Norsk økonomi : Offentlig forvaltning og økonomisk politikk

Styringen av statens utgifter og inntekter har stor betydning for samlet innenlandsk etterspørsel og aktiviteten i fastlandsøkonomien. Ved utformingen av finanspolitikken legges det vekt på at den skal bidra til å stabilisere den løpende økonomiske utviklingen uten å undergrave handlefriheten på mellomlang og lang sikt. I de siste 20 årene har finanspolitikken i hovedsak hatt en innretning som har bidratt til å dempe konjunktursvingningene i norsk økonomi. Således lå den reelle underliggende veksten i statsbudsjettets utgifter under veksten i BNP for Fastlands- Norge gjennom begge oppgangsperiodene 1984-1986 og 1993-1998, mens det var omvendt under konjunkturnedgangen 1988-1992. Finansdepartementets olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettindikator viser i hovedtrekk det samme bildet. Ifølge denne indikatoren bidro den diskresjonære delen av finanspolitikken imidlertid til å forsterke konjunkturutslagene i 1985 og 1988, og i moderat grad også i 1984 og 1993. Videre indikerer både denne indikatoren og utviklingen i statsbudsjettets underliggende utgifter at finanspolitikken gradvis ble mindre stram utover i konjunkturoppgangen på 1990-tallet, og budsjettet i 1998 kan karakteriseres som tilnærmet konjunkturnøytralt. Målt ved Finansdepartementets olje-, renteog aktivitetskorrigerte budsjettindikator, ble politikken strammet forsiktig til igjen i 1999, tilsvarende vel 1/2 prosent av BNP for Fastlands-Norge. For 2000 og 2001 kan finanspolitikken igjen karakteriseres som tilnærmet konjunkturnøytral, målt ved denne indikatoren.