Overkommelige tannlegeutgifter for de fleste

---

Helseundersøkelsen 1995 viser små inntektsrelaterte forskjeller i forbruket av tannhelsetjenester, i tråd med funn fra tidligere studier. Dette skyldes et relativt veletablert system med innkalling av pasientene til regelmessige kontroller, noe som gir lavere årlige kostnader. De tannløse og de med angst for tannlegebehandling utgjør hovedtyngden av personer som ikke har vært til tannlege siste året. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det finnes grupper i samfunnet som har et stort og udekket behov for tannpleie, men at disse gruppene er så små at de ikke blir fanget opp i Helseundersøkelsens utvalg.

---

All tannhelsetjeneste for barn og unge er fri for egenandeler med unntak av tannregulering. Tannhelsetjenesten for voksne leveres som i et marked hvor prisene for ulike typer tannbehandling fastsettes ved tilbud og etterspørsel. Nesten alle voksne betaler alle utgifter til tannbehandling selv. Fraværet av trygdeytelsene til vanlig tannbehandling i Norge, og de mulige konsekvensene for etterspørsel av nødvendig tannpleie, har vært diskutert i fagkretser og media nylig. I Sverige har politiske forslag om en vesentlig reduksjon av offentlige refusjoner til tannbehandling skapt interesse for hvordan voksne nordmenn uten tilskudd fra Folketrygden konsumerer tannhelsetjenester.

I denne artikkelen skal vi gi en kortfattet oversikt over tannhelsen, etterspørselen og konsumet av tannhelsetjenester i den norske voksenbefolkningen 20 år og eldre, med utgangspunkt i data fra Helseundersøkelsen 1995. Respondentene fikk følgende spørsmål:
1) «Omtrent hvor mange av dine egne tenner har du igjen?»

2) «Har du besøkt tannlege siste 12 måneder?»

3) «Omtrent hvor mye betalte du i egenandeler til tannlege siste 12 måneder?»

De fleste voksne har sine egne tenner. Det å ha 20 egne tenner svarer til å ha f.eks. alle fortenner og små jeksler i overkjeve og underkjeve. Prosentandelen i befolkningen som er tannløse, er 10 prosent. Tannløshet varierer sterkt med alder. Det er nesten ingen under 50 år som mangler alle tenner. I aldersgruppen 80 år og over er halvparten av personene uten egne tenner. Det er litt flere tannløse menn enn kvinner. Tannløshet er tydelig geografisk skjevfordelt. I Finmark er 23 prosent av befolkningen helt tannløse. Lavest andel tannløse er det i Oslo. 67 prosent av hele befolkningen over 20 år hadde vært hos tannlege siste året. Opp til 70-årsalderen er det relativt liten aldersvariasjon i besøksfrekvensen. Over 70 år faller prosentandelen med tannlegebesøk siste året til 30-40 prosent.

Det er relativt liten forskjell i etterspørselen for inntektsnivåer fra 100 000 kroner og oppover. For de med lavere inntekt enn 100 000 har bare 53 prosent vært hos tannlegen siste året. Man skal imidlertid være oppmerksom på at ca. 21 prosent av individene i den laveste inntektsgruppen var tannløse mot 0 prosent i den høyeste. Av de tannløse i denne inntektsgruppen hadde 7 prosent vært til tannlege siste året mot 66 prosent av de som har egne tenner. Det er med andre ord alder og tannstatus som i hovedsak forklarer de observerte inntektsrelaterte forskjeller. Dette understøttes også av en logistisk regresjonsanalyse, hvor sammenhengen mellom antall tenner, alder, kjønn og husholdningens inntekt og deres betydning for sannsynligheten for å ha vært hos tannlege siste året ble analysert. Her fant vi en viss effekt av inntekt, men at den har betydelig mindre betydning enn hvorvidt en person har egne tenner.

Gjennomsnittlig betalte en voksen person som hadde vært til tannlege i 1995, 1 275 kroner for tannbehandling. 14 prosent av de som hadde besøk siste året, hadde utgifter på 2 000 kroner eller mer. Åtte personer hadde 30 000 kroner eller mer i utgift til tannbehandling siste året, og de høyest rapporterte utgiftene i dette materialet var 42 000 kroner. 75 prosent av utvalget hadde utgifter som var lavere enn 1 000 kroner. Eldre personer har høyere utgifter enn yngre. Dette har sin naturlige forklaring ved at reparasjonsbehovet øker med økende alder. Samtidig ser vi at gruppen som har et resttannsett bestående av 1-10 tenner også har store utgifter når de først går til tannlege. Inntektselastisiteten, dvs. hvor mye utgiftene øker fra en lavere inntektsgruppe til en høyere, var lav.

Tannhelsen i Norge har forbedret seg kraftig de siste 20 årene. Mindre hull og tannkjøttsykdommer gjør at flere pasienter beholder sine egne tenner. Andelen tannløse har således falt fra 16 prosent i 1973 til 10 prosent i 1995. Tannløsheten er knyttet til høy alder og er fortsatt geografisk skjevfordelt, noe som i stor grad reflekterer tidligere tiders ulikheter i tilgjengeligheten til tannlege. En konsekvens av bedringen i tannhelsen er at andelen regelmessig tannlegesøkende øker. Det viser seg at de fleste personer med egne tenner har årlige tannlegebesøk for å få kontrollert om de har hull eller annen sykdom. En videre forbedring av tannhelsen, målt som en økning av andelen personer med egne tenner, vil således trolig medføre en fortsatt økning i etterspørselen av tannlegetjenester. Denne økning betyr at både hjemmeboende og institusjonaliserte eldre har egne tenner langt opp i alderdommen, og vil etterspørre og trenge tannbehandling i et mye større omfang enn det vi kjenner i dag.

