Kostnadseffektive tilpasninger til togradersmålet i Norge og EU fram mot 2050

I denne rapporten sammenlignes utviklingen i CO2-utslipp i Norge og EU frem mot 2050. Med en stor olje- og gassektor og elektrisitet fra vannkraft, har Norge en annen næringsstruktur enn de fleste av EU-landene. Likevel er utslippsutviklingen, sammenlignet med referansebanen, nokså lik på sikt i Norge og EU.

Rapporten belyser hvordan forskjeller i næringsstruktur mellom EU og Norge påvirker utslippsutviklingen i både EU og Norge, når vi antar en kostnadseffektiv gjennomføring av tiltak for å nå togradersmålet frem mot 2050. I analysene sammenlignes denne utslippsutviklingen med en referansebane som tar utgangspunkt i dagens klimapolitikk og løfter som allerede er gitt.

Norge har en næringsstruktur som avviker betydelig fra den i de fleste andre europeiske land. For det første har Norge en stor olje- og gassektor. For det andre produseres elektrisk kraft i Norge i all hovedsak ved vannkraft, mens innslaget av fossil kraftproduksjon er vesentlig større i EU. Elektrisitetsforbruket i industrien, husholdningene og i de tjenesteytende næringene i Norge er høyt sammenlignet med EU, og bruken av fossile brensler tilsvarende lavt.

Sammenlikningen av Norge og EU viser at de totale utslippsreduksjonene i forhold til referansebanen ligger noe lavere i Norge enn i EU, henholdsvis på 44 og 49 prosent, i 2050. Forskjellen er imidlertid større i perioden 2020-2030 (15 prosent i Norge og 27 prosent i EU i 2030). Grunnen til det er at det skjer store utslippsreduksjoner i kraftsektoren i EU i denne perioden; i 2030 står kraftsektoren for 40 prosent av de totale utslippsreduksjonene. Siden det brukes mye fossile brensler direkte til oppvarming og husholdningsapparater, er også utslippsreduksjoner i bygninger viktige i EU.

På lengre sikt (etter 2035) vil transportsektoren være den viktigste bidragsyteren til reduserte utslipp både i Norge og i EU. Her er mulighetene for overgang til mer klimavennlige kjøretøy svært sammenfallende på tvers av landene. Industrien er også viktig bidragsyter i både Norge og EU. Teknologimulighetene innenfor industrien er antatt å utvikle seg nokså likt.

Større utslippsreduksjoner med global klimapolitikk

I rapporten analyseres også virkninger på norsk økonomi og norske utslipp i to ulike politikkalternativer: med unilateral og global klimapolitikk. Hva som er kostnadseffektive tilpasninger i de to politikktilfellene, skiller seg fra hverandre. En grunn til at tilpasningen blir forskjellig i disse to alternativene, er at en unilateral klimapolitikk vil gi svekket konkurranseevne, først og fremst i de eksportrettede industrinæringene. For det andre vil klimateknologiske framskritt skje saktere når utviklingen ikke drives fram av global etterspørsel og utprøving av nye løsninger. Disse to momentene trekker i hver sin retning. I scenarioet med en global gjennomføring blir utslippsreduksjonene nesten tre ganger så store som når Norge går alene. Teknologiutvikling ser altså ut til å ha størst betydning.