket. Det ble laget grenser i kystnære områder der fartøy over 15 meter ikke hadde lov til å fiske etter torsk, og i et område i Lofoten ble Henningsværboksen etablert, og i 2006 ble den utvidet. Her ble alt fiske forbudt for fartøy av alle størrelser. Grunnen til dette var at i årene like før var innsiget av skrei lite og fangstene dårlige. Fangstene av torsk i dette området under Lofotfisket besto for det meste av kysttorsk og tæret på den bestanden. Det var bekymringsfullt fordi kysttorskbestanden var for nedadgående. Hensikten med Henningsværboksen var å frede kysttorsken under det intense Lofotfisket. Havforskningsinstituttet og Fiskeridirektoratet tok ukentlige genetikkprøver som ble analysert umiddelbart, slik at forholdet mellom kysttorsk og skrei kunne følges.

I en oppsummering etter ti år, utarbeidet ved Havforskningsinstituttet og Fiskeridirektoratet, heter det at reguleringene i Henningsværboksen hadde bidratt noe til økning av kysttorskbestanden i Lofoten og i noen grad for den vandrende kysttorsken som også gyter i Lofoten. Men likevel forelå det ikke noen pålitelig kvantifisering av effektene av stengningen av fisket i Henningsværboksen. Måling av bestanden av kysttorsk nord for 62˚ N lå 10 år etter etablering av Henningsværboksen langt under det nivået som ble satt for gjenoppbyggingsplanen, ble det slått fast, selv om kvotene hadde vært små for fisket på denne bestanden i en årrekke. Erfaringene med å prøve å få opp igjen bestanden av kysttorsk bekrefter erfaringene fra Newfoundland og må mane til største forsiktighet når det gjelder inngripen i skreiens vandrings- og gyteområder.

Med grunnlag i beregninger av totalbestanden (gytebestand og umoden bestand) fastsetter Norge og Russland i fellesskap årlige kvoter i Nordøst-Arktis som blir fordelt på en rekke land. I 2016 var den samlede kvoten på 894 000 tonn, hvorav 390 240 tonn gikk til Norge som har den største kvoten. Deretter følger Russland, Færøyene, Island, Spania, Storbritannia, Grønland, Frankrike, Tyskland, Polen Portugal, Hviterussland og Estland. Om lag 70 prosent av fangsten blir tatt med bunntrål. Det er altså bare en svært liten del av skreien som tas ved Lofoten. 57 000 tonn av Norges kvote på 390 000 tonn ble i 2016 fanget her. Av torsken som tas i Lofoten, inngår det en god del kysttorsk.

Ikke bare skinn og bein

Prisen på to av de viktigste produktene fra Lofotfisket, tørrfisk og klippfisk, har vært studert inngående en rekke ganger. Det har vært mulig fordi dette var eksportvarer, og følgelig fins det tallserier langt tilbake i tid. Axel Coldevin analyserte i 1938 priser for skrei, tørrfisk og klippfisk fra 1799 til 1880. Han hadde hentet tallene fra firmaregnskaper i Bergens Museum og Det Hanseatiske Museum. Her hadde han skrevet av 20 000 priser og fordelt dem på om lag 40 vareslag. Deretter hadde han, i samråd med professor Ragnar Frisch, gjort indeksberegninger. For sine studier av konjunkturbevegelsene i tidligere tider hadde Frisch brukt materialet videre til ulike beregninger.

Før årtusenskiftet var rekordåret for eksport av tørrfisk 1959 med 39 995 tonn, for klippfisk var 1998 rekordåret med 79 559 tonn. Tørrfiskeksporten var større enn eksporten av klippfisk fra 1830 til 1855 og bare en kort periode seinere, fra og med 1958 til og med 1962. Torsken som henges, mister 70 prosent av sin vekt, mens klippfisken som også er tørket etter at den er saltet, mister mindre av sin opprinnelige vekt.

Blant annet fordi tørrfisk og klippfisk er gamle og tradisjonsrike varer, gir statistikken for utenrikshandel med varer muligheter for å ta ut svært detaljerte og spesielle tidsserier. Tørrfisk og klippfisk har hele 43 ulike varenummer i utenrikshandelsstatistikken, så det er ikke gjort på et blunk å lage tabeller som viser eksport av tørrfisk og klippfisk – for som nomenklaturen viser kan tørrfisk og klippfisk være ganske mange ting. Er det eksport av «Torsk, tørrfisk, finnmarksrund», «Torsk, tørrfisk, lofotrund», «Torsk tørrfisk, annen rund» eller «Torsk, tørrfisk rotskjær, ikke hoder» som skal studeres? Eller er det eksporten av tørkede hoder som eksporteres til Nigeria, som er av interesse, hvilket varenummer skal man velge da?

