Publikasjon

Rapporter 2014/13

Må vi jobbe mer? Konsekvenser av mindre materialistisk vekst

Innhold

Hvordan påvirker mindre arbeid og mer fritid norsk økonomi på lang sikt? Denne rapporten svarer på hvordan en gradvis nedkortet arbeidsdag fra 7,5 til 6 timer frem mot 2060 påvirker det private forbruket og skatteinntektene.

Hvordan påvirker mindre arbeid og mer fritid norsk økonomi på lang sikt? En gradvis reduksjon av arbeidsdagen fra 7,5 til seks timer vil isolert sett redusere det private forbruket per innbygger med en tredjedel i 2060, sammenlignet med en videreføring av dagens arbeidstid. Likevel vil forbruket i 2060 være nær det dobbelte av dagens nivå. Redusert arbeidstid krever høyere skattesatser for at dagens offentlige velferdsordninger skal finansieres uten å bryte handlingsregelen. I 2060 må en skattesats på husholdningenes inntekter være 10 prosentpoeng høyere enn i tilfellet uten redusert arbeidstid, og drøye 12 prosentpoeng høyere enn i dag.

Rapporten analyserer og tallfester konsekvensene for norsk økonomi av at den økonomiske veksten frem til 2060 blir mindre materialistisk, i den forstand at noe av fordelen ved produktivitetsvekst tas ut i form av kortere arbeidstid.

Konkret studeres en jevn nedgang i den gjennomsnittlige arbeidstiden for alle sysselsatte med 0,5 prosent hvert år fra og med 2015 til og med 2058. Det gir med andre ord en gradvis reduksjon i en fulltidsarbeidsdag fra 7,5 timer til 6 timer. Hovedvekten er lagt på to konsekvenser av denne sterkere prioriteringen av fritid:

  • Hva vil dette koste i form av lavere privat forbruk per innbygger?
  • Hvor mye må den gjennomsnittlige skattebyrden øke for å videreføre dagens velferdsordninger uten å bryte handlingsregelen, når skattegrunnlagene samtidig blir redusert?

Disse spørsmålene besvares ved hjelp av modellberegninger. Modellen er en generell likevektsmodell for norsk økonomi som tar hensyn til en rekke sammenhenger på en konsistent måte. Virkningene beregnes ved å sammenligne realistiske vekstbaner for norsk økonomi som bygger på felles forutsetninger med unntak av arbeidstid.

Privat forbruk reduseres med en tredjedel

I en vekstbane med arbeidstidsforkortelse vil sysselsettingen per innbygger i 2060 være 21 prosent lavere og privat forbruk per innbygger 32 prosent lavere enn i en vekstbane uten. Selv med en så sterk forkortet arbeidstid vil det reelle private forbruket per innbygger i 2060 likevel være nær det dobbelte av dagens nivå. Dette skyldes i all hovedsak at arbeidsproduktiviteten er forutsatt å vokse med 2 prosent per år i privat sektor og 0,5 prosent per år i offentlig sektor.

Hovedvekten i beregningene er lagt på en sammenligning av vekstbaner som tar hensyn til pensjonsreformen av 2011. Pensjonsreformen vil isolert sett øke arbeidstilbudet fremover i forhold til dagens nivå. I vekstbanen med mindre materialistisk vekst kombineres pensjonsreformens insentiver til å jobbe mer med at preferansene for fritid styrkes. Denne banen sammenlignes med en vekstbane hvor preferansene for fritid ikke endres i forhold til i dag.

Rapporten presenterer også anslag fra andre analyser på hvordan pensjonsreformen alene vil bidra til å øke sysselsettingen og forbruket fra dagens nivå. Selv om disse effektene isolert sett er relativt sterke på lang sikt, er bidraget til veksten i forbruksmuligheter lite sammenlignet med den akkumulerte effekten av nær 50 års produktivitetsvekst.

Skattesatsene må økes betydelig på sikt

Selv uten kortere arbeidstid må skattesatsene i 2060 være høyere enn i dag for å kunne videreføre dagens offentlige velferdsordninger, herunder det nye pensjonssystemet, innenfor handlingsregelens ramme. Lavere arbeidsinnsats reduserer nesten alle skattegrunnlagene utenom statens petroleumsinntekter. Når mindre materialistisk vekst skal kombineres med en videreføring av dagens velferdsstat, må derfor den nødvendige økningen i skattesatsen bli betydelig sterkere.

Studien illustrerer hvor stor den nødvendige økningen i skatt må være ved å se den i forhold til de skattene som betales av husholdningene på personlig inntekt og formue, samt arbeidsgiveravgiften. I 2010 utgjorde disse skattene nær 43 prosent av husholdningenes inntekter. Uten kortere arbeidstid er det rom for gradvise skattelettelser frem til 2024, mens skattesatsene deretter må økes hvert år.

Når den nødvendige skatteøkningen legges til arbeidsgiveravgiften og skattene som betales av husholdningene, nærmer denne summen av skatter seg 40 prosent av husholdningenes inntekter i 2060. Når arbeidstiden reduseres, øker den tilsvarende andelen til 50 prosent samme år. Studien tar ikke stilling til hvilke skattesatser som øker.

Kontakt