Lange linjer, 2017

Norge og de ville dyrene

Da Nordahl Grieg satt på toget til Bergen en gang i slutten av 1920-årene karakteriserte han de vidstrakte skogsområdene på Østlandet som «De brede og uvenlige bygder hærdet av kulden og sneen» (i diktet «Hjemme igjen»). I dag kunne han ha lagt til at de ikke bare var plaget av kulde og snø, men av ulv.

Felte rovdyr 1846-2015

Infografikk. Felte rovdyr 1846-2015. Klikk på bildet for større versjon.

(Klikk på bildet for en større versjon eller last ned figuren som pdf)

Uansett kunne regjeringen i dag sikkert også ha skrevet under på Nordal Griegs karakteristikk etter at det på ny oppsto strid om antallet ulv som skal tillates felt denne vinteren. Den ble utløst da de regionale Rovviltnemdene foreslo at det i fellingstiden fra 1. januar til 15. februar 2017 skulle gis tillatelse til å skyte 47 ulv. Klima- og miljødepartementet reduserte antallet tillatte fellinger til 15 med henvisning til naturmangfoldsloven, internasjonale forpliktelser og Bernkonvensjonen (Konvensjonen om vern av ville europeiske planter og dyr, og deres leveområder) som Norge har sluttet seg til.

Tall om norske rovdyr: Registrert avgang av store rovdyr (bjørn, ulv, jerv og gaupe)

Bernkonvensjonen legger spesiell vekt på å verne arter og leveområder som krever samarbeid mellom flere stater, slik den sørskandinaviske ulven gjør. Det har vært et eksplisitt formål og ansett som en viktig offentlig oppgave og oppfyllelse av en vesentlig samfunnsinteresse å sørge for å få ulv og bjørn tilbake i Norsk natur og å verne og hegne om disse og andre arter som er truet og sårbare.

Ulv og isbjørn ble midlertidig fredet fra 1971, og varig fredet sammen med bjørn og jerv i 1973. Over 40 år etter at artene ble fredet er ifølge Rødlista per februar 2017, oversikten over truede arter, utarbeidet av Artsdatabanken i samarbeid med fageksperter, ulv en kritisk truet art. Bjørn og jerv er sterkt truede arter, mens isbjørnen på Svalbard er sårbar (Henriksen S. og Hilmo O. (red.) 2015). Ifølge Klima- og miljødepartementets melding til stortinget, Ulv i norsk natur, Bestandsmål for ulv og ulvesone, foreligger det en «ekstremt høy risiko» for at ulven kan dø ut i Norge (Meld. St. 21 (2015-2016)).

Familiegrupper

Kilde: Bestandsovervåking av ulv vinteren 2015-2016, Rovdata, NINA.

Ingen CV å skryte av

Det er bemerkelsesverdig med hvilken energi, oppfinnsomhet og gjennomføringskraft nordmenn opp gjennom tidene har gått løs på rovdyrene, store havpattedyr som hval, sel, hvalross og fiskeslag som sild, lodde og makrellstørja i Skagerrak som også ble nær utryddet og reddet ved at bestanden overlevet andre steder. En rekke statistikker samt oversikten over utbetalte skuddpremier for rovvilt dokumenterer dette.

Sildebestanden kollapset i begynnelsen av 1970- årene, og vintersildfisket opphørte så å si helt fra 1972 til 1983. Til alt hell overlevde nok sild rovfisket i den dype Tysfjorden slik at det det kunne bygges opp igjen en gytebestand av norsk vårgytende sild (Christensen 2014). Da det var slutt på silda, begynte et hardt fiske av lodde.

Figur 1. Totalbestand sild og lodde
Figur 1. Totalbestand sild og lodde
Sild Lodde
1950 20013
1951 19274
1952 20182
1953 17419
1954 18565
1955 15725
1956 13799
1957 11088
1958 9549
1959 8076
1960 7634
1961 7796
1962 6765
1963 6913
1964 6446
1965 5935
1966 4392
1967 3018
1968 982
1969 190
1970 116
1971 130
1972 85 6600
1973 112 5144
1974 160 5733
1975 302 7806
1976 362 6417
1977 429 4796
1978 579 4247
1979 635 4162
1980 748 6715
1981 796 3895
1982 729 3779
1983 1121 4230
1984 2149 2964
1985 5649 860
1986 1948 120
1987 3421 101
1988 3844 428
1989 4514 864
1990 5070 5831
1991 5795 7287
1992 6955 5150
1993 8196 796
1994 9461 200
1995 10488 193
1996 10693 503
1997 10837 909
1998 9800 2056
1999 11501 2775
2000 11278 4273
2001 9658 3630
2002 10432 2210
2003 12742 533
2004 12353 628
2005 12687 324
2006 13615 787
2007 13022 2119
2008 13416 4428
2009 10823 3756
2010 9191 3500
2011 7524 3708
2012 6539 3586
2013 5604 3956
2014 5617 1949
2015 7063 842

Et annet eksempel fortjener også å bli trukket fram i denne sammenhengen. Fangst av levende isbjørnunger i områdene rundt Svalbard er registrert fra 1870-årene. Først så seint som i 1957 ble fangst av levende unger forbudt, hvis det ikke kunne legges fram skriftlig garanti fra en godkjent zoologisk hage om at bjørnene ikke skulle videreselges. Levende isbjørnunger var sjeldne og ettertraktet av dyrehager rundt om i verden og ble ofte solgt eller brukt som bytte mot andre dyr, slik at isbjørnene ble sendt fram og tilbake mellom ulike dyrehager i så stor utstrekning at det også denne gangen ble oppfattet som grovt dyreplageri.

