By mot land – kampen om mandatene

Grunnloven og valgloven har aldri lagt opp til en ren matematisk proporsjonal fordeling av antall representanter etter folketallet eller antall stemmeberettigede i valgdistriktene. Men før forrige stortingsvalg ble det gjort endringer i valgloven, noe som gjorde fordelingen til den mest forholdsmessige hittil hvis man utelukkende ser på antall stemmeberettigede.

– Likevel måtte 10 av de 169 representantene ha byttet plass hvis kun antall stemmeberettigede skulle vært tellende. Da ville Finnmark ha mistet 3 representanter, mens blant annet Oslo og Vestfold ville fått 1 ekstra, påpeker statistikkrådgiver Øyvin Kleven i Statistisk sentralbyrå.

Han forteller at dette skyldes at også fylkets areal teller når antall representanter fastsettes.

– I vektingen av hvert fylke teller hver innbygger 1 poeng, mens hver kvadratkilometer gir 1,8 poeng, forteller Kleven.

90 år med «Bondeparagraf»

Fra 1815 og frem til 1859 lå andelen representanter fra byene like over og like under en tredel. Dette i en periode der rundt 90 prosent av befolkningen bodde på landsbygda.

Med den såkalte Bondeparagrafen i 1859 fikk landdistriktene to tredeler av representantene på fast basis.

– Denne ordningen varte helt frem til 1949, men til tross for stor tilflytting til byene i denne perioden viser statistikken at landdistriktene var underrepresentert frem til paragrafen ble opphevet, forteller Kleven.

Interessert i mer? Gjør et dypdykk i norsk valghistorie her

Oslo med ett mandat mer enn Nordland

I tiårene etter andre verdenskrig var forholdet mellom stemmeberettigede og stortingsmandater et helt annet.

Fra 1957 til 1969 hadde Oslo 13 representanter mens Nordland hadde 12. Men allerede tilbake i 1953 hadde Oslo mer enn dobbelt så mange stemmeberettigede enn Nordland.

– Hadde man i 1953 kun lagt antall stemmeberettigede til grunn og fordelt de 150 representantene proporsjonalt mellom fylkene, ville til sammen 26 mandater endret valgdistrikt. Oslo ville fått 9 flere mandater, mens Nordland hadde mistet 3, sier Kleven.

Størst avvik på slutten av 60-tallet

Forholdet mellom representanter og antall stemmeberettigede var mest disproporsjonalt i 1965 og 1969. Da skulle til sammen 30 mandater – hver femte stortingsrepresentant på den tiden – ha byttet valgdistrikt.

I 1973 økte man antall stortingsrepresentanter til 155. Oslo fikk da to nye mandater, mens Akershus fikk tre.

– Det mer enn halverte avviket til 14 prosent. Likevel skulle Oslo fortsatt hatt ytterligere 6 mandater og Akershus 3 hvis antall stemmeberettigede hadde vært lagt til grunn. Da Akershus fikk enda 2 nye i 1985, kom antall mandater ned i 18 eller litt under 12 prosent, forteller Kleven.

Mindre avvik med utjevningsmandater

I 1989 økte antall stortingsrepresentanter til 165 og ordningen med utjevningsmandater ble innført. Dette førte til at avviket ble ytterligere redusert. 14 mandater (8 prosent) ville ha byttet distrikt ved valget det året.

– Men allerede ved neste valg i 1993 gikk utviklingen andre veien. 18 mandater måtte ha byttet plass det året hvis fordelingen skulle vært proporsjonal, påpeker Kleven.

Den nåværende valgordningen er altså historisk den mest proporsjonale med hensyn til antall stemmeberettigede og antall stortingsrepresentanter. Men fremdeles står det langt færre stemmer bak hver kandidat i Finnmark enn i for eksempel Vestfold (10 700 mot 25 300).

Neste beregning av antall mandater per fylke skjer om fire år.