Farlig avfall, 1999

Spesialavfall er avfall med et særlig skade- eller forurensningspotensial. Det er derfor særdeles viktig at dette avfallet blir tatt hånd om på en helsemessig og miljømessig forsvarlig måte. For å sikre en slik håndtering, vedtok myndighetene i 1984 spesialavfallsforskriften. Denne forskriften definerer hvilke typer avfall som skal klassifiseres som spesialavfall, og regulerer oppbevaring, levering og håndtering av slikt avfall. Alt spesialavfall skal behandles på godkjent måte og innrapporteres til myndighetene.

92 prosent til godkjent behandling

Av de 631 000 tonn spesialavfall som oppsto i Norge i 1999, ble det registrert 581 000 tonn til godkjent håndtering. Dette er på samme nivå som i 1996 og 1997 men om lag 100 000 tonn mindre enn i 1998. Til sammen utgjør etsende avfall, oljeholdig avfall og tungmetallholdig avfall opp mot 90 prosent av alt spesialavfall i Norge.

Mest fra kjemisk industri og metallindustrien

406 000 tonn spesialavfall er registrert fra industrien hvorav om lag 90 prosent kom fra enten kjemisk industri eller metallindustrien. Nær 60 prosent av det registrerte spesialavfallet fra industrien var etsende (syrer og baser) mens 30 prosent var tungmetallholdig slagg. Fra bergverk og utvinning ble det registrert 86 000 tonn spesialavfall. Dette kom nesten utelukkende fra oljeutvinning og besto av nær to tredjedeler oljeholdig spesialavfall og nær en tredjedel prosessvann. 43 000 tonn spesialavfall er registrert fra tjenestenæringene hvorav 81 prosent er oljeholdig avfall. Varehandelen (inkludert bilverksteder, bensinstasjoner og mindre tankanlegg for olje og drivstoff) sto for 56 prosent av spesialavfallet fra tjenestenæringene, transportsektoren sto for 27 prosent.

Infrastrukturen i avfallsbehandling og -registrering i Norge gjør at det er vanskelig å få sikre tall for i hvilken næring store deler av avfallet oppstod. Noe av spesialavfallet kan ha blitt registrert på tjenestenæringene via den kommunale avfallsordningen selv om det i virkeligheten kom fra bedrifter i andre næringer. Tilsvarende gjelder for spesialavfall registrert under avfallshåndtering. For tjenestenæringene er dette mengdemessig av mindre betydning, for avfallshåndtering tyder datamaterialet på at opp mot 20 prosent av spesialavfallet kan ha stammet fra andre næringer (se "Om statistikken" for detaljer). Noe av spesialavfallet oppført under ukjent næring, stammer fra bygge- og anleggsnæringen. Det dreier seg i første rekke om PCB-holdig avfall. En kan anta at den reelle andelen fra bygge- og anleggsnæringen derfor ligger mellom 1,5 og 2 prosent. Spesialavfall registrert under ukjent næring består først og fremst av om lag 50 000 tonn til ukjent håndtering samt vel 13 000 tonn blybatterier innsamlet gjennom en egen returordning.

Spesialavfall skal bare behandles på særskilt tilrettelagt bedrift som er godkjent av forurensningsmyndighetene. Spesialavfall som oppstår i Norge, blir hovedsakelig transportert til og behandlet ved godkjente bedrifter i Norge. Til sammen 421 000 tonn spesialavfall ble håndtert på denne måten i 1999. NOAH AS er den viktigste behandlingsbedriften med sine anlegg henholdsvis på Langøya ved Holmestrand hvor mesteparten av norsk uorganisk spesialavfall blir behandlet til stabile masser og deretter sluttdisponert, og i Brevik hvor store mengder organisk spesialavfall forbehandles og deretter sendes til energigjenvinning.

Til sammen 110 000 tonn spesialavfall ble behandlet ved opphavsbedriften selv i 1999. Dette er om lag 60 000 tonn mindre enn i 1998. Egenbehandling foregår nesten utelukkende i industrien og omfatter hovedsakelig deponering av tungmetallholdig avfall.

I overkant av 50 000 tonn spesialavfall ble eksportert i 1999. Dette er nesten dobbelt så mye som i 1998, da 26 000 tonn spesialavfall ble eksportert. Om lag halvparten av det eksporterte spesialavfallet er forurenset prosessvann fra oljebransjen, vel en fjerdedel er blybatterier innsamlet gjennom en egen returordning. Vel 60 prosent av eksporten foregikk direkte fra opphavsbedriften. Det er kun spesialavfall som skal til gjenvinning eller som det ikke finnes behandlingsalternativ for i Norge, som tillates eksportert.

50 000 tonn til ukjent håndtering...

SSBs nye beregninger viser at om lag 50 000 tonn spesialavfall ble håndtert på ukjent vis i Norge i 1999. Dette er hele 20 000 tonn mer enn det Norsas kom frem til i 1994 og som har vært betraktet som gjeldende anslag frem til i dag. En forklaring på den høye mengden kan være at bedrifter som har håndtert spesialavfallet på forsvarlig vis, har latt være å rapportere dette til myndighetene.Videre kan en del spesialavfall ligge lagret i bedriftene over år. Likevel kan det ikke utelukkes at store deler av de 50 000 tonnene er på avveie og dermed håndtert ulovlig. De vanligste formene for ulovlig håndtering antas å være behandling sammen med vanlig avfall ved kommunale og interkommunale avfallsanlegg, utslipp til avløpssystemet (f.eks. via oljeutskiller), ulovlig eksport og dumping i naturen.