Fangsten skjedde som oftest ved at moren ble skutt, ungen eller ungene holdt seg hos den døde moren og det var en enkel sak for fangstfolkene å ta dem med seg. Å skyte hunndyr med unger som er avhengige av moren for å kunne overleve, var for lengst forlatt når det gjaldt all annen jakt. I 1932 ble for eksempel bjørnen på fastlandet fredet i hi-perioden om vinteren (Miljødirektoratet 2016). På tross av det generelle forbudet mot fangst av levende isbjørn ble det likevel fra og med 1962 til og med 1967 eksportert så mange som 65 unger fra Norge (Statistiske sentralbyrå 2001a). I 1967 ble det innført ytterligere restriksjoner på fangst av levede isbjørn, nå skulle det bare være tillatt i vitenskapelig øyemed (Lønø 1979), og fra 1971 ble altså isbjørnen fredet (Statistisk sentralbyrå 2016).

Meteorologene på værvarslingsstasjonen på Hopen sør-øst for Edgeøya jaktet isbjørn med selvskudd og drepte nær 300 isbjørn i fire overvintringssesonger på slutten av 1960-tallet. Prisen for et ubehandlet isbjørnskinn i Tromsø var om lag 1 000 kroner per stykke. 1968-69 sesongen ble den beste for de fire værvarslerne, de felte 99 isbjørn, altså kun et par år før isbjørnen ble fredet (Lønø 1970).

Det er vanskelig å finne en samlende forklaring på mangelen på pietet for rovdyr og store havpattedyr som har vært demonstrert opp gjennom årene. Økonomiske motiver spilte en hovedrolle for hvalfangsten og for fangst av hvalross der støttennene var en eksotisk og verdifull handelsvare. Men en fangst som desimerte artene så sterkt at fortsatt fangst ikke ble lønnsom, var dårlig økonomi. Det kan virke som om nordmenn har forestilt seg at de har stått i en kamp på liv og død med rovdyrene om et bytte. Denne forestillingen er forklaringen på et slags ressentiment, en harme eller uvilje som gjorde det umulig å stanse jakten før rovdyrene og de andre artene som det ble jaktet på var nær utryddet. Dette viser seg også ved at det har tatt så lang tid å nå fram til bestemmelser og retningslinjer om hvordan truede artene kan forvaltes slik at de kan gis en sikker framtid i norsk natur. Til alt hell har Norge en løve i riksvåpenet, det ville unektelig vært pinlig om det hadde vært et av de hjemlige rovdyrene som i mange år var utryddet.

FiskeHvalfangst

Kilde: Historisk statistikk 1978. (Last ned bildet som pdf)

Enkelte tok riktignok til orde mot at bjørnen skulle utryddes. Professor Amund Helland hevdet i 1914 at den norske bjørnestammen gikk sin undergang i møte. Ti år seinere skrev konservator Sigurd Johnsen og direktøren i Det statistiske Centralbyrå, Gunnar Jahn, uavhengig av hverandre hver sin artikkel om bjørnen i Norge og kom til den samme konklusjonen. Det var så få bjørn igjen at stammen antakelig ikke ville la seg redde selv om det ble forsøkt.

Året etter, i 1925 ville Gunnar Jahn undersøke bjørnebestanden litt grundigere enn statistikken over utbetalte skuddpremier ga grunnlag for og skrev til samtlige lensmenn i distrikter der det hadde blitt skutt bjørn de siste 25 årene. Han ba blant annet om å få opplyst hvilke skader bjørnen hadde gjort. At slagbjørnen kunne være en sauejeger av rang, var Jahn klar over. Et helt annet spørsmål var det om de få bjørnene som var igjen gjorde så stor skade at det var riktig å utrydde dem. Dermed var prinsippet om at et rovdyr skulle få leve selv om det gjorde skade, formulert. Det hadde en verdi i seg selv at bjørnen fantes, og denne verdien var større enn den skaden bjørnene eventuelt måtte forvolde.

160 lensmenn mottok Jahns skjema, men ingen i Østfold eller Akershus, for her var bjørnen utryddet før 1880. Fra Hedmark meldte lensmannen i Åmot at det ikke lenger fantes stasjonær bjørn i hans distrikt, men at det hendte at en og annen bjørn streifet inn fra Sverige. Lensmannen i Tolga kunne opplyse om at det var sett bjørn der for 20 år siden. Lensmannen i Rendalen skrev at det for 15 år siden var sett spor etter bjørn i Osdalen, alle disse opplysningene fra Hedmark fant Jahn at stemte godt med statistikken for utbetalte skuddpremier.

Slik gikk Gunnar Jahn gjennom svarene fra lensmennene som hadde svart på undersøkelsen før han pekte på noen generelle trekk. Mange lensmenn svarte at det ikke var bjørn i deres distrikt, men i nabodistriktet. Da Jahn undersøkte vedkommende nabodistrikt fant han at det ikke fantes bjørn der heller. Ryktene om at det var bjørn i nabodistriktet holdt seg med andre ord lenge etter at bjørnen var utryddet der. Et annet trekk var at en streifbjørn observert i flere distrikter, var opphav til forestillinger om at det fantes bjørn i flere kommuner. Dette var viktige påpekninger av hvordan en ukritisk bruk av kildene ville føre til antakelse om et for høyt antall bjørn.

På bakgrunn av skjemaene forsøkte Jahn også å gjøre seg opp en mening om det kunne finnes rester av bjørnestammer som kunne overleve, og fant at det i Hallingdal, Vest-Telemark, Lærdal og Sør-Varanger var stammer som besto av et noenlunde stabilt antall bjørner. Han refererte til teorien om at det skulle finnes en forbindelse mellom stammene i Hallingdal og Lærdal, men han trodde ikke selv det var hold i den. Jahn gjenga også hvilken skade lensmennene hadde rapportert at bjørnen hadde gjort, og mente å kunne se en tendens til at bjørnen fikk skylda for alle sauer som kom bort, også i distrikter der det ikke fantes bjørn.

