Rentebinding i banker og andre finansforetak, 3. kvartal 2007

Fra første kvartal 2004 til andre kvartal 2007 har fastrenteandelen for utlån til publikum, med unntak av ett kvartal, falt. De siste kvartalene har nedgangen i andelen utlån med bundne renter flatet ut, og fastrenteandelen for 3. kvartal 2007 er den samme som for 2. kvartal.

Statistikken omfatter alle utlån fra banker, kredittforetak og statlige låneinstitutter. Ved å sammenligne de forskjellige långivernes fastrenteandeler for utlån til publikum, fremkommer det at andelen har vært fallende for bankene i alle kvartalene, før det flatet ut på 5,7 prosent i siste kvartal. Kredittforetakenes fastrenteandel har falt de fleste kvartalene siden 1. kvartal 2004. Andelen er fortsatt høy og falt i siste kvartal kun marginalt til vel 34 prosent.

Høy rentebindingsandel for lån fra statsbankene

De statlige låneinstituttene (ofte kalt statsbanker) har fortsatt en relativt høy rentebindingsandel på utlån til publikum, og andelene har også økt noe de siste kvartalene. Andelen for 3. kvartal er 36,6 prosent, noe som fremdeles er 5,5 prosentpoeng lavere enn i 1. kvartal 2004. Størsteparten av de statlige låneinstituttenes utlån med rentebinding har en bindingstid mellom ett og fem år, men andelen utlån der rentebindingen går ut i løpet av kommende år, øker markert. Husbanken og Lånekassa er i denne sammenhengen de viktigste statlige låneinstituttene.

Husholdningene har flytende rente

I de to siste kvartalene har fastrenteandelen på utlån til husholdninger vært på 8,2 prosent, etter en jevn nedgang fra nesten 18 prosent i 1. kvartal 2004. Mer enn én av tre kroner lånt ut til husholdningene fra statsbankene er fastrentelån. Tilsvarende tall for bankene er kun én av 20. Andelen av kredittforetakenes utlån til husholdninger med rentebinding er redusert fra hele 44 prosent i 1. kvartal 2004 til kun 8,9 prosent i 3. kvartal 2007.

Kommuner og ikke-finansielle foretak

Andelen utlån med rentebinding til kommunesektoren har vært uendret på vel 48 prosent de siste tre kvartalene, etter at den nådde et bunnivå på 39 prosent i 4. kvartal 2005. Rentebindingsandelen for ikke-finansielle foretak har økt marginalt til vel 10 prosent, etter en jevn reduksjon i hele perioden det finnes statistikk for. Foretakene kan sikre seg mot renteendringer på andre måter enn å ta opp fastrentelån, blant annet kan de inngå rentebytteavtaler med andre finansielle eller ikke-finansielle foretak.

Mulige årsaker til lav rentebindingsandel i Norge

Det å binde renten gir en forutsigbarhet for rentekostnadene i bindingsperioden, og kan i mange tilfeller regnes som en forsikring mot renteøkninger. Ulempen er at man ikke får nyte godt av en eventuell rentenedgang i bindingsperioden. Et eksempel på dette var da renten gikk mye ned fra 2002 til 2004. Mange kunder med fastrente fikk da erfare at det var ”dyrt” å ha bundet renten når de ikke fikk nyte godt av rentenedgangen.

Andre årsaker til den lave andelen utlån med rentebinding i Norge nå, kan være at det har vært så få muligheter til å binde renten for mer enn fem år, at den flytende renten er markert lavere enn fastrenten, og at noen ser på det å ha fastrentelån som mer spekulasjon enn forsikring. Hvis man ønsker å tre ut av en rentebindingsavtale, må man normalt betale en overkurs hvis fastrenten er høyere enn den flytende. I motsatte tilfeller kan man få utbetalt en underkurs. I blant annet Sverige og Danmark har det vært vanlig at publikum binder renten på sine lån, og det har dermed vært et godt utbygd marked for lange fastrentelån med gunstige betingelser for kundene.