Innvandrerandeler blant ansatte i bedrifter

Målet med rapporten er å beskrive hvordan bedriftenes innvandrerandeler varierer etter næring, sektor, bedriftsstørrelse og fylke i 4. kvartal 2010 og hvordan utviklingen har vært i perioden 4. kvartal 2009 til samme kvartal 2010.

Bakgrunnen er en endring i Diskrimineringsloven, gjeldende fra 2009, hvor alle bedrifter med over 50 ansatte ble pålagt å jobbe planmessig for blant annet å hindre diskriminering på grunn av etnisitet eller nasjonal opprinnelse. I den forbindelse ønsker en å følge med i hvordan utviklingen i andelen innvandrere blant ansatte i bedrifter utvikler seg.

Gjennomsnittlig innvandrerandel i bedriftene økte fra 7,5 prosent i 2009 til 8,5 prosent i 2010. Økningen var sterkest for bedrifter i privat sektor. Andelen bedrifter som er helt uten noen innvandrere i arbeidsstokken gikk ned fra 40,8 i 2009 til 38,5 prosent i 2010. Siden bedriftene med null innvandrere gjenomgående er små, var det imidlertid bare 19,4 prosent av de ansatte som arbeidet i slike bedrifter i 2010 mot 20,9 prosent året før. Variasjonene i innvandrerandeler mellom bedrifter henger for en stor del sammen med hvor mange kvalifiserte innvandrere bedriftene har å rekruttere blant. Dette kan igjen deles opp i to faktorer, nemlig 1) hvor mange innvandrere som finnes i de geografiske områdene bedriftene i hovedsak rekrutterer fra (tilgjengelighet) og 2) hvor mange av disse som er kvalifiserte med tanke på arbeidet som skal gjøres (kvalifikasjon).

Når det gjelder tilgjengelighet, er det relevant å se hvor mange innvandrere som bor i den regionen hvor bedriften ligger og som den da naturlig rekrutterer sysselsatte fra. Det er derfor laget en indikator som viser bedriftenes innvandrerandeler sett i forhold til innvandrerandelene i befolkningen i regionene som bedriftene ligger. Hvis andelen innvandrere i bedriften er like stor som andelen innvandrere i befolkningen, blir denne indikatoren på representativitet av innvandrere lik 100. Er tallet høyere enn 100, betyr det at bedriften har en høyere andel innvandrere i sin bedrift enn det er i befolkningen i området bedriften ligger. Med en slik indikator finner vi at innvandrerrepresentasjonen i 2010 i gjennomsnitt var høyest for bedriftene i Finnmark, Nordland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal, som alle har indikatorer over 100. Bedriftene i Østfold hadde lavest innvandrerrepresentasjon både i 2009 og 2010 med indikatorer på henholdsvis 76 og 79 i disse årene. Av kommunene Oslo, Bergen og Trondheim har bedrifter i Oslo klart høyest andel innvandrere, men når vi ser det i forhold til innvandrerandelen i befolkningen, finner vi at indikatoren for Bergen (98) er høyere enn for Oslo (86).

Når det gjelder kvalifikasjoner, er det relevant å ta hensyn til om innvandrerne har den utdanning og de språkkunnskaper som bedriftene ønsker. Men siden vi ikke har opplysning om språkkunnskaper og mangler utdanningsdata på svært mange innvandrere, er det ikke laget tilsvarende justering som for variasjoner i innvandreres bosted. Ved å se på utdanningsnivået mer generelt i ulike sektorer får man likevel et visst bilde av at denne faktoren betyr en god del for variasjoner i bedriftenes innvandrerandel. Den gjennomsnittlige innvandrerandelen i bedrifter i privat sektor var 8,8 prosent i 2010 mot 6,5 i kommunal sektor og 4,0 i statlig sektor. Fordeler man de sysselsatte etter utdanningsnivå finner man motsatt rekkefølge, dvs. at utdanningsnivået er høyest i statlig sektor og lavest i privat sektor.