Sammensatte levekårsproblemer blant innsatte i norske fengsler

Forskningsstiftelsen Fafo har i samarbeid med Statistisk sentralbyrå (SSB) gjennomført en levekårsundersøkelse blant fengselsinnsatte. Tidligere undersøkelser av innsattes levekår har dokumentert omfattende mangler på flere områder (se for eksempel Kling og Gustavsson 2004, Nilsson 2002, Skardhamar 2002), og knyttet opphopning av levekårsproblemer til tilbakefall til kriminalitet; jo dårligere levekår, desto større er andelen med tilbakefall (May 1999, Nilsson 2003). Forbedrede levekår er derfor et sentralt element i arbeidet med å hindre fortsatt kriminalitet: Imøtekommelse av innsattes udekkede (levekårs-)behov ses som en forutsetning for at de skal kunne delta på ordinære sosiale arenaer etter soning og på den måten unngå å falle tilbake til kriminalitet. Vi vil bruke våre resultater til å illustrere noen viktige muligheter, men også sentrale begrensninger ved denne måten å tenke på.

Antall levekårsproblemer blant innsatte

Tabell 1 viser at andelen med problemer på de forskjellige områdene er betydelig. Nesten halvparten har grunnskole som høyeste fullførte utdanning, og nær syv av ti var uten arbeid på fengslingstidspunktet. Arbeidsledighet var et særlig stort problem blant de kvinnelige innsatte, ettersom 30 av til sammen 35 kvinner var uten arbeid. Gitt den høye andelen uten arbeid, er det ikke uventet at en stor gruppe blant de innsatte har svært lav inntekt. Hele 40 prosent av de innsatte oppgir en bruttoinntekt på mindre enn 100 000 kroner, og befinner seg dermed med stor sannsynlighet under fattigdomsgrensen slik denne ble definert i Fattigdomsmeldinga (Sosialdepartementet 2002). Det er også verdt å merke seg den høye andelen innsatte med rusproblemer og at nesten tre av ti har psykiske problemer. Kvinner ser ut til å være tyngre belastet med problemer på begge disse områdene.

For å undersøke hvorvidt det er slik at problemer på ett område henger sammen med problemer på ett eller flere andre områder, har vi slått de ulike levekårsproblemene fra tabell 2 sammen i en enkel additiv indeks som varierer mellom null (det vil si har ingen av de skisserte levekårsproblemene) og seks (har alle de skisserte levekårsproblemene).

Hvis vi tenker oss figur 1 som uttrykk for en kontinuerlig marginaliserings-prosess som går fra forankret, via marginalisert, til sosialt ekskludert eller utstøtt (jf. Halvorsen 2000), kan vi si at graden av marginalisering øker med antallet problemområder. Det er få som befinner seg i ytterkanten av skalaen: én av ti er uten problemer på noen av områdene, og bare en av hundre har alle levekårsproblemene. Det vanligste blant innsatte er å ha problemer på flere områder, noe som tyder på at et flertall er forhindret fra deltakelse på flere samfunnsarenaer samtidig. Figuren viser antallet problemer, men også typen problemer spiller en viktig rolle i marginaliseringsprosessen. Noen problemkombinasjoner kan være mer ekskluderende enn andre, og i dette bildet spiller det å ha sittet i fengsel en sentral rolle: Nilsson (2003) påpeker hvordan fengslingen både kan forsterke andre problemer og fungere som effektiv utstøtingsmekanisme i seg selv, for eksempel gjennom stigmatiseringsproblemer de innsatte møter etter soning (jf. Hammerlin og Kristoffersen 1998). Vi har derfor sett nærmere på sammenhengen mellom levekårsproblemer og det å ha sittet i fengsel før.

Dårlige levekår og fengselserfaring

Tabell 2 viser at fengselserfaringen i utvalget vårt er tildels betydelig. Et mindretall på om lag 40 prosent soner sin første straff, mens resten av utvalget har sittet i fengsel en eller flere ganger før. Fordi vår undersøkelse er en tverrsnittsundersøkelse, kan vi ikke si noe om årsaksforhold, men en enkel figur som viser hvordan levekårsproblemene fordeler seg blant innsatte som henholdsvis har eller ikke har sittet i fengsel før, kan likevel illustrere en viktig sammenheng mellom fengselserfaring og levekårsproblemer.

