Fallende andel tar norsk statsborgerskap

Tilbøyeligheten til å bytte til norsk statsborgerskap er ikke like stor de senere årene som man kan få inntrykk av ved å se på antallet overganger alene. Selv om antallet overganger til norsk statsborgerskap har økt kraftig siden 1977, med flere topper i løpet av perioden frem til 2015, er det mange som kan bytte til norsk statsborgerskap, som ikke gjør det. 

Av figur 1 ser vi at det i 1977 var 2 200 overganger til norsk statsborgerskap, mens det i 2015 var 12 400. Tidligere borgere av Eritrea, Afghanistan og Irak utgjorde de tre største gruppene som skiftet statsborgerskap i 2015, mens det gjennom hele perioden også er mange fra Pakistan, Somalia og Vietnam som har byttet. 

Økningen i antallet overganger har sammenheng med den generelle økningen i innvandringen til Norge, mens svingningene i stor grad kan forklares med store flyktningstrømmer i enkelte perioder. I tillegg følger den årlige utviklingen i antallet overganger til norsk statsborgerskap i stor grad utviklingen for innvandrede med utenlandsk statsborgerskap syv til ti år tidligere. Dette har sammenheng med det generelle botidskravet som gjelder ved søknad om norsk statsborgerskap (Pettersen 2012).

Synkende naturaliseringsrate

Naturalisering er en mye brukt internasjonal betegnelse på overgang til et annet statsborgerskap ved søknad. Naturaliseringsraten sier noe om andelen av dem som et gitt år kan ta norsk statsborgerskap, som faktisk har gjort det dette året. Raten har sunket kraftig de senere årene fordi antallet innvandrere med utenlandsk statsborgerskap og minst syv års botid øker kraftigere enn antallet blant disse som tar norsk statsborgerskap, som vist i figur 2.

I 2015 var det 4 av 100 som tok norsk statsborgerskap ved naturalisering, vist i figur 3. Vi finner relativt store svingninger i raten i takt med innvandringsmønsteret syv til ti år tidligere, men generelt kan vi si at raten steg fra et bunnivå på 1980-tallet til en topp på midten av 1990-tallet (14 prosent i 1996), for så å synke igjen til dagens nivå. For noen innvandrergrupper, særlig fra innvandringsland som var store på 1970 og 80-tallet, hvor innvandringen til Norge har stoppet opp, kan det også være en «hard kjerne» som ikke ønsker å skifte statsborgerskap, hvilket bidrar til at raten går ned. Nedgangen i 2008 kan ha sammenheng med innføringen av språkkravet dette året, slik at en del personer som tilfredsstilte botidskravet, likevel ikke kunne søke norsk statsborgerskap. Men vi ser ingen vesentlig økning i raten etter 2008, snarere tvert imot.

Få arbeidsinnvandrere bytter til norsk statsborgerskap

Lavest rate og gjennomgående lavest tilbøyelighet til å bytte til norsk statsborgerskap i perioden 1977–2015 finner vi blant innvandrere fra Norden, EU/EØS-land i Europa, Nord-Amerika og Oseania. I figur 4 fremgår det også at innvandrere fra EU/EØS-land i Øst-Europa med minst syv års botid har svært lav rate. Dette er en gruppe som i antall har vokst kraftig siden EU-utvidelsen i 2004, men det er så langt få som bytter til norsk statsborgerskap når de har muligheten til det. Dette illustreres også i figur 5, hvor ikke-nordiske arbeidsinnvandrere har svært lav rate sammenlignet med innvandrere som etter 1989 har kommet av andre årsaker. I Norge bor det altså mange arbeidsinnvandrere som tilfredsstiller botidskravet, men som ikke ønsker eller ikke har prioritert norsk statsborgerskap.

Flyktninger tar norsk statsborgerskap når de kan

Blant dem som tilfredsstiller botidskravet, er det personer fra Afrika som har størst tilbøyelighet til å ta norsk statsborgerskap når de har muligheten til det. Nest høyeste naturaliseringsrate finner vi blant personer fra Asia inklusive Tyrkia. Deretter følger personer fra Europa utenom EU/EØS og Sør- og Mellom-Amerika. Når vi ser på innvandringsgrunn, har flyktninger langt høyere rate enn dem som er innvandret av andre årsaker.

De fleste er fortsatt bosatt i Norge

Blant alle innvandrere som siden 1977 har bodd i Norge i minst syv år, er det i alt 51 prosent som har byttet til norsk statsborgerskap, illustrert i figur 6. Av disse er 93 prosent fortsatt bosatt i Norge, mens 2 prosent er døde og 5 prosent er registrert utvandret fra Norge. Ikke overraskende er det innvandrere fra Afrika, Asia og Europa utenom EU/EØS som i størst grad har tatt norsk statsborgerskap – 70 prosent og høyere. Blant dem fra Norden, EU/EØS-land i Europa og Nord-Amerika og Oseania, er det i alt under 20 prosent som har byttet til norsk statsborgerskap når de har hatt muligheten til det. Figur 7 viser den tydelige kontrasten mellom arbeidsinnvandrere og flykninger og interessen for norsk statsborgerskap.

Én av tre innvandrere har norsk statsborgerskap

Blant alle innvandrere som bor i Norge i dag, er det 31 prosent som har norsk statsborgerskap, illustrert i figur 8. Andelen har sunket de siste årene i takt med økt innvandring til Norge. 

Ser vi kun på dem som har opparbeidet syv års botid eller mer og fortsatt bor i Norge, er andelen dobbelt så stor per 1. januar 2016 – 55 prosent. Også denne andelen har sunket kraftig de siste årene. Vi venter at andelen vil synke ytterligere i årene fremover hvis stadig flere arbeidsinnvandrere med opparbeidet syv års botid ikke bytter til norsk statsborgerskap. Figur 8 og figur 9 viser hvordan andelen har sunket kraftig for bosatte innvandrere med minst syv års botid fra Norden og EU/EØS og særlig for arbeidsinnvandrere fra EU-land i Øst Europa.

Artikkelen er skrevet på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet.