Makrell og pjolter

Like før den første verdenskrig brøt ut ble det gjennomført fire forbruksundersøkelser i Norge. De omfattet arbeidere, storbønder og småbønder, funksjonærer og embetsmenn. Materialet viser at arbeiderne, småbøndene og de laveste funksjonærene hadde ganske like levevilkår mellom 1910 og 1914. Dette er den tredje artikkelen i en serie om forbruksstatistikkens historie, de første stod i Samfunnsspeilet 2/96 og 3/96.

Espen Søbye

Av de fire undersøkelsene av husholdningenes forbruk som ble gjennomført fra 1911 til 1914, viste det seg for det første at levevilkårene på en liten gård på Vestlandet svarte til levevilkårene til Kristania-arbeiderne, slik disse ble framstilt av husholdningsregnskapene til Nikolai Rygg (Byrået) fra 1906/07. For det andre viste undersøkelsen til Kristiania kommunes statistiske kontor fra 1912/13 at levevilkårene til arbeiderklassen i hovedstaden var noe redusert i forhold til hva de hadde vært i 1906/07. Det vil altså si at utgiftsandelen til matvarer steg, samtidig som husholdningene i 1912/13 hadde brukt billigere matvarer enn i 1906/07. For det tredje, hvis livsvilkårene på Vestlandsgårdene var representative også for gårdene på Østlandet av samme størrelse, viste bearbeidelsen av tallene til Haakon Five (Byrået) at levevilkårene til de fleste gårdbrukere var om lag den samme som for arbeiderklassen. Det vil si det samme resultatet som Einar Storsteen i Sosialdepartementet hadde kommet fram til.

I Kristiania-undersøkelsen stusset man over at levevilkårene var så like: «Forholdene stiller seg merkelig like» (s. 100). De forsøkte imidlertid ikke å forklare resultatet som fremdeles må karakteriseres som en merkverdighet. Men i dag er funnet en merkverdighet først og fremst i forhold til den utbredte oppfatningen om at likheten i materiell levestandard som kjennetegner det norske samfunnet i slutten av det 20. århundret, er et resultat av en politikk som har hatt som mål å utjamne forskjeller. Nå kan det selvfølgelig hevdes at slik levevilkårene til gårdbruker- og arbeiderhusholdningene framstår ved begynnelsen av dette århundret, er det ikke at de er like, men like dårlige, som er det mest iøynefallende trekket.

Kan likheten være et resultat av føringen av husholdningsregnskap? Når husholdningene samvittighetsfullt førte opp alt de brukte, og dette ble gitt en verdi uavhengig av om det var kjøpt, lånt, var ved fra egen skog, var gave eller resultat av en byttehandel, ville sluttsummen uansett bli at de fleste kom ganske likt ut. Dette kan ha blitt forsterket av at husholdningene kan ha befunnet seg ganske nær et sosialkulturelt minimumsnivå for materiell velstand. Det kan naturligvis ikke utelukkes at den observerte likheten var reel, men det betyr ikke at likheten i begynnelsen av århundret lar seg forklare på samme måte som likheten i slutten av århundret. Antoni Hagen Skøien (ansvarlig for Kristiania-undersøkelsen) tok heller ikke hensyn til at det på landet måtte mer arbeid til, også tilegnelse av fremmed arbeid, for å nå det samme materielle velstandsnivået som arbeiderhusholdningene i byenen hadde. Likheten som husholdningsundersøkelsene registrerte skjulte ulikheter mellom by og land, men også at det eksisterte store ulikheter på landet.

Etter at Kristiania kommunes statistiske kontor hadde sendt ut analysen av sine 171 arbeiderhusholdninger, skrev Einar Storsteen i Kommunalt tidsskrift for norske byer «Om en sammenligning mellom livsvilkårene i de forskjellige landsdele»⁴¹, og la fram en plan for hvordan «store undersøkelser angående leveomkostningerne» (s. 73) kunne organiseres. Det var tre institusjoner som kunne være bindeledd mellom de kommunale statistiske kontorene: Kristiania kommunes statistiske kontor, Socialdepartementets kontor for social statistik «under hvis ressort netop undersøkelser av den hithørende art skulde høre» (s. 74). Storsteen mente imidlertid at Kommunalt tidsskrift for norske byer var den «naturlige enhet, om hvilken alle landets byer samler sig» (s. 74). Hvis denne planen for innsamling av husholdningsregnskaper fra alle kanter av landet ble iverksatt, ville det «stille vort land paa en av de første pladse, forsaavidt angaar praktisk videnskabelige undersøkelser av husholdningsstatistisk art» (s. 81). Betydningen av slike undersøkelser kunne, ifølge Storsteen, «vanskelig overvurderes» siden de ville gi «et fuldt paalidelig indblik (...) i befolkningens livsvilkaar, dens økonomiske stilling og levesæt» (s. 82).

Hvilken instans som kom til å ta på seg ansvaret for videreutvikling av husholdningsstatistikken vil bli tatt opp i den neste artikkelen om forbruksstatistikkens historie. Da vil det også bli drøftet hvordan levevilkårene til både arbeidere og gårdbrukere ble påvirket av de store pris- og konjunktursvingningene som skjedde under den første verdenskrig.

Tabeller

* Tabell 1: Forbruksundersøkelser1 mellom 1906-august 1914

* Tabell 2: Priser på matvarer. Sundmøre og Kristiania. 1. september 1911-31. august 1912

* Tabell 3: Samlede utgifter til forbruk for en gårbrukerhusholdning på Sundmøre og seks arbeiderhusholdninger i Kristiania. 1. september 1911- 31. august 1912

* Tabell 4: Forbruksutgifter for handelsfunksjonærer. 1912

* Tabell 5: Husholdningenes inntekt, etter husholdningsstørrelse. Husholdninger med totale forbruksutgifter under 2 500 kroner. 1. september 1912- 31. august 1913. Kroner

* Tabell 6: Gjennomsnittlig utgift per husholdning, etter utgiftsart. 1. september 1912-31. august 1913. Kroner

* Tabell 7: Forbruksutgifter til 10 gårdbrukerhusholdninger på Vestlandet og seks gårdbrukerhusholdninger på Østlandet. 1. april 1913-31. mars 1914

* Tabell 8: Utgifter etter art for gårdbrukere, arbeidere, funksjonærer og embetsmenn. 1911-1914. Prosent

* Tabell 9: Forbruk per forbruksenhet. Kilo

Espen Søbye er rådgiver i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for makroøkonomi.

Samfunnsspeilet nr. 3, 1997