Oppslag

Kilde: Meddelelser fra Det statistiske Centralbureau, No. 5. 1888, Siste del av presentasjonen av Fældede Rovdyr og Rovfugle i 1887. (Last ned bildet som pdf)

Konklusjonen Gunnar Jahn i 1925  trakk av sin bjørneundersøkelse var tankevekkende: «Hvordan det nu er, bjørnen er om få år utryddet i Norge. Der er ingen ødemark som den kan få som sin domene alene, slik som i Sverige, og vi har heller ikke den pietetsfølelsen overfor vår fauna som svenskene.» (Jahn 1925) Her viste Jahn til at det i Sverige på samme tid ble diskutert om ikke bjørnen burde fredes, og det skjedde allerede i 1927. Da var det 130 bjørner igjen i Sverige, i 2013 teller stammen på den andre siden av Kjølen 2 800 bjørner (Naturvårdsverket 2017), mens Norge har 128 bjørner (Miljødata 2017).

Kattepine i ulvesonen

Klima- og miljødepartementets reduksjon av antall fellingstillatelser for ulv fra 47 til 15 førte til at Stortinget 31. januar 2017 fattet et vedtak som ba regjeringen om å se på naturmangfoldsloven § 18 første ledd bokstav b hvor det heter at det kan tillates uttak av rovvilt «for å avverge skade på avling husdyr, tamrein, skog, fisk vann eller annen eiendom» og bokstav c som kan tillate felling «ut i fra allmenne helse- og sikkerhetshensyn eller andre offentlige hensyn av vesentlig betydning». Stortinget ba om at disse bestemmelsene skulle tillegges vekt når det skulle gjøres vedtak om felling av ulv vinteren 2017 og legge fram et forslag for Stortinget innen 10. mars 2017.

Klima- og miljødepartementet fulgte opp dette ved 22. februar å sende ut forslag til endring av naturmangfoldsloven § 18 og rovviltforskriften – lisensfelling av ulv på høring med frist 27. februar, og tar sikte på å fremme endringsforslagene til loven innen fristen Stortinget satt.

Det er to typer fellinger som er aktuelle for fredede dyr, lisensfelling og skadefelling. Lisensfelling skjer ut fra et mer overordnet og langsiktig syn definert som «skademotivert bestandsregulering», men underlagt hensynet til «bærekraftig forvaltning» av den truede arten. Skadefelling er rettet mot enkeltdyr som oppfører seg unormalt og kan iverksettes raskt. Siden det er snakk om en fredet, kritisk truet art som kan stå i fare for å dø ut, må slike uttak være begrenset, og ikke sette arten i fare. Lisensfelling skal ikke kunne skje i ulvesonen dersom bestandsmålet ikke er nådd (Meld. St. 21 (2015-2016)). Problemet med dette forvaltningssystemet er at bestandsmålet fastsettes gjennom politiske kompromisser. Det er ikke sikkert at slike resulterer i bestandsmål som sikrer og beskytter den truede arten på lang sikt slik andre deler av lovverket forplikter myndighetene til.

Gjennom en henvisning til Bernkonvensjonens bestemmelse om at hvis det ikke fins noen annen tilfredsstillende løsning og et uttak ikke vil være skadelig for artens overlevelse, kan det tillates «i strengt kontrollerte former, på selektivt grunnlag og i begrenset utstrekning, fangst, forvaring og annen skjønnsom bruk av enkelte ville dyr og planter i et lite antall». Denne bestemmelsen er ifølge Klima- og miljødepartementet ikke direkte innlemmet i naturmangfoldsloven, og den tillater et begrenset uttak av dyr med en «åpen utforming av hva som kan være formålet med uttaket». Ved å innlemme bestemmelsen i naturmangfoldsloven, vil det etter Klima- og miljødepartementets oppfatning kunne gi «noe økt fleksibilitet i forvaltningen og et bedre rettslig grunnlag for uttak av ulv.» Vil en slik lovendring kunne dempe varig myndighetenes kattepine?

Klima- og miljødepartementet gjør det klart at denne bestemmelsen ikke kunne vært brukt som grunnlag for å felle alle de 47 ulvene rovviltnemdene hadde gått inn for å felle. For å illustrere hva som menes med «begrenset» i Bernkonvensjonen viser Klima- og miljøverndepartementet til en dom fra Högsta förvaltningsdomstolen i Sverige 30. desember 2016 der inntil 11 prosent uttak av bestanden kan dekkes av termen. Klima- og miljøverndepartementet mener imidlertid at ordet «begrenset» gir rom for et noe høyere uttak enn 11 prosent (Klima- og miljøverndepartementet, 2017).

Ulvestammen i Norge er ifølge Bestandsoversikten av ulv vinteren 2015-2016, en del av den sørskandinaviske ulvestammen som i alt teller 430 ulv (usikkerhetsfaktoren, konfidensintervallet, 340-559). Av disse holder 340 til på svensk side, den norske bestanden består av 65-68 ulver, mens 25 oppholder seg på begge sider av grensen (Miljødirektoratet 2016). Uttaket som ble foreslått av Rovviltnemdene, 47 ulv, vil si å skyte ut nær 60 prosent av de norske ulvene (ved beregningen av antall ulv regnes grenseulvene som 0,5 norske, det vil si at 25/2 skal legges til 68 før det prosentueres 47/(68+25/2)*100). En viktig bakgrunn for uttaket av ulv i 2017 er at den sørskandinaviske ulvebestanden gikk noe ned fra 2014/15 til 2015/16 (Naturvårdsverket 2016).

Rovviltnemdene oppnevnes av Klima- og miljødepartementet etter forslag fra fylkeskommunene. Forslag om å skyte godt over halvparten av en ifølge Rødlista kritisk truet art som har «ekstremt høy risiko for å dø ut» (Meld. St. 21 (2015-2016)) kan vanskelig forklares som noe annet enn et ressentiment. Bryter det med de lover og forskrifter Rovviltnemdene er satt til å forvalte?