Det foreliggende datamateriale har ikke avdekket store inntektsrelaterte forskjeller i etterspørselen/konsumet av tannhelsetjenester. Funnene i denne studien er også bekreftet av tilsvarende funn fra tidligere studier. Det er også verdt å merke seg at inntektsforskjellene i hvorvidt man har gått til tannlegen siste året var mer markante på 1970-tallet, men at de siden har avtatt. Det er flere grunner til at inntekt synes å ha relativt liten betydning for etterspørsel/konsum for hovedtyngden av befolkningen. For det første har man i privat tannlegepraksis et relativt veletablert system med innkalling av pasientene til regelmessige kontroller. De fleste går regelmessig til tannlegen hvert år. Noen går annet hvert år. Til sammen 75 prosent av befolkningen opplyser at de går regelmessig til tannlegen. Denne befolkningsgruppen er under regelmessig tilsyn. Tannsykdom blir oppdaget på et tidlig tidspunkt, og kan behandles før omfattende skade er skjedd. Behandlingsomfanget, og dermed kostnadene, blir trolig mindre enn under et system med mindre regelmessighet i besøkene hos tannlegen. De fleste har årlige utgifter på under 1 000 kroner. Dette er i dag såpass lave beløp at inntektsnivå trolig ikke har avgjørende betydning for om man mottar tannbehandling eller ikke. For det andre, de to hovedgruppene av personer som ikke besøker tannlegen regelmessig, er de tannløse (10 prosent), og de som har angst for tannbehandling. I en nasjonal studie ble det funnet at 7 prosent av voksenbefolkningen har sterk frykt for tannbehandling. Det vil si at de tannløse og de behandlingsredde utgjør hovedtyngden av personer som ikke har vært til tannlege siste året.

Det kan imidlertid ikke utelukkes at det finnes grupper i samfunnet som har stort behov for tannpleie, men at disse gruppene er så små at de ikke blir fanget opp i helseundersøkelsens utvalg. Vi tenker her på grupper med visse sykdommer og kronisk syke og funksjonshemmede. For å belyse dette nærmere kan vi se på hvor store utgiftene faktisk var, for de som i utvalget hadde utgifter på 2 000 kroner og høyere. Av de 12-13 prosent som hadde utgifter større eller lik 2 000 kroner, hadde 9 prosent utgifter i størrelsesorden 2 000-5 000 kroner. Under 1 prosent hadde utgifter på 10 000 kroner eller mer. Antar vi at det er ca. 3 000 000 voksne i Norge, kan det således være ca. 30 000 personer med et behov for tannbehandling som i kostnader tilsvarer i overkant av 10 000 kroner. Det kan selvsagt ikke utelukkes at inntektsforskjellene blir tydelige når utgiftsnivået blir svært høyt.

Avslutningsvis kan det nevnes at det fra flere hold har vært stilt spørsmål om tannhelsen er bedre i Sverige enn i Norge som et resultat av at det ble etablert en trygdefinansiert refusjon (tandvårdsförsäkringen) i Sverige i 1974. Tandvårdsförsäkringen er en generell trygdeordning for tannbehandling, som gjennom 20 år har gitt mulighet for tilskudd til både forebyggende og reparativ behandling. Det synes så langt å være liten forskjell mellom landene mht. en del relativt grove indikatorer som tannløshet og forekomst av naturlige tenner. Det samme gjelder bruk av tannlegetjenester. Det er imidlertid grunn til å anta at tandvårdsförsäkringen har gitt tannhelsepersonell anledning til å tilby reparativ tannbehandling av en høy teknisk standard. Spørsmålet som gjenstår ubesvart, er om det er samsvar mellom kostnadene for samfunnet og nytten av de oppnådde helseresultater? Som det fremgår av materialet fra Helseundersøkelsen 1995 ligger nivået på etterspørsel ganske høyt i Norge, og etter vår vurdering ligger utgiftene til tannbehandling i løpet av et år på et moderat nivå for store deler av befolkningen.

Figur 1: Tannløshet etter alder, kjønn og fylke. Prosent

Figur 2: Etterspørsel etter tannbehandling, etter alder, kjønn, inntekt og tannstatus. Prosent

Figur 3: Tannløshet og egne tenner (20 tenner og over), etter husholdningens inntekt. Prosent

Figur 4: Utgifter til tannbehandling siste året etter alder, kjønn, inntekt og tannstatus. Kroner

Tabeller

* Tabell 2: Utgifter til tannbehandling siste år

Dorthe Holst (dholst@odont.uio.no) er professor ved Institutt for samfunnsodontologi, Universitetet i Oslo.
Jostein Grytten (josteing@odont.uio.no) er førsteamanuensis ved Institutt for samfunnsodontologi, Universitetet i Oslo.

Samfunnsspeilet nr. 3, 1997