Som man måler får man svar

Om utviklingen fortsetter som i dag, kan nærmere halvparten av de nyinngåtte ekteskapene ende med skilsmisse. Så høye skilsmisseandeler er imidlertid ikke registrert i noe ekteskapskull til nå. I de ekteskapskullene som foreløpig har høyest skilsmisseandeler, har hvert fjerde giftermål endt med skilsmisse. Slike tall forteller oss at det er mange måter å måle fenomenet skilsmisse på.

Av Turid Noack og Svenn-Erik Mamelund

Skilsmisseutviklingen fra de senere år lar seg ikke tolke uten å ta hensyn til at det er blitt langt vanligere å være samboende. For 2 0 år siden var innslaget av samboere ganske beskjedent, bare 6 prosent av kvinner 20-44 år som levde i parforhold, var samboere. I dag er forholdet mellom de samboende og gifte blitt atskillig jevnere i den samme aldersgruppen, 33 prosent samboende og 67 prosent gifte. Vi vil bare ta for oss de formelle skilsmissene, ekteskap oppløst etter gjeldende ekteskapslov og registrert i den løpende befolkningsstatistikken. Det finnes ikke tilsvarende opplysninger om samboere som går fra hverandre.

Selv om adgangen til en rettsgyldig oppløsning av ekteskapet går langt tilbake i tid, var skilsmisser høyst uvanlig for hundre år siden. I hele landet ble det bare registrert 94 skilsmisser i 1897. Det tilsvarte ikke mer enn et par titalls skilsmisser pr. 100 000 gifte kvinner. Like etter århundreskiftet var man kommet opp i om lag 50 skilsmisser per 100 000 gifte kvinner. Selv om skilsmissene gradvis ble et mer vanlig fenomen, var de tallmessig så få at det i seg selv må ha bidratt til å gjøre ekteskapsbruddet sterkt sosialt stigmatiserende for de berørte partene. Så sent som på første halvdel av 1960-tallet var det i årsgjennomsnitt bare 3 av 1 000 ekteskap som ble oppløst ved skilsmisse. Veksten som så fulgte, kan også tenkes å ha hatt en selvforsterkende effekt. Det vil si at etter hvert som det ble mer vanlig å skille seg, ble det også mer sosialt akseptert, noe som i sin tur kan ha gjort at flere gikk til dette skrittet. I den senere tid har skilsmissetallene vært ganske stabile, med i overkant av 10 000 skilsmisser per år.

Ikke sjelden sammenholdes skilsmissetallet i ett år med inngåtte ekteskap i det samme året. For de fleste formål gir et slikt tall et fortegnet bilde av skilsmisseutviklingen. I 1995 var det eksempelvis 10 400 par som ble skilt. Få om noen av disse skilsmissene var «rekruttert» fra de 21 700 parene som giftet seg i 1995. De som ble skilt i 1995, er selvsagt par som giftet seg i løpet av de siste 30 årene og vel så det. I begynnelsen av denne perioden, nærmere bestemt sist på 1960-tallet og tidlig på 1970-tallet, var det gjennomgående høye ekteskapstall. I første halvdel av forrige århundre var rendyrkede økonomiske forklaringer enerådende i forståelsen av hvorfor ekteskapstallene svingte fra et år til et annet. Å stifte bo og holde gjestebud var et økonomisk løft som i trange tider kunne være uoppnåelig for småkårsfolk. Om teorien ikke stemte, slik at giftermålstallene gikk opp til tross for at det var uår i landet, kunne det forårsake moralske anfektelser. Her var det Eilert Sundt, presten som kom til å virke som demograf, sosiolog og historiker, bidrog med ny innsikt. Han fremhevet at ytre omstendigheter, som for eksempel gode og dårlige tider, ikke alene kunne forklare ekteskapstallene. Man måtte også ta i betraktning de indre omstendigheter, og huske på at menneskelivets strøm var som vannmasser som forflytter seg. Det vil si at store fødselskull i en periode vil gi høye ekteskapstall 25-30 år senere og vice versa.

Antall ekteskap vil imidlertid også påvirkes av selve giftermålsmønsteret. Det vil si at de ikke bare må tolkes i lys av fødselskullenes størrelse, men også vil være avhengige av om de enkelte fødselskohortene velger å gifte seg sent eller tidlig i livet sammenliknet med foregående og påfølgende kohorter, og av hvor mange som gifter seg én eller flere ganger i løpet av livet. De årlige skilsmissetallene vil videre være avhengig av størrelsen på «risikobefolkningen» - det vil si hvor mange ektepar det finnes. I etterkrigstiden har tall for totalt antall skilsmisser og antall skilsmisser pr. 1 000 gifte og separerte kvinner, den såkalte generelle skilsmisserate, stort sett vært sammenfallende. Begge skilsmissemålene viser en svak vekst i etterkrigstiden, avløst av en markert økning fra sist på 1960-tallet. Og mer utflating enn fortsatt vekst i de siste årene. På 1990-tallet har det vært godt og vel 11 skilsmisser per 1 000 bestående ekteskap.