Å felle 15 ulv, slik Klima- og miljødepartementet foreslo, innebærer at nær 20 prosent av den norske ulvestammen kan skytes denne vinteren. Klima- og miljødepartementets opprinnelige forslag på 15 fellinger er allerede godt over den grensen på 11 prosent som Högsta förvaltningsdomstolen betraktet som å være i overensstemmelse med et begrenset uttak.

Klima- og miljødepartementet har etter stortingsvedtaket i januar 2017 endret rovviltforskriftens bestemmelse om at lisensfelling (i ulvesonen) skal skje slik at parring, yngling og årsvalper ikke skal bli berørt. Fellingsperioden skal være slik at årsvalpene er store nok til å kunne greie seg uten alfadyr dersom disse blir skutt. På den andre siden skal fellingstiden være avgrenset av perioden da ny parring starter. Derfor er fellingstiden fastsatt til perioden 1. januar til og med 15. februar, men for 2017 er det gjort et unntak, her varer fellingsperioden til og med 31. mars. Dette unntaket er begrenset til 2017 (Endr. i forskrift 2017).

En krympende ulvesone

Da ulven ble permanent fredet i Norge fra 1973 var det sannsynligvis færre enn 10 ulver i hele Skandinavia. Ifølge Naturvårdsverket stammer hele dagens sørskandinaviske ulvestamme fra innvandrede finskrussiske ulver. Fra et ulvepar i Nyskoga 1983, i Gillov 1991-1993 og fra revir i Kynna og Galven. Det er altså en svært begrenset arvebase som ligger til grunn for stammen og som gjør den sårbar for innavl (Naturvårdsverket 2017). Målet har vært å få bestanden opp til 300 dyr, og etter hvert en noe større bestand. Det har også vært et ønske om større innvandring fra øst for å utvide og bedre stammens genetiske materiale og minske muligheten for innavl, muligheten for at stammen skal overleve vil øke betraktelig med innvandret finskrussisk ulv.

Økningen i bestanden er og har vært en villet og ønsket utvikling. Bestanden på norsk side skulle holde til i en ulvesone der det skulle legges til rette for omstilling fra sauehold til andre typer landbruk. Et prinsipp i forvaltningen av ulven har vært at det skal være lav terskel for å felle ulv utenfor ulvesonen, men svært høy terskel for å felle ulv i ulvesonen (Meld. St. 21 (2015-2016)).

Ulvesonene har ikke vært et statisk begrep, den er krympet betraktelig inn i fire omganger fra det ble opprettet en slik sone i 1997 som omfattet så å si hele Norge sør for Trøndelag. Fra 2004 til i dag har ulvesonen vært uforandret og utgjør en tynn landstripe langs svenskegrensen fra Iddefjorden til Trysil.

Illustrasjonkart

Kilde: Meld. St. 21 (2015-2016) Melding til Stortinget, Ulv i norsk natur, Bestandsmål for ulv og ulvesone, Klima- og miljødepartementet.

Ulvesonen omfatter hele Østfold og Oslo, Akershus med unntak av kommunene Hurdal, Eidsvoll, Nannestad, Ullensaker, Skedsmo og Gjerdrum og de deler som ligger vest for Glomma av kommunene Nes, Sørum og Fet, samt Nittedal øst for Nitelva. I Hedmark ligger kommunene Nord-Odal, Stange, Hamar, Løten, Ringsaker, Stor-Elvdal, Rendalen, Engerdal, Folldal, Alvdal, Tynset, Tolga og Os samt de delene som ligger vest for Glomma av kommunene Åsnes, Våler, Elverum, Åmot, Kongsvinger, Grue og Sør-Odal, samt de deler av Trysil kommune som ligger nord for en rett linje fra der Senna renner ut i Trysilelva til der kommunegrensen mellom Trysil og Engerdal gjør en vinkel ved Litlskorhøa, utenfor ulvesonen (Klima- og miljødepartementet 2016b).

Bestandsmålet som er satt for ulv er et politisk kompromiss fastsatt til 4–6 årlige ynglinger av ulv. Tre av disse skal ha skjedd i revir som i sin helhet ligger i Norge. Ynglinger utenfor ulvesonen skal også medregnes. Der en del av reviret ligger i Sverige skal en yngling medregnes med en faktor på 0,5 (Endr. i rovviltforskriften 2016). Hvorvidt dette målet er et maksimums- eller minimumsmål lar seg diskutere. Det er også uvisst om et slikt bestandsmål som er politisk fastsatt, kan føre til at ulven kan fjernes fra listen over kritisk truede arter eller om slike politisk fastsatte bestandsmål kan true en fredet art.

Det er kommunene i ulvesonen, og spesielt kommunene i Hedmark som har protestert mot Klima- og miljødepartementets reduksjon av antall ulv som kunne felles fra 47 til 15. I denne sammenhengen er det derfor ulvesonen i Hedmark som skal søkes belyst med statistikk, det vil da altså si kommunene Eidskog, Kongsvinger, Sør-Odal, Eidskog, Grue, Åsnes, Våler, Elverum, Trysil og Åmot.

Ulv og bjørn i Hedmark

Norge fikk en moderne jaktlov i 1845, og det var som en del av denne at det ble innført skuddpremier på rovdyr (for bakgrunnen for innføringen av skuddpremier og praktiseringen av jaktloven se Statistisk sentralbyrå 2001b). I Hedmarks amtsting ble det i 1856 vedtatt å utbetale en ekstra skuddpremie på 2 spesidaler for hver felte bjørn, ulv og gaupe fordi rovdyrplagen ble regnet for spesielt stor.

I Vang og Furnes allmenninger, 326 km2, skal den siste skuddpremien for bjørn ha blitt utbetalt til Halvor Pedersen Tangen i 1867, men noen år seinere ble det skutt en bjørn i nærheten av Øya. I Åmot og Stor-Elvedal ble det også skutt bjørn etter 1867. I boken om allmenningene i Vang og Furnes i anledning 150 års jubileet for kjøpet av allmenningene i 1949 viste forfatterne til eldre personer som hadde fortalt at de hadde sett bjørn da de gjette i allmenningen i tiden omkring 1845 til 1860.