Figur 2 viser en klar sammenheng mellom det å ha sittet i fengsel før og tung konsentrasjon av levekårsproblemer: Nær halvparten av dem som har sonet en fengselsstraff tidligere, har problemer på fire eller flere levekårs-områder, og befinner seg dermed helt i randsonen av samfunnet når det gjelder de levekårsforholdene vi har undersøkt her. Uansett om det er slik at fengselserfaringen har bidratt til forverring av levekårene, eller det er alvorlige levekårsproblemer som ligger bak gjentatte fengslinger, vitner situasjonen om en gruppe med behov for omfattende innsats på flere områder.

Diskusjon

Sammensatte problemer og sammenhengende løsninger

Resultatene bekrefter det som også flere andre undersøkelser har vist (jf. Skardhamar 2003, Nilsson 2003): Innsatte utgjør en utsatt gruppe med alvorlige levekårsmangler. Det som gjør deres situasjon særlig vanskelig er ikke bare at de har store ressursmangler på enkeltområder, som lav utdanning, tunge rusproblemer og dårlig økonomi, men at mange har problemer på flere områder samtidig. Tiltak for å bøte på levekårsmanglene må derfor integreres i hverandre og ses i sammenheng, basert på den enkeltes konkrete behov. For noen vil rusbehandling være det viktigste, for andre er det nødvendig at rusbehandlingen kombineres med psykiatrisk behandling, for andre kan det være tilbud om en arbeidsplass som ikke krever utdanning og en bolig som man får til å bo i. Ikke alle levekårsmangler er like åpenbare som de vi har avdekket i denne undersøkelsen, men utgjør like fullt alvorlige hindre for et godt liv, og kan føre til at man ikke klarer å benytte seg av tilbud på andre områder. Er en egen bolig et levekårsforbedrende tiltak dersom man aldri får besøk av noen, eller ikke tør å bevege seg ut?

Undersøkelsen viser at innsattes levekårsproblemer strekker seg langt utover det som tradisjonelt er oppfattet som kriminalomsorgens ansvarsområde. Mye tyder derfor på at en bedring av livsbetingelser krever helhetlige tiltak basert på systematisk samarbeid mellom ulike instanser. Kontinuitet og sammenheng mellom ulike livsområder blir viktig i et slikt perspektiv: Påbegynt utdanning må kunne fortsettes, rusbehandling videreføres, og muligheten til deltakelse i arbeidsliv og samfunn for øvrig styrkes. En slik prosess omfatter tiltak på (minst) to nivåer: Den enkelte innsattes levekår må forbedres på flere områder samtidig, gjennom helhetlige tiltak. I tillegg må det lokalmiljøet den enkelte skal tilbake til gjøres i stand til å møte den tidligere innsatte med tilbud om en aktiv inkludering i samfunnet, på de arenaene som er viktige for den enkelte.

Mer enn objektive levekår

Levekårsmodellen som vår undersøkelse av innsatte er basert på, innebærer et fokus på mangler og kan lett etterlate et inntrykk av at det først og fremst er det som preger innsattes situasjon. Det er ikke nødvendigvis verken riktig eller et særlig fruktbart utgangspunkt for videre diskusjon. Tvert imot kan en beskrivelse av innsatte basert på en presentasjon av deres mangler og marginaliserte livssituasjon bidra til å styrke den enkeltes opplevelse av å være i omgivelsenes vold, uten mulighet til selv å styre sitt livsløp, og dessuten bidra til å støtte opp om generelle fordommer i befolkningen ellers. Det er derfor nødvendig å utfylle bildet av innsattes (objektive) levekårssituasjon med dokumentasjon av hvilke ressurser og muligheter den enkelte selv opplever å ha, og ikke minst hva han/hun selv betrakter som nødvendig for å bedre egne livsvilkår både innenfor og utenfor fengselet. Hva er grunnleggende elementer i den enkeltes opplevelse av livskvalitet, og hvordan kan disse styrkes? Et slikt bilde kan ikke tegnes ut fra forhåndsdefinerte elementer av hva som inngår i ”det gode liv” for et gjennomsnittsmenneske, men må åpne for den enkeltes egne vurderinger av hva som er viktig for ham/henne. Slike spørsmål lar seg sjelden besvare innenfor den formen tradisjonelle levekårsundersøkelser har, og det har hittil vært gjort lite forskning med utgangspunkt i et slikt ressursperspektiv.