Rundt 1920 var det årlig om lag 600 skilsmisser, eller 1,4 skilsmisser per 1 000 bestående ekteskap. Skilsmissehyppigheten var størst blant unge kvinner, men relativt sett var forskjellen mellom de ulike aldersgruppene mindre enn det den er i dag. På slutten av 1950-tallet er skilsmissehyppigheten fordoblet. Det er særlig blant yngre at det er blitt vanligere med skilsmisse. I første halvdel av 1980-årene var den generelle skilsmisseraten steget til 7,9. Fortsatt er hyppigheten størst i yngre år, men toppunktet er noe forskjøvet. Det vil si at det er kvinner som er sist i 20-årene, som relativt sett har flest skilsmisser. For dem som er eldre, faller ratene raskt. I 1990 ble det registrert 10,9 skilsmisser per 1 000 gifte kvinner. Aldersmønsteret er lite endret.

For hundre år siden opphørte så godt som alle ekteskap først når en av ektefellene døde. Når ekteskap opphører i dag, er det for mer enn hvert tredje tilfelle skilsmisse som er årsaken. Det har vært hevdet at kortere levealder kunne gjøre det mindre aktuelt med skilsmisse i tidligere tider, underforstått at færre måtte tilpasse seg et samliv som varte til støvets år. Allerede på slutten av forrige århundre kunne imidlertid 30-årige kvinner og menn, det vil si de som hadde klart seg gjennom de infeksjonsutsatte barne- og ungdomsårene, forvente å leve nærmere 40 år til. Frem til sist på 1970-tallet var antall årlige inngåtte ekteskap større enn avgangsfaktorene, skilsmisse og død. Antall bestående ekteskap gikk derfor opp. Deretter har det vært negativ ekteskapsbalanse.

At annethvert ekteskap kan ende med skilsmisse, er et tall som ofte refereres og gjerne huskes. Om vi legger dagens skilsmissemønster til grunn og lager en fremskriving, er tallet nesten riktig. 44 prosent vil om skilsmissemønsteret forblir uendret, ha minst én skilsmisse bak seg innen de er 60 år. Til dags dato er det imidlertid ingen ekteskapskohort (alle gift i ett og samme år) hvor så mange har blitt skilt. Ser vi på den faktiske skilsmisseatferden i ulike ekteskapskohorter, har på det meste hvert fjerde ekteskap endt med skilsmisse. Skilsmisseraten øker for hver ekteskapskohort, det er bare noen få unntak fra dette mønsteret. Ti år etter at ekteskapet ble inngått, var eksempelvis 6, 11 og 16 prosent for ekteskapskohortene fra henholdsvis 1960, 1970 og 1980, skilt. 1990-kohorten er bare fulgt i fem år. Da var 9 prosent skilt.

De som har vært gift i 50 år kan feire gullbryllup, 40 år er rubin-, 30 år er perle-, 25 er sølv-, og 20 år er porselensbryllup. 10-års bryllupsdag er bare verdsatt til tinn. Hvor mange ekteskap er det som havarerer før de kan feire større og mindre bryllupsdager? For oversiktens skyld skal vi konsentrere oss om noen utvalgte ekteskapskohorter, nærmere bestemt 1945, 1955, 1965, 1975 og 1985.

Skilsmisse har ikke vært det største hinderet for en eventuell gullbryllupsfest for dem som tilhører ekteskapskohorten fra 1945. 50 år etter giftermålet var bare om lag ett av ti ekteskap oppløst ved skilsmisse. Det er langt flere ekteskap som er oppløst fordi den ene eller begge ektefellene er døde. Skilsmisseandelen etter 50 års ekteskapsvarighet avviker lite fra det som ble observert 25 år etter at 1945-kullet giftet seg. Denne ekteskapskohorten synes også relativt upåvirket av den kraftige økningen i skilsmissetallene som startet sist på 1960-tallet.

De som giftet seg i 1955, har vi kunnet følge i 40 år. Da var 14 prosent blitt skilt. I løpet av de første ekteskapsårene skilte de seg ikke oftere enn dem som giftet seg ti år før. Deretter drar 1955-kohorten fra. Innen sølvbryllupet hadde 11 prosent endt med skilsmisse. I likhet med ekteskapskohorten fra 1945, giftet 1955-kohorten seg i en periode hvor den tradisjonelle kjernefamilien stod sterkt, og ekteskapets hegemoni som varig samlivsinstitusjon syntes lite truet. Rundt den tiden barna deres var kommet opp i skolealder, blomstret den nye kvinnebevegelsen opp. De som tilhørte ekteskapskohorten fra 1955, var antakelig «unge nok» til å ta del i og dra nytte av de nye strømningene. De ser også ut til å ha vært unge nok til å ha bidratt til denne periodens kraftige vekst i skilsmisser.