Ifølge firmaet Gundersen i Ålesund som leverer jutesekken som fiskehodene eksporteres i, tørkes hodene for det meste utendørs i Norge. Island er den største eksportøren av hoder og tørker dem maskinelt innendørs, grunnet rimelige energikostnader. Firmaet opplyser også at hodet utgjør 18 prosent av torskens vekt. Det består av 55 prosent muskelmasse, 20 prosent bein, 15 prosent gjeller, 5 prosent skinn og 4 prosent øye. Proteininnholdet er på hele 15 prosent.

Markedet for hoder er Afrika og hovedsakelig Nigeria. Hodene males opp til mel og brukes som smakstilsetning og proteintilskudd i kostholdet. Det er en etablert del av matlagingen både hos den kristne og muslimske befolkningen i landet.

VNRLAND VARENR VNRFRA VNRTIL PRODUKT KORTNAVNNO
NO 3055101 198801 200412 tørrfisk hel Torsk, tørrfisk, rotskjær
NO 03055101 200501 201112 tørrfisk hel Torsk, tørrfisk, rotskjær, ikke hoder*
NO 03055102 198801 200412 tørrfisk hel Torsk, tørrfisk, finnmarksrund
NO 03055102 200501 201112 tørrfisk hel Torsk, tørrfisk, finnmarksrund, ikke hoder*
NO 03055103 198801 200412 tørrfisk hel Torsk, tørrfisk, lofotrundfisk
NO 03055103 200501 201112 tørrfisk hel Torsk, tørrfisk, lofotrundfisk, ikke hoder*
NO 03055104 198801 200412 tørrfisk hel Torsk, annen tørrfisk, ikke filet 
NO 03055104 200501 201112 tørrfisk hel Torsk, annen tørrfisk, ikke filet/hoder*
NO 03055107 198801 200812 klippfisk hel Torsk, klippfisk, ikke filet 
NO 03055108 200901 201112 klippfisk hel Torsk, atlanterhavs-, klippfisk, ikke filet 
NO 03055109 200901 201112 klippfisk hel Torsk, grønnlands-/stillehavs-, klippfisk, ikke filet 
NO 03055111 201201 999912 tørrfisk hel Torsk, tørrfisk, rotskjær
NO 03055112 201201 999912 tørrfisk hel Torsk, tørrfisk, finnmarksrund
NO 03055113 201201 999912 tørrfisk hel Torsk, tørrfisk, lofotrundfisk
NO 03055114 201201 999912 tørrfisk hel Torsk, tørrfisk, annen rund
NO 03055121 201201 999912 klippfisk hel Torsk, atlanterhavs-, klippfisk, ikke filet
NO 03055129 201201 999912 klippfisk hel Torsk, grønnlands-/stillehavs-, klippfisk, ikke filet
NO 03055311 201701 999912 tørrfisk hel Sei, tørrfisk, rotskjær, ikke filet
NO 03055312 201701 999912 tørrfisk hel Sei, tørrfisk, rundfisk, ikke filet
NO 03055313 201701 999912 klippfisk hel Sei, klippfisk, ikke filet
NO 03055320 201701 999912 klippfisk hel Lange, klippfisk, ikke filet
NO 03055331 201701 999912 tørrfisk hel Brosme, tørrfisk, ikke filet
NO 03055332 201701 999912 klippfisk hel Brosme, klippfisk, ikke filet
NO 03055390 201701 999912 klippfisk hel Torskefisker, tørrfisk/klippfisk andre
NO 03055901 198801 201112 tørrfisk hel Sei, tørrfisk, rotskjær
NO 03055902 198801 201112 tørrfisk hel Sei, tørrfisk, rundfisk
NO 03055903 198801 201112 klippfisk hel Sei, klippfisk, ikke filet
NO 03055904 198801 201112 tørrfisk hel Brosme, tørrfisk, ikke filet
NO 03055905 198801 201112 klippfisk hel Brosme, klippfisk, ikke filet
NO 03055906 198801 201112 klippfisk hel Lange, klippfisk, ikke filet
NO 03055907 198801 201112 tørrfisk hel Annen tørrfisk, ikke filet
NO 03055907 201701 999912 tørrfisk hel Annen tørrfisk, ikke filet*
NO 03055908 198801 201112 klippfisk hel Annen klippfisk, ikke filet
NO 03055908 201701 999912 klippfisk hel Annen klippfisk, ikke filet*
NO 03055911 201201 201612 tørrfisk hel Sei, tørrfisk, rotskjær, ikke filet
NO 03055912 201201 201612 tørrfisk hel Sei, tørrfisk, rundfisk, ikke filet
NO 03055913 201201 201612 klippfisk hel Sei, klippfisk, ikke filet
NO 03055921 201201 201612 tørrfisk hel Brosme, tørrfisk, ikke filet
NO 03055922 201201 201612 klippfisk hel Brosme, klippfisk, ikke filet
NO 03055930 201201 201612 klippfisk hel Lange, klippfisk, ikke filet
NO 03055991 201201 201612 tørrfisk hel Annen tørrfisk, ikke filet
NO 03055992 201201 201612 klippfisk hel Annen klippfisk, ikke filet

Kilde: Nomenklatura fra utenrikshandelen, Statistisk sentralbyrå.