Kjennskap til de problemene som er særegne for innsatte som gruppe er en nødvendig forutsetning for en helhetlig tilnærming, men like viktig er det å kjenne den enkeltes behov og ressurser. Vi vet altfor lite om hva slags ressurser innsatte faktisk har - hva er den enkeltes sterke sider og hva mener han/hun skal til for at disse kan tas i bruk? De områdene som kartlegges gjennom en tradisjonell levekårsundersøkelse er ikke nødvendigvis de som oppleves mest sentrale for den enkelte. Mulighetene til å klare seg utenfor fengselet er dessuten ikke bare et spørsmål om hvilke materielle ressurser og livsvilkår den enkelte har - eller tilføres. Det kan i minst like stor grad betraktes som et spørsmål om hvilke betingelser samfunnet ellers kan tilby. Nilsson (2003) påpeker at tiltak for å sikre sosial inklusjon bare vil lykkes i den grad det stilles en plass til rådighet i samfunnet for tidligere innsatte. Det bidrar ikke nødvendigvis til bedrede levekår at flere innsatte tar utdanning under soning hvis arbeidsmarkedet ikke byr på muligheter til å bruke denne utdanningen når soningen er slutt, eller de møter hindringer på andre arenaer som bidrar til å opprettholde en marginalisert livssituasjon. Tiltak for å bedre situasjonen til innsatte og andre grupper som faller utenfor velferdsstatens systemer er viktige, men endrer ikke på de strukturene som skaper marginaliseringen. Til dette trengs overordnede tiltak som motvirker utstøting i utgangspunktet og dessuten hindrer at problemene akkumulerer.

Utvalg Fange- befolkningen totalt Kjønn Mann 225 (86) 2 170 (94) Kvinne 35 (14) 129 (6) Alder 18-24 år 43 (17) 399 (17) 25-44 år 166 (64) 1 497 (65) 45 år og eldre 51 (20) 403 (18) Doms- lengde Inntil 6 md. 46 (18) 530 (23) 6-11 md. 47 (18) 361 (16) 1-2 år 90 (36) 610 (27) 3-4 år 23 (9) 235 (10) 5 år eller mer 43 (18) 373 (16) Uoppgitt 190 (8)

Fangebefolkningen totalt (N= 2 299) omfatter alle innsatte per 16. mai 2003 i henhold til Kriminalomsorgens produksjonsfremmende informasjonssystem (KOMPIS), med unntak av varetektsinnsatte. Kilde: Undersøkelse om levekår og psykisk helse blant innsatte i norske fengsler, Statistisk sentralbyrå 2004.

Referanser

Friestad, C. og I. L. Skog Hansen (2004): Levekår blant innsatte , Fafo-rapport 429, Oslo: Forskningsstiftelsen Fafo.

Halvorsen, K. (2000): Sosial eksklusjon som problem, Tidsskrift for velferdsforskning , 3, 157-171.

Hammerlin, Y. og R. Kristoffersen (1998): Habilitering som livsmestringsprosess, KRUS - rapport , 1/98. Kriminalomsorgens utdanningssenter.

Kling, B. og J. Gustavsson (2004): Fångarna , fängelset och samhället , Norrköping: Norrköpings Tryckeri.

May, C. (1999): Explaining reconviction following a community sentence , (Rep. No. 192). London: Home Office.

Nilsson, A. (2002): Fånge i marginalen , Kriminologiske institutionen, Stockholms universitet.

Nilsson, A. (2003): Living conditions, social exclusion and recidivism among prison inmates. Journal of Scandinavian studies in criminology and crime prevention , 4, 57-83.

Norges offentlige utredninger (1993): Levekår i Norge . Er graset grønt for alle ? NOU 1993/13, Oslo: Statens forvaltningstjeneste.

Skardhamar, T. (2002): Levekår og livssituasjon blant innsatte i norske fengsler , Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo.

Skardhamar, T. (2003): Inmates' social background and living conditions. Journal of Scandinavian studies in criminology and crime prevention , 4, 39-56.

Sosialdepartementet (2002): Tiltaksplan mot fattigdom (Rep. No. 6).

Statistisk sentralbyrå (2004): Undersøkelse om levekår og psykisk helse blant innsatte i norske fengsler . Dokumentasjonsrapport. Notater 2004/17.

Christine Friestad er forsker ved Fafo, Institutt for arbeidslivs- og velferdsforskning ( christine.friestad@fafo.no ).

Inger Lise Skog Hansen er forsker ved Fafo, Institutt for arbeidslivs- og velferdsforskning ( inger.lise.skog.hansen@fafo.no ).

Tabeller:

• Tabell 1 Andel innsatte med problemer på ulike levekårsområder. Absolutte tall, menn, kvinner, totalt, og prosent totalt. 2003
• Tabell 2 Innsattes tidligere fengselserfaring. Absolutte tall og prosent. 2003