Helge Opsahl (født 1839) og Anders Stav hadde sett en hest, en skarpskodd hingst, som sloss med en bjørn ved Stangvollen. Hingsten hadde lange sår etter bjørneklørne. Anders Stav hadde hørt bjørnen gaule i Joberget, så den var også blitt skadet i basketaket.

Ifølge allmenningshistorikerne begynte den siste store ulveperioden i 1820-årene og sauer, geiter og hunder var utsatt. I 1830-40 årene ble så å si alle gårdshunder i Oslo og Aker revet i hjel av ulv. Ved en dam i nærheten av Ullevål ble åtte ulver drept med gift. Ole Andersen Kjøssveen (født 1836) fortalte at det i Vang i 1850-årene og før var like mye gråbein som sau, spesielt ved Kveåa og nedover til Brumund. En dag Kjøssveen lå på ryggen og leste i Spørsmålsboka, han forberedte seg til konfirmasjon mens han gjette, hadde en ulv kommet inn i saueflokken. Han skjøt et skremmeskudd med pistolen han hadde med seg, men det brydde ikke gråbeinet seg noe om, men da han rakk bort med kjeppen fikk han jaget ulven.

På Skråstadseteren ved Brumund holdt en hest på å bli tatt av ulv, en hoppe med føll og en annen hest kom settende i full fart mot husene og ved siden av sprang en ulv som gjorde flere hopp etter hesten. Da de nådde seterløkka kom budeia og jaget ulven. Ei kvige som tilhørte Jens Bjørntomten ble revet i hjel av ulv ved Stenseteren og litt lenger vest ble folungen til Syver Haugen skambitt så den måtte slås i hjel.

Helene Andersdatter (født 1849) hadde sett ei ku ble revet ihjel av tre ulver i Brumundkamphellingen i 1860, en gjetergutt hadde forgjeves prøvd å jage dem vekk ved å blåse i lur. I 1860 skal det også ha blitt funnet tre ulvunger under fjøsgulvet på Tommelstad seter på Ruskåsen, de ble slått i hjel med et møkkagreip og det ble utbetalt 6 daler i skuddpremie for dem. Kristian Tønset skulle ha blitt omringet av ulv da han kjørte tømmer inne ved Kveåa, han skrek og hujet og sprang med øksa fram til hesten og leiet den til de traff andre kjørere (alle eksemplene hentet fra Rud, O. Bleken og Leif Midthaug, 1949)

Familiegrupper2

Kilde: Bestandsovervåking av ulv vinteren 2015-2016, Rovdata, NINA. (Last ned bildet som pdf)

Almenningshistorikerne slo også fast at ulven plutselig ble borte fra om lag 1860, og at det da bare fantes en liten ulvestamme igjen ved Røros. Felles for episodene om møter mellom ulv og menneske er at konfirmanten, budeia eller kjørekaren ikke er redde når de går mellom husdyret og gråbeinet og at de med enkle midler klarte å jage ulven.

Folkeminnene samlet av allmenningshistorikerne stemmer godt overens med antall utbetalte skuddpremier for ulv i Hedmark, fra og med 1871 og til ulven ble fredet ble det felt 24 ulver, den siste i 1964, den nest siste i 1911. Bjørnen var det vanskeligere å få utryddet, det ble årlig utbetalt skuddpremier til og med 1886, etter dette var det sjelden at det ble skutt bjørn i fylket.

Sau i ulvesonen

Hedmark er ikke noe sauefylke, hele sju fylker har mer sau enn Hedmark (Rogaland, Oppland, Hordaland, Nordland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag). Historisk sett er det heller ikke kommunene i ulvesonen som har vært sauekommunene i fylket, men Alvdal, Tynset og Folldal (Rognstad, O. m.fl.).

Utviklingen av saueholdet fra 1969 til 2016 har vært lik både for hele landet og for Hedmark. Fra 1969 til årtusenskiftet øker antallet sau, deretter minker antallet før det øker noe igjen i de siste par årene. Saueholdet i kommunene i ulvesonen adskiller seg ikke dramatisk fra dette mønsteret, men mens antallet sau i 2016 ligger over antallet i 1969 for Landet som helhet og for Hedmark, er ikke dette tilfellet for antall sau i kommunene i ulvesonen, minus 44 prosent i ulvesonen, pluss 30 prosent utenom. Dette tyder på at det i ulvesonen har skjedd overgang fra sauehold til andre former for landbruk eller nedleggelser slik det ble forutsatt da ulvesonen ble opprettet. Som i landet for øvrig er det imidlertid også de siste to-tre årene i disse kommunene (med unntak av Våler og Trysil) en svak oppgang i antall sau.

Bildet er imidlertid ikke helt entydig. For Eidskog, Kongsvinger, Sør-Odal, Grue, Våler, Elverum og Trysil har nedgangen i saueholdet vært stort.I Åsnes kan ikke nedgangen saueholdet sies å ha vært betydelig, og i Åmot har det økt betraktelig og aldri vært så stort som i 2016. To familiegrupper ulv er registrert i denne kommunen. Deler av Åmot kommune ligger utenfor ulvesonen på vestsiden av Glomma, det må derfor tas forbehold om at det er her saueholdet har økt.

Da myndighetene gikk inn for soneforvaltning av ulv innebar det at rovdyr og beitedyr skulle holdes så atskilt som mulig. Det innebar at utenfor rovdyrsonene skulle det være noe lavere terskel for å felle fredede rovdyr, mens det skulle vær svært høy terskel for felling i ulvesonen. Her skulle det gjennom forebyggende tiltak skje en omstilling fra sauehold til andre typer landbruk (Meld. St. 21 (2015-2016)). Tallene på saueholdet i ulvesonene tyder på at denne omstillingen har vært vellykket, med et mulig unntak for Åmot kommune. Det må tas et forbehold for kommunene som også har areal utenfor ulvesonen på vestsiden av Glomma (Kongsvinger, Sør-Odal, Grue, Våler, Elverum, Åsnes og Åmot). Nedgangen i saueholdet kan være svært ulik i og utenfor ulvesonen.