... og 90 prosent av det er organisk spesialavfall

66 prosent av spesialavfallet til ukjent håndtering besto av spillolje og annet oljeholdig avfall. De viktigste kildene antas å være tjenestenæringer som for eksempel skipsfart og annen transport, bilverksteder, bensinstasjoner og forsvaret. Noe kan også ha stammet fra olje- og gassutvinning, landbruket og fiske og fangst.

I kategorien annet organisk spesialavfall gikk 6 800 tonn til ukjent behandling. Av dette var vel 6 700 tonn PCB-holdig avfall. I tillegg kommer 100 tonn bekjempningsmidler. Det PCB-holdige spesialavfallet var i hovedsak bygningsglass og betong fra riving og rehabilitering av bygninger. Bekjempningsmidlene kom i første rekke fra husholdningene.

Mengden løsemiddelholdig spesialavfall til ukjent behandling var 5 800 tonn. Av dette utgjorde malingsavfall 3 600 tonn og løsemiddelavfall 2 200 tonn. Malingsavfallet kom i første rekke fra fagmalere og husholdninger, løsemiddelavfallet kom først og fremst fra husholdninger, vraking av biler og fra renserier. Beregningen av mengde løsemiddelavfall til ukjent behandling er noe ufullstendig. Det kan derfor være flere kilder enn de som er nevnt her.

Anslaget er forsiktig

Anslaget på 50 000 tonn spesialavfall til ukjent håndtering må betraktes som et forsiktig anslag. Det er flere årsaker til det. For det første er en vesentlig gruppe spesialavfall utelatt fra beregningene, nemlig spesialavfall som er definert ut fra sine farlige egenskaper (kreftfremkallende, miljøfarlig, allergifremkallende etc.) men som ikke er listet opp spesifikt i spesialavfallsforskriften. Dette er spesialavfall som det vil kreve omfattende tilleggsundersøkelser å beregne. For det andre er som nevnt ovenfor, løsemiddelberegningene ufullstendige. Det må antas at for eksempel bilverksteder og fagmalere kan ha noe løsemidler på avveie, men dette er i tilfelle ikke med i beregningene. For det tredje er ren betong som sitter fast til PCB-holdig betong, definert som spesialavfall så lenge den rene betongen ikke lar seg skille fra den PCB-holdige betongen. Denne rene betongen er ikke inkludert i beregningene. For det fjerde er beregningen av spesialavfall til ukjent håndtering fra industrien basert på en spørreundersøkelse der det er opp til bedriftene selv å svare på hvilke mengder spesialavfall de genererte i 1999, også mengder som er blitt håndtert ulovlig. Bedrifter som driver med ulovlig avfallshåndtering kan naturlig nok ha motforestillinger mot å oppgi dette i en statistisk undersøkelse. Øvrig usikkerhet er beskrevet i "Om statistikken". Dette er indirekte beregninger bygd på eksisterende data i SSB eller data innsamlet av andre og overlevert til SSB for disse beregningene.

Annet helse- eller miljøfarlig avfall

Enkelte typer avfall er farlig for miljø og/eller helse uten å være regnet som spesialavfall. Grunnen til dette er dels at de omfattes av annet, særskilt regelverk og dels at de ikke har vært oppfattet som tilstrekkelig farlige til å bli klassifisert som spesialavfall. Noen av avfallstypene krever dessuten en helt særegen form for behandling. Dette dreier seg blant annet om smittefarlig, radioaktivt og eksplosivt avfall.

Det oppstår årlig minst 140 000 tonn EE-avfall hvorav kun 45 prosent ble samlet inn via returordninger. Spesialavfallsmengdene i dette avfallet utgjør om lag 2 000 tonn og er inkludert i beregningene ovenfor. Mengde impregnert treavfall er anslått til 19 500 tonn i år 2000 hvorav 12 500 tonn er kreosotimpregnert og 7 000 tonn er saltimpregnert. Impregnert trevirke var ikke spesialavfall i 1999 men befinner seg i en gråsone på grunn av innhold av tungmetaller og tjærestoffer. Asbestavfall utgjør minst 10 000 tonn i tillegg til det som er klassifisert som spesialavfall. Det aller meste er asbestsement (eternittplater og lignende) og betydelige mengder må antas å ha blitt håndtert ulovlig.

Mengde smittefarlig avfall er beregnet til om lag 2 000 tonn i år 2000. 99 prosent av dette ble enten desinfisert eller forbrent. Medisinavfall samles inn til Norsk Medisinaldepot via apotekene eller går rett til forbrenningsanlegg fra sykehusene. Norsk Medisinaldepot mottar årlig omkring 250 tonn kasserte medisiner som derfra sendes videre til forbrenning. Mengden som går til forbrenning direkte fra sykehusene er ikke beregnet og kommer i tillegg. En må også anta at en del medisinavfall havner i husholdningsavfallet og går på deponi eller skylles ned i avløpet.

Radioaktivt avfall utgjør nær 60 tonn årlig hvorav om lag halvparten er emballasje. Det er meget stor forskjell på strålingsintensitet og levetid for de ulike isotopene. Mengdetallene gir derfor ikke alene tilstrekkelig informasjon om reell miljøfare. Det anbefales derfor å ta kontakt med Institutt for energiteknikk for nærmere informasjon.

Eksplosivt avfall utgjør i størrelsesorden 2-3 tonn i året fra det sivile. I tillegg kommer eksplosivt avfall fra det militære som behandles internt i forsvaret. Disse mengdene er ikke beregnet.

Tabeller:

• Tabell 1 Spesialavfall, etter næring og materiale. Spesialavfall til ukjent håndtering, etter materiale