Flyktningbarn mottar oftest hjelp

Innvandrerbarn er oftere i kontakt med barnevernet enn barn flest. Men kontakten varierer mye med barnas alder, landbakgrunn og bosted, og bakgrunnen og de sosiale forhold hos deres familier. Flyktningbarn og barn av innvandrere fra Afrika og Asia er grupper med relativt mange barnevernsbarn. De færreste innvandrerfamilier opplever omsorgsovertakelse i møtet med barnevernet; hjelpetiltak som barnehageplass og støttekontakt er mye viktigere.

Av Trygve Kalve

I den videre analysen av barn med innvandrerbakgrunn i barnevernet har vi valgt å se på følgende fem grupper barn og ungdom med ulik bakgrunn:

Ž barn med to norskfødte foreldre, heretter kalt «norske barn»

Ž utenlandsadopterte barn

Ž barn med en norsk og en utenlandsfødt forelder, tidvis kalt barn av etnisk blandede familier

Ž barn med to utenlandsfødte foreldre, som ikke har flyktningstatus, heretter kalt innvandrerbarn uten flyktningbak-
grunn

Ž innvandrerbarn med flyktningbakgrunn.

I gruppen barn med to utenlandsfødte foreldre, som vi også kaller innvandrerbarn uten flyktningbakgrunn, er det i tillegg mulig å skille mellom førstegenerasjons- og andregenerasjonsinnvandrere.

Klientandeler kan ses som et mål på hvor mange barn og unge i en gruppe som blir vurdert «å være i faresonen». Å entydig tolke høye klientrater som et signal om at et stort antall barn utsettes for «omsorgssvikt», uten å skille mellom bruken av hjelpetiltak og omsorgstiltak, blir imidlertid galt. Ved utgangen av 1995 var det til sammen vel 21 100 barn og unge i Norge som mottok ett eller flere barnevernstiltak. Det vil si 19 barnevernsklienter per 1 000 barn under 20 år, eller i underkant av 2 prosent av alle barn og unge i Norge (Statistisk sentralbyrå 1997).

Innvandrerbarn med flyktningbakgrunn mottar oftest barnevernstiltak. I denne gruppen var det 60 per 1 000 barn 0-19 år som mottok hjelp. Til sammenligning var det bare 13 klienter per 1 000 barn i gruppen utenlandsadopterte barn, som er den av analysegruppene som har lavest andel barn med barnevernstiltak. Av de andre gruppene mottok både gruppen barn med en norsk og en utenlandsfødt forelder og innvandrerbarn uten flyktningbakgrunn oftere hjelp fra barnevernet enn for eksempel gruppen «norske barn», henholdsvis 28 og 26 per 1 000 barn i de to førstnevnte gruppene, mot 17 i sistnevnte gruppe.

Flertallet av utenlandsadopterte barn og innvandrerbarn uten flyktningbakgrunn, henholdsvis 65 og 57 prosent, bodde sammen med begge foreldrene. Blant «norske barn» og barn med en norsk og en utenlandsfødt forelder var derimot enforelderfamilier den dominerende familietypen. Her bodde over halvparten, henholdsvis 54 og 60 prosent, sammen med bare den ene av foreldrene. I gruppen barn med flyktningbakgrunn var det til sammenligning én av tre som bodde med bare den ene av foreldrene. Barn i enforelderfamilier mottar langt oftere tiltak fra barnevernet enn barn som bor sammen med gifte eller samboende foreldre.

Den høye klientraten blant afrikanske barn i Norge, 63 per 1 000 barn 0-19 år, kan antas å ha sammenheng med at nær hvert femte barn med afrikansk bakgrunn (19 prosent) er kommet som flyktninger fra krigsherjede land som Somalia og Etiopia/Eritrea. De relativt høye klientratene også blant afrikanske barn uten flyktningbakgrunn, indikerer at afrikanske barn i Norge oftere har vanskeligere oppvekstvilkår enn norske barn, og at barnevernstjenesten oftere ser det som nødvendig å sette inn hjelpetiltak i disse familiene. Det er imidlertid viktig å understreke at det store flertall av afrikanske barn i Norge (93 prosent), ikke mottok tiltak fra barnevernet.

Blant de asiatiske barna som er kommet som flyktninger, finner vi ikke uventet den høyeste klientraten, 66 per 1 000. Til sammenligning var klientraten blant asiatiske «barn av etnisk blandede familier», 48 per 1 000 barn. Av «barn med to utenlandsfødte foreldre» var klientraten langt lavere; 27 per 1 000 barn.

Blant de vel 10 000 barna med tilknytning til land i Mellom- og Sør-Amerika hadde hvert sjuende barn flyktningbakgrunn (14 prosent). De fleste av disse kommer fra Chile. Nær tre av ti barn (29 prosent) er adopterte og de fleste av disse er fra Colombia. Ser vi alle fra denne regionen under ett, hadde 31 per 1 000 barn tiltak fra barnevernet. Barn fra USA og Oseania har tilnærmet samme klientrate som norske barn, og også antall barn under omsorg ligger på tilnærmet samme nivå som for norske barn.