Figur 2

Figur 2. Sau over 1 år. Hele landet (venstre akse), Hedmark og Ulvesonen (2016) (høyre akse)

Hvor er ulven?

Stortinget vedtok i 2016 at bestandsnivået for ulv skal være fire til seks årlige ungekull, minst tre av disse skal skje i revir som ligger i Norge. Dette målet ble oppnådd da det ble født valpekull i sju revir. Avgangen av ulv er imidlertid betydelig, etter 1. januar 2015 er 32 ulv registrert døde , samtidig som et er åpnet for lisensfelling av 18 ulver utenfor ulvesonen (Klima og miljødepartementet 2017).

Det foreligger svært detaljerte opplysninger om antallet ulv, hvor de befinner seg og om de største truslene mot bestanden. Hvor sikre er tallene for ulvebestanden? Sannsynligvis er tallet for ulv i Norge minst like korrekt som folketallet. Det brukes betydelige ressurser på registreringen. Ulven i Skandinavia har som mennesker et identifikasjonsnummer, både et svensk og et norsk, Tispa i Osdalenreviret i Åmot kommune har svensk nummer G139-14, mens det norske nummeret er V495, videre er det dokumentert at denne tispa kommer fra reviret i Julussa (også i Åmot kommune). Hannen i Osdalsreviret har svensk nummer G155-14, norsk nummer V530 og stammer fra reviret i Tansen som ligger omtrent midt mellom de svenske sjøene Vänern og Vättern.

Tallet etter bindestreken i det svenske nummeret angir hvilket år ulven ble genetisk identifisert. Felles retningslinjer for registreringen av ulv er utarbeidet av Miljødirektoratet og Naturvårdsverket. Bestandskartleggingen skjer fra 1. oktober til 31. mars ved sporing på snø, med DNA-analyser av ekskrementer, urin og hår. Statens Naturoppsyn kontrollerer rapporter om spor samt andre observasjoner fra allmennheten (Miljødirektoratet 2016).

Ifølge Klima- og miljødepartementet er omfanget av ulovlig avliving betydelig, dødeligheten for ulv for perioden 1999-2006 er beregnet til 30 prosent og ulovlig avlivning er den viktigste dødsårsaken, og står for om lag halvparten av dødeligheten. Naturlig dødelighet, trafikk og lovlig felling står for den andre halvdelen (Meld. St. 21 (2015-2016)).

En hovedtrussel mot den sør-skandinaviske ulvebestanden er at den er isolert og preget av innavl. Derfor holdt departementet det for svært beklagelig at en genetisk viktig ulv, innvandret fra Finland/Russland ble skutt ulovlig i Trysil i desember 2015 (Meld. St. 21 (2015-2016)).

Det er sju ulvefamilier på i ulvesonen. Fire holder til i nærheten av hverandre, i Åmot, Trysil og Elverum kommune. De tre siste ulvefamiliene holder til i Flisdalen, Åsnes, i Mangen i Sør-Odal og i Østmarka i Akershus. Fire familier holder til langs grensen.

Fra 1870 årene ble det nesten ikke skutt ulv i Sør-Norge, og fra 1950 ble det år om annet bare skutt et og annet dyr. Fra ulven ble fredet i 1971 blir irregulær avgang samt dyr felt eller drept på annen måte registrert, og fram til og med 1999 var det 16 slike tilfeller. Fra og med 2000 har uttaket av ulv økt betraktelig og det er registrert i alt 139 tilfeller, som altså omfatter fellinger, irregulær avgang der dette er oppdaget samt ulv drept av bil eller tog. I de tre siste årene er ikke mindre enn 45 ulv drept av lisensjakt, skadefelling, illegal felling når dette blir oppdaget og ulv drept i trafikken.

DodeUlver

Kilde: Bestandsovervåking av ulv vinteren 2015-2016, Rovdata, NINA. (Last ned bildet som pdf)

Elg i ulvesonen

Det er en opplest og vedtatt sannhet at det er jerven som gjør mest skade på buskapen i Hedmark (Rovviltnemda i region 5, Hedmark, 2014), ulven som lever i revir i ulvesonen lever hovedsakelig av elg.

Antall felte elg økte sterkt fra vel 5 000 på 1960-tallet til nær 30 000 i 1990. Siden 1990 har antallet felte elg vært over 30 000 per år. Den viktigste årsaken til økningen av elgbestanden blir regnet for å være overgangen fra plukkhogst til bestandsskogsbruk med flatehugst som begynte i 1930-årene. Planting av ny skog der det hadde vært flatehugst skapte gode beiteforhold for elgen. Naturlig forynging av rogn og furu, gress og urter, har skapt gode beitebetingelser for elgen på hogstflatene. Beiteundersøkelser antyder i tillegg skader på nesten hver tredje granplante og toppskuddet var skadet av beiting på to av to granplanter. Elgbestanden har skadet tilveksten av ny skog, og i enkelte områder har bestanden vært større enn beitegrunnlaget. Det er også årsaken til den harde utskytingen av elg de siste årene (Meld. St. 21 (2015-2016)).

Økningen av hjortebestanden har sammenheng med milde vintre som har medført at denne arten har fått utvidet sitt leveområde både nord- og østover. Den sterke økningen både i antallet elg og hjort har skjedd samtidig med en vektreduksjon av hvert enkelt dyr, det blir tolket som at bestandene kan være noe for store i forhold til beitegrunnlaget.

