Hvalfangst i Antarktis

Det var imidlertid bare om lag ti år til Norge deltok for siste gang i fangsten i Sørishavet. En viktig epoke i norsk fangsthistorie var dermed over.

Mens det i den eldre hvalfangst var retthvaler og spermhvaler som var de dominerende fangstobjekter, har den moderne hvalfangst vært konsentrert om en annen familie av bardehvalene, finnhvalene. Finnhvalene (blå-, finn-, sei-, våge-, knøl- og Brydeshval) svømmer raskere enn retthvalene. De synker også når de er døde. Finnhvalfangsten krevde derfor andre og bedre fangstmetoder.

Den moderne hvalfangst

Den første fase av den moderne hvalfangst ble innledet med Svend Foyns utvikling av granatharpunen og verdens første dampdrevne hvalbåt Spes & Fides i 1864. Den begynte i Nord-Atlanteren i de siste tiår av 1800-tallet. Fangstingen av blå-, finn-, sei- og knølhval ble drevet fra landstasjoner i Nord-Norge (Finnmarksfangsten). Fangstene steg til en topp i 1885 og holdt et høyt nivå til 1898. Finnmarksfangsten ble stoppet ved lov etter 1904, etter at blant annet press fra den lokale fiskerbefolkningen hadde ledet til fredning av hvalen i norsk sjøterritorium utenfor Nordland, Troms og Finnmark. Fangstsentra flyttet til Island, Færøyene, Shetland, Hebridene og Irland og Vest-Norge fra om lag 1915. Rundt århundreskiftet eksisterte det også hvalfangstsentre på Newfoundland, i det nordlige Stillehavet, Korea, Japan, British Columbia og Alaska.

Landbasert fangst på den sørlige halvkule

Den andre fasen i den moderne hvalfangsten begynte med utviklingen av en større hvalindustri på den sørlige halvkule i årene etter århundreskiftet, med fangst i Antarktis om sommeren og i tropene og tempererte strøk om vinteren. Den første landstasjonen, Grytviken på Syd-Georgia, ble åpnet i 1904. Falklandsøyene, Syd-Shetland, Syd-Orknøyene og Syd-Georgia ble snart verdens ledende hvalfangstsentre. Til å begynne med ble det tatt mest knølhval, men senere kom blå- og finnhval med i fangstene. Fangstingen ble drevet fra landstasjoner eller fra fabrikkskip som lå oppankret i havner.

Pelagisk fangst

Den tredje fasen ble innledet med utviklingen av den pelagiske hvalfangst fra om lag 1925 og utover. Det første fabrikkskipet med opphalingsslipp og kokeri (Lancing) opererte allerede sesongen 1925/26. Med slike fabrikkskip kunne man operere hele sesongen i åpent farvann uavhengig av landstasjoner. I 1930/31-sesongen var det 41 fabrikkskip (29 norske) med over 200 fangstbåter (160 norske) i aksjon, og over 10 000 nordmenn deltok i fangsten. Den totale antarktiske fangsten økte fra om lag 14 000 i 1927/28 til om lag 40 000 i 1930/31. I 1931/32-sesongen brøt hvaloljemarkedet sammen, og hele den norske og store deler av den internasjonale flåten ble lagt opp. Den største fangsten ble registrert i 1937/38 med over 46 000 hval, og omfattet blant annet 15 000 blåhval, 28 000 finnhval, 2 000 knølhval og en oljeproduksjon på 3,3 millioner fat. Bortsett fra nesten full stopp under 2. verdenskrig, holdt fangsten i Antarktis seg på et høyt nivå med gjennomsnittlige fangster på over 30 00040 000 hval i året frem til rundt midt på 1960-tallet. Etter dette avtok fangsten, og i sesongen 1967/68 deltok det siste norske hvalkokeriet, Kosmos IV, i Antarktis.

 

Kilder:

• Miljøstatistikk 1988.
• Naturressurser og miljø.
• Sosiale og økonomiske studier 68.
• Statistisk sentralbyrå.
• International Whaling Statistics (flere årganger).
• Hvalfangstens sekretariat.