Figur 6

Figur 6. Fiskere etter redskap, andel

Tabell 3. Utførsel av tørrfisk og klippfisk. 1 000 kg. 1830-2016

Til tabellen

Sentimental statistikk?

I stedet for fortidens fotografer, urmakere, spiseverter og kvakksalvere er det vitenskapen som har rykket inn i Lofoten for å måle kromosomer og skille skrei fra kysttorsk – og da ble det slutt på karnevalet. Men det henges og saltes stadig torsk i Lofoten, og utenrikshandelsstatistikken kan føres tilbake til 1830 for de tradisjonsrike varene. Og Lofoten er på grunn av det tradisjonsrike fisket blitt en attraksjon i verdensklasse. På de aller fleste lister over «ti ting man bør gjøre», hører et besøk i Lofoten med. I Storvågan ved Kabelvåg fins Museum Nords Skrei Opplevelsesenter, i Reine arrangeres litteraturfestivalen Reine Ord, i Melbu møtes filosofene, om vinteren kan nordlyset observeres og på sandstrendene på nordsiden av Lofotveggen fins det bølger å surfe på som kan måle seg med dem på Hawaii (Unstad Surf Camp). Ved siden av selve fisket som er attraksjon nummer én, kommer hvalsafari, fjellklatring, overnatting i de særegne fiskeværene med innlosjering i rorbuer, verdensmesterskap i skreifiske, vikingmuseum eller kanskje er det en kollbøtte fra det ene hornet på Svolværgeita til det andre som frister og så videre og videre.

Ikke minst er fiskets historie, og med det Lofotberetningene og statistikken med de lange tidsseriene, blitt attraksjon og severdighet som lever videre selv om det ikke kommer flere tall og statistikker for båter etter redskap, og fangst etter anvendelse. Selv om det ennå er mulig å lage disse tallene, og gjøre tidsseriene enda lengre, er dette sentimental statistikk, det er statistikk for gårsdagens realiteter da det var nødvendig å vite hvor mange båter som fisket med hva slags redskap for å kunne organisere fisket. I dag er ikke det nødvendig. Nå er det anslag for gytebestand av den nordøstarktiske torsken som er viktig, kromosommålingene for å fastslå forholdet mellom kysttorsk og skrei og havtemperaturen som utgjør tallgrunnlaget for å regulere fisket. Det er ikke lenger nødvendig å vite hvor mange fartøy som drar fra Vest-Agder og Sogn og Fjordane til Lofotfiske hver vinter, eller hvordan antallet juksafiskere endrer seg fra år til år. Dette er sentimental og nostalgisk statistikk, kan det med adskillig rett hevdes. På den annen side: Det er mye det er morsomt å vite selv om ikke ett eller annet administrativt organ har bruk for det.

Emballasje

For en tidligere versjon av artikkelen, se Karneval i Lofoten?

Litteraturreferanser

Aglen, A., Ottemo, T., & Nedraas, K. ( 2014). Evaluering av Henningsværboksen: Svar på «Bestilling til reguleringsmøtet høsten 2014» (brev fra Nærings- og fiskeridepartementet til Fiskeridirektoratet 03.07.14). Hentet fra http://docplayer.me/356430-Evaluering-av-henningsvaerboksen.html

Departementet for det indre. (1872). C. No. 9. Beretninger om Norges fiskerier i aaret 1870. Hentet fra https://www.ssb.no/a/histstat/nos/nos_i_c9_1870.pdf

Dokument nr. 58. (1906/1907). (1907). Udtalelser angaaende handelsloven. Hentet fra https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1906-07&paid=5&wid=a&psid=DIVL1211

Fasting, K. (Red.). (1946). Lofotfisket: smådrift eller storbruk i nye former. Trondheim: Brun.

Fiskeridirektoratet (2002-2014). Melding fra utvalgsformannen for Lofotfisket (meldingsårene 2001/2002-2014). Hentet fra https://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/273705/browse?order=DESC&type=dateissued

Grande, J. (1996). Modernisering og risiko, Beretninger om fisket i Lofoten ca. 1814-1883. (Hovedoppgave i historie - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet). J. Grande, Trondheim.

Helland, A. (1908). Norges land og folk, Topografisk-statistisk beskrevet, XVIII, Nordlands amt, anden og fjerde del. Kristiania: Aschehoug.

Kraft, J. (1835). Topographisk-Statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge. Sjette Deel: Det Nordenfjeldske Norge, Anden Deel. Christiania: Chr. Grøndahl.

Solhaug, T. (1976). De norske fiskeriers historie 1815-1880. Bergen: Universitetsforlaget

Statistisk sentralbyrå. (1957). NOS XI 250. Husholdningsregnskaper for fiskerfamilier 1954. Hentet fra https://www.ssb.no/a/histstat/nos/nos_xi_250.pdf

Kontakt