Fra 1889 bygde storviltstatistikken på oppgaver fra lensmennene, fra 1952 kommer oppgavene fra viltnemdene og viltstyret etter lov av 14. desember om viltstell, jakt og fiske. Tallene til og med 1921 omfatter alle felte dyr både lovlig og ulovlig felte, i den utstrekning slik felling ble kjent samt dyr omkommet ved ulykker. Datainnsamlingen skjedde ved at de jaktansvarlige innen ti dager etter jaktens slutt rapporterte til kommunen som inne n tre uker skulle sende fellingsrapportene og et sammendragsskjema til Statistisk sentralbyrå. Fra 2012 rapporterer kommunene til Hjorteviltregisteret som danner grunnlag for Statistisk sentralbyrås jaktstatistikk elg villrein og hjort.

Tallene ble inntil 1909 publisert i Norsk Jæger og Fiskeforenings Tidsskrift, fra og med 1910 til og med 1923 i Indberætning om det Norske Skogvæsen, fra og med 1924 ble storviltstatistikken publisert av Statistisk sentralbyrå.

Figur 3. Felling av elg, villrein og hjort
Figur 3. Felling av elg, villrein og hjort
Elg Hjort Villrein
1889 862 471
1890 1142 655
1891 1046 469
1892 1295 213 666
1893 1248 142 696
1894 1252 84 760
1895 980 146 873
1896 991 138 942
1897 880 147 832
1898 902 180 951
1899 842 198 804
1900 653 214 368
1901 783 180 485
1902 973 295 0
1903 944 297 0
1904 1147 258 0
1905 1134 272 0
1906 1352 265 0
1907 1356 275 1131
1908 1286 254 1652
1909 1337 327 1148
1910 1362 366 1057
1911 1422 320 988
1912 1287 371 860
1913 1280 303 1170
1914 1199 261 1347
1915 939 283 1322
1916 1170 322 1760
1917 1246 321 1318
1918 1040 314 1139
1919 652 271 985
1920 193 240 963
1921 57 274 825
1922 307 230 672
1923 732 197 494
1924 870 191 347
1925 1186 185 444
1926 1165 189 389
1927 1144 174 267
1928 1166 184 338
1929 1118 537 320
1930 1108 378 75
1931 1222 387 104
1932 1212 424 90
1933 1108 460 101
1934 1191 488 174
1935 1232 599 164
1936 1482 597 153
1937 1185 593 248
1938 1732 478 268
1939 1669 531 287
1940 210 60 0
1941 1643 74 247
1942 1561 85 340
1943 1531 71 408
1944 1402 54 345
1945 3246 545 372
1946 3140 602 637
1947 4191 573 695
1948 4312 558 901
1949 3836 577 910
1950 4371 660 1160
1951 2928 676 1530
1952 3914 562 2601
1953 4228 643 3022
1954 4427 785 3921
1955 4470 1012 4186
1956 5489 1048 4364
1957 5728 1134 4779
1958 6661 1121 5456
1959 6872 1341 5902
1960 6829 1479 4557
1961 7216 1726 7785
1962 7300 1604 8725
1963 7889 2014 8751
1964 7795 2288 7417
1965 7864 2484 6768
1966 7359 3053 11233
1967 6969 3586 8218
1968 6623 2932 7777
1969 6553 3115 8335
1970 6250 2849 7362
1971 6130 2695 2357
1972 6220 2749 2076
1973 7198 3272 3016
1974 8581 3443 4075
1975 10218 3807 6256
1976 11251 4192 7034
1977 12895 5189 7291
1978 14808 6453 6446
1979 17101 7016 8236
1980 18999 7927 10652
1981 20957 8316 12302
1982 22542 8436 11457
1983 24181 9320 16069
1984 24949 9832 12626
1985 25372 10644 10371
1986 25511 9732 6706
1987 25199 9502 7647
1988 24972 10394 8739
1989 26127 9753 7988
1990 28841 9911 9686
1991 32053 10990 8859
1992 35145 12900 6514
1993 38980 14803 6625
1994 37401 16380 6581
1995 33955 17855 7777
1996 34141 18043 9395
1997 36059 21226 9179
1998 37957 21636 9761
1999 39423 22063 8992
2000 38000 22534 7631
2001 37300 23599 6976
2002 37892 24533 6617
2003 38564 25195 4417
2004 36770 25896 3895
2005 36026 27635 4817
2006 34978 29173 5091
2007 35657 32646 4670
2008 35620 35686 5155
2009 35971 37709 5098
2010 36409 39070 5447
2011 36435 36829 5423
2012 34643 35031 5451
2013 34956 36202 7140
2014 33199 35140 7944
2015 31136 33718 6509

Hedmark er ikke et sauefylke, og kommunene i ulvesonen er heller ikke av de betydeligste sauekommunene i fylket. Det forholder seg motsatt når det gjelder elg. I siste elgjakt var Åmot og Trysil inne på topp ti lista over kommuner med flest felte elg. Trysil har i mange år konkurrert med Steinkjer om flest felte elg, men har i de siste årene ligger bak den nordtrønderske kommunen. Likevel er Hedmark er Norges elgfylke nummer en.

Den årlige variasjonen i antall felte elg har samme mønster i landet som helhet, i Hedmark utenom ulvesonene og i ulvesonen i Hedmark. Nedgangen i felte dyr har riktignok vært størst i kommunene i ulvesonen, men det kan vanskelig argumenteres for at den er dramatisk større enn i Hedmark utenom ulvesonen.

Tallene for kommunene i ulvesonen omfatter også de delene av kommunene som ligger utenfor ulvesonen. Ved å bryte tallene ned på jaktvad vil det være mulig å gi tall for felte elg i samme kommune i og utenfor ulvesonen. Det er ikke gjort her.