Blant land med høye klientrater finner vi Somalia, Iran, Irak, Etiopia/Eritrea, Vietnam, Jugoslavia, Sri Lanka og Chile. Dette er alle land som enten er eller har vært i krig eller krigslignende situasjoner og hvor en svært høy andel av barnevernsklientene har flyktningbakgrunn. De øvrige land på listen er Thailand, Marokko, Brasil, Spania og Tyrkia, hvor barna trolig vokser opp i Norge fordi en av foreldrene er kommet som arbeidstaker, og/eller fordi mor eller far har giftet seg med en norsk statsborger. Men også for disse gruppene med relativt høye klientrater, er det viktig å huske at de aller fleste, mer enn ni av ti barn, klarer seg uten barnevernstiltak, og at av de som mottar tiltak, får de aller fleste hjelpetiltak. Barn med pakistansk bakgrunn har litt høyere klientrate enn det vi finner blant «norske barn», 28 mot 17 per 1 000 barn under 20 år, noe som skyldes flere barn med hjelpetiltak. Andelen barn under omsorg er derimot lavere enn blant «norske barn».

Undersøkelsen viser at tre av fire barnevernsbarn (76 prosent) mottok bare hjelpetiltak, og at ett av fire barn med tiltak (24 prosent) var under omsorg. Fordelingen av hjelpetiltak versus omsorgstiltak varierer imidlertid mye fra gruppe til gruppe. Den høyeste omsorgsraten fant vi, ikke overraskende, blant barn med flyktningbakgrunn, hvor 9,1 barn per 1 000 var under omsorg. Omsorgsraten for denne gruppen var dobbelt så høy som den vi finner for gruppen «norske barn». Andelen barn under omsorg er likevel overraskende lav ettersom hele 99 prosent av barn med flyktningbakgrunn, en gruppe som inkluderer enslige mindreårige flyktninger, ikke var under omsorg av barnevernet. Gruppene innvandrerbarn uten flyktningbakgrunn og utenlandsadopterte barn hadde de laveste omsorgsratene, henholdsvis 2,9 og 2,1 per 1 000 barn. Dette er betydelig lavere enn det vi fant blant «norske barn», hvor 4,3 per 1 000 var under omsorg. Gruppen barn med en norsk og en utenlandsfødt forelder hadde den nest høyeste omsorgsraten. I denne gruppen var 6,6 per 1 000 barn omsorgsklienter, en omsorgsrate som er 1,5 ganger høyere enn for «norske barn».

Undersøkelsen viser altså at innvandrerbarn uten flyktningbakgrunn oftere er gjenstand for barnevernstiltak enn «norske barn», men at langt færre kommer under omsorg. Det er særlig hjelpetiltak som barnehage, støttekontakt og besøkshjem som iverksettes for innvandrerbarn. Med andre ord billige forebyggende tiltak sammenlignet med dyre fosterhjems- og institusjonsplasser, som er langt mer vanlige tiltak overfor «norske barn». Den høye klientraten hos barn med en norsk og en utenlandsfødt forelder er et annet sentralt funn. Funnet må ses i sammenheng med at seks av ti barnevernsbarn i denne gruppen bodde i enforelderfamilier, med andre ord en «sårbar» familietype som ofte kommer dårlig ut når det gjelder økonomiske levekår.

Figur 1: Barn 0-19 år med barnevernstiltak per 31.12.1995, etter barnas bakgrunn og aldersgruppe. Prosent

Figur 2: Barn 0-19 år med barnevernstiltak per 31.12.1995, etter barnas bakgrunn og familietype. Prosent

Figur 3: Barn 0-19 år med barnevernstiltak per 31.12.1995, etter barnas bakgrunn og bosted. Prosent

Figur 4: Andel barn med barnevernstiltak per 1 000 barn 0-19 år, etter barnas bakgrunn, landbakgrunn og type tiltak. Per 31.12.1995

Figur 5: Andel barn med barnevernstiltak per 1 000 barn 0-19 år, etter barnas bakgrunn og type tiltak. Per 31.12.1995

Tabeller

* Tabell 1: Andel barn med barnevernstiltak per 1 000 barn 0-19 år, etter barnas bakgrunn, kjønn, alder, familietype og bosted. Per 31.12.1995

* Tabell 2: Andel barn med barnevernstiltak per 1 000 barn 0-19 år, etter bakgrunn og tiltak. Per 31.12.1995 (NB. Ett barn kan ha flere tiltak)

* Tabell 3: Parameterestimater fra multippel logistisk regresjon som viser effekten av forskjellige bakgrunnsfaktorer på oddsen blant barn 0-17 år for å være barnevernsklient ved utgangen av 1995

Trygve Kalve er førstekonsulent i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for levekårsstatistikk.

Samfunnsspeilet nr. 3, 1997