Utvandring og gjeninnvandring blant personer født i Norge

En av hensiktene er å legge et bedre fundament for framtidig fastsettelse av betingelser for innvandring i disse befolkningsgruppene i de nasjonale befolkningsframskrivingene. Vi har tidligere analysert hvordan utvandringen varierer blant innvandrere etter innvandringsgrunn, men analyserer her hvordan «sirkulær migrasjon» forløper blant den norskfødte delen av befolkningen, samt for sammenlikning også blant innvandrere.

Statistisk sentralbyrå foretar en inndeling av hele befolkningen i Norge i til sammen 30 kategorier, basert på informasjon om personenes egen, foreldrenes og besteforeldrenes fødeland. Disse kategoriene er kalt grunnkoder, og inngår vanligvis ikke i den offisielle statistikken. I analysen konsentrerer vi oss om personer fra 15 av grunnkodene for de som har Norge som fødeland, samt altså de som er definert som innvandrere. 

På grunnlag av mikrodata fra 2000-2018, foretas kohortanalyser av hvordan utvandring og brutto og netto gjeninnvandring varierer mellom personer i de forskjellige grunnkodegruppene. Sentrale spørsmål å besvare er: Hvem av de norskfødte er det som utvandrer fra Norge, og hvilke grupper av personer er det som returnerer? Hvilke ressurser er det vi mister og eventuelt får tilbake målt etter utdanning og arbeidslivstilknytning? Hva er betydningen av å ha familie i Norge? Og hva er betydningen av graden av norsk og utenlandsk bakgrunn gjennom tre generasjoner?

Den største av gruppene vi ser på, er personer født i Norge med to norskfødte foreldre og med fire norskfødte besteforeldre. Mens denne gruppen har endret seg lite målt i antall personer og vist en klart fallende andel av landets befolkning på 2000-tallet, har alle grupper med utenlandsk bakgrunn gjennom tre generasjoner økt både i folketall og som andel av landets befolkning.

Analysene viser at tendensen til å utvandre fra Norge stiger med økende grad av utenlandsk bakgrunn gjennom tre generasjoner. Gjeninnvandringen blant de som utvandrer er størst det første året etter utvandringen, for deretter å falle gradvis med antall år siden utvandringen ble registrert. Til forskjell fra utvandringen, følger ikke gjeninnvandringen like entydig graden av generasjonstilknytning til Norge. Her er det flere grupper med varierende generasjonstilknytning til utlandet som viser de høyeste gjeninnvandringsratene. Blant de norskfødte er det likevel personer med høyest utenlandsk generasjonsbakgrunn som viser lavest tendens til å gjeninnvandre.

Personer med få eller ingen andre bosatte familiemedlemmer i Norge har høyest utvandringsfrekvens, og da særlig barnløse. Utvandringssannsynligheten øker med stigende utdanningsnivå. Målt etter status på arbeidsmarkedet før utvandring, er utvandringssannsynligheten lavest blant de som var registrert i et arbeidsforhold og/eller under utdanning, mens arbeidsledige og især de som sto utenfor arbeidsstyrken viser høyere utvandringssannsynlighet enn andre.

Det er relativt små forskjeller og lite systematikk mellom menn og kvinner med hensyn til sannsynligheten for å gjeninnvandre. Målt etter alder er det observert relativt høy gjeninnvandringssannsynlighet blant barn og unge i grupper med stor generasjonstilknytning til Norge, men relativt lav sannsynlighet for gjeninnvandring blant de yngste med høy utenlandsk generasjonsbakgrunn. Gjeninnvandringssannsynligheten har vist seg å være lav for personer med videregående utdanning som sitt høyeste utdanningsnivå før de utvandret. Utvandrere med kort og lang høyere utdanning og høy generasjonstilknytning til Norge har tidvis høy gjeninnvandringssannsynlighet, mens det er motsatt for høyt utdannede innvandrere. Målt etter arbeidsmarkedsstatus før utvandring, er gjeninnvandringssannsynligheten høyest blant de som var registrert i et arbeidsforhold og/eller under utdanning, mens den er lav for tidligere arbeidsledige og personer utenfor arbeidsstyrken.