Brudeparene fra 1965 møtte selvsagt de samme strømninger i tiden, og det skjedde allerede etter noen få års ekteskap. For denne kohorten ble skilsmisseratene liggende på et stabilt høyt nivå frem til sølvbryllupsåret. Nærmere hvert fjerde (23 prosent) par var da blitt skilt. Sammenliknet med 1955-kohorten er forskjellen slående. Allerede etter ti år var andelen skilte dobbelt så høy i 1965- som i 1955-kohorten. Det gjenstår å se om de som giftet seg i 1965, vil fortsette å være like tilbøyelige til å skilles på sine eldre dager. Det kan tenkes at de fleste som fant at ekteskapet ikke fungerte, nå har skilt lag slik at de som fortsatt holder stand, er ganske resistente. De er dessuten blitt så gamle og har holdt sammen så lenge, at det i seg selv kan være en sperre mot skilsmisse. Men det kan også tenkes at vi her står overfor en generasjon som fortsetter å være «barn av sin tid».

Ekteskapskohorten fra 1975 er observert til og med det 20. ekteskapsåret. Da var mer enn hvert fjerde par skilt. Det var 7 prosentpoeng mer enn det tilsvarende tallet for 1965-kohorten, det vil si da de hadde vært gift i 20 år. Også for ekteskapskohorten fra 1975 stiger skilsmissekurven jevnt, og ligger ved en hver varighet godt over kurven for dem som giftet seg et tiår tidligere. De parene som giftet seg i 1975, hadde i stor utstrekning vært samboere før de giftet seg. Studier som er foretatt til nå, tyder ikke på at det å ha startet som samboere gir lavere skilsmisserisiko. I utgangspunktet kunne en tenke seg at en samboerperiode ville bidra til å senke skilsmisseandelene av to grunner. For det første fordi de som ikke finner forholdet akseptabelt, går fra hverandre før det kommer til giftermål, og for det annet fordi de som velger å gifte seg, vet mer om hva de går til enn de som ikke har bodd sammen først. Når disse antakelsene om en mulig effekt på skilsmisserisikoen ikke bekreftes, er det nærliggende å tenke seg at andre spesielle kjennetegn ved de to gruppene «overskygger» en eventuell effekt av å ha bodd sammen på forhånd.

Selv et tinnbryllup faller bort for mange i ekteskapskohorten fra 1985. Etter ti års varighet har mer enn hvert femte ekteskap endt med skilsmisse, selv om mange trekk ved denne kohorten peker mot lavere skilsmisserisiko. Gjennomsnittsalderen var 26,6 år for kvinner og 29,5 år for menn, og høyere giftermålsalder har gjennomgående vist seg å redusere skilsmisserisikoen. At en del som «normalt» skulle ha giftet seg på denne tiden, kan ha foretrukket å fortsette som samboere, og at denne gruppen sett under ett må forventes å være noe mer usikre på forholdet enn dem som gifter seg, er også et moment som kunne tenkes å redusere skilsmisserisikoen.

De som analyserer skilsmisseutviklingen, ønsker selvsagt å bruke ulike typer mål for å få et mest mulig riktig bilde av hva som skjer. I mer populære fremstillinger er det imidlertid helst det hypotetiske målet som trekkes frem. Når dette målet ofte mistolkes og forstås som at annethvert ekteskap allerede har endt med skilsmisse, blir allmenne forestillinger om våre dagers brutte familieliv litt vel dystre. Det kan være uheldig på mange vis. Vår familieatferd er neppe helt upåvirket av hvordan vi tror andre innretter seg. For å beskrive skilsmisseutviklingen på en riktigere og mer nyansert måte, er det derfor viktig at det i populære fremstillinger også gis plass til andre mål.

Figur 1: Årlig antall ekteskap og skilsmisser. 1886-1995

Figur 2: Skilsmissehyppighet blant gifte kvinner, etter alder. 1919-1922, 1959-1962, 1981-1985 og 1990

Figur 3: Ekteskapsopphør ved død og skilsmisse. 1886-1995

Figur 4: Skilte i ulike ekteskapskohorter, etter år siden ekteskapet ble inngått. Kumulative prosenter

Turid Noack er forsker i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for demografi og levekårsforskning.

Svenn-Erik Mamelund er hovedfagsstudent i samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo og forskningsassistent i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for demografi og levekårsforskning.

Samfunnsspeilet nr. 3, 1997