Figur 4

Figur 4. Felte elg, hele landet unntatt ulvesonen (venstre akse), Hedmark utenom ulvesonen og ulvesonen (2016) (høyre akse)

Antallet felte elg er et resultat av hvor mange fellingstillatelser som gis og av fellingsprosenten, det vil si hvor stor andel av fellingstillatelsene som resulterer i et felt dyr. Det er ikke noen dramatisk forskjell etter ulvens gjenkomst i fellingsprosenten mellom landet og Hedmark.

Figur 5. Elg, fellingsprosent
Figur 5. Elg, fellingsprosent
Hele landet Hedmark
1963 71 74
1964 70 74
1965 70 74
1966 68 71
1967 67 71
1968 69 75
1969 70 74
1970 67 72
1971 68 65
1972 66 61
1973 70 65
1974 74 73
1975 76 61
1976 76 74
1977 76 78
1978 79 79
1979 78 81
1980 79 82
1981 79 84
1982 78 84
1983 81 85
1984 81 86
1985 79 79
1986 79 76
1987 79 77
1988 79 80
1989 83 84
1990 85 87
1991 86 84
1992 89 89
1993 87 82
1994 83 77
1995 85 82
1996 86 84
1997 86 86
1998 87 86
1999 86 86
2000 84 87
2001 84 88
2002 85 90
2003 83 90
2004 81 89
2005 80 92
2006 79 91
2007 80 92
2008 81 93
2009 81 89
2010 81 87
2011 81 88
2012 77 77
2013 78 81
2014 77 80
2015 76 73

Oppsummering

Det kan vanskelig vises til dramatiske endringer for sauehold eller elgjakten når det skal begrunnes flere fellinger en vanlig av ulv i ulvesonene. Ved henvisning til Bernkonvensjonens bestemmelse av andre offentlige hensyn mener Klima- og miljøverndepartementet at det kan åpnes for et noe større uttak av ulv under forutsetning av at problemene ikke kan løses på annen måte og at et øket antall fellinger ikke setter den vernede arten i fare.

Nå framgår det av Klima- og miljøverndepartementets dokumenter, og spesielt av stortingsmeldingen om ulv i norsk natur, at ulven har ekstremt høy risiko for å dø ut i Norge. Ved forvaltning av arter som truer med å bukke under har det tidligere vist seg å være risikabelt å overlate fastsettelsen av bestandsmål og uttak til politiske kompromisser der sterke interesser er involvert. Dette er vist i en nyere større studie av reguleringen av hvalfangsten i Sørishavet. Den viser også at det kreves en politisk beslutning for å overlate fastsettelsen av bærekraftige bestandsmål og uttak fra en rødlistet art til en forskningsbasert faginstans (Graham Burnett 2013).

Frykt er i liten grad viljestyrt, og kan virke irrasjonell. De fleste vil være redde for ulven eller bjørnen, men ikke for sau. Det er ikke dokumentert at ulv har tatt menneskeliv i Norge etter 1814. Ifølge dødsårsaksstatistikken var imidlertid ikke mindre enn 91 dødsfall fra 1956 til 1988 forårsaket av skader fra dyr, f.eks. hundebitt, rottebitt bitt fra ikke giftige slager og andre dyr. I den samme perioden døde 30 personer som en følge av bitt og stikk av giftige dyr og planter, altså av bitt fra giftige slanger, edderkopper, stikk fra veps og bier, og giftige sjødyr og planter (Gjertsen 1992). I dødsårsaksstatistikken for 1996 er det registrert ett dødsfall som skyldes bitt fra hund, ett som skyldes bitt eller spark fra annet dyr og tre dødsfall som skyldes stikk fra veps eller bie.

De færreste vil være redde når de i solveggen en sensommerdag får servert vafler med syltetøy til ettermiddagskaffen. Veps eller bie følger med vaffel og syltetøy nedover spiserøret, stikket hovner opp og personen blir kvalt. Nesten hvert eneste år mister en person livet av denne grunn.

Takk til Ole Osvald Moss, Ole Rognstad og Trond Amund Steinset, alle Statistisk sentralbyrå, for kommentarer, og til Finn Gjertsen ved Folkehelseinstituttet for hjelp med dødsårsaksstatistikken.

Referanser

Burnett, D. G. (2012). The Sounding of the Whale: Science and Cetaceans in the Twentieth Century. Chicago: The University of Chicago Press

Christensen, P. (Red.). (2014). Norges fiskeri- og kysthistorie: B. 4: Havet, fisken og oljen: 1970-2014. Bergen: Fagbokforlaget

Endr. i rovviltforskriften. (2016). Forskrift om endring i forskrift om forvaltning av rovvilt. Hentet fra https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2016-06-20-725

Endr. i forskrift om forvaltning av rovvilt. (2017). Forskrift om endring i forskrift om forvaltning av rovvilt. Hentet fra https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2017-02-14-180

Gjertsen, F. (1992). Dødelighet ved ulykker 1956-1988 (Rapporter 92/8). Oslo: Statistisk sentralbyrå

Henriksen S., og Hilmo O. (Red.). (2015). Norsk rødliste for arter 2015. Trondheim: Artsdatabanken

Jahn, G. (1925). Bjørnen i Norge. Statistiske Meddelelser, (3), 154-168.

Klima- og miljøverndepartementet. (2017, 22.02.). Foreslår endring av naturmangfoldloven. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/foreslar-endring-av-naturmangfoldloven/id2540115/

Lønø, O. (1970). The polar bear (Ursus maritimus PHIPPS) in the Svalbard area (Norsk Polarinstitutts skrifter nr. 149). Oslo: Norsk polarinstitutt

Meld. St. 21 (2015-2016). (2016). Ulv i norsk natur: bestandsmål for ulv og ulvesone. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-21-20152016/id2480008/

Miljødirektoratet. (2016, 25.04.). Bjørn. Hentet fra http://www.miljostatus.no/bjorn

Naturvårdsverket. (2016). Fakta om björn. Hentet fra http://www.naturvardsverket.se/Sa-mar-miljon/Vaxter-och-djur/Rovdjur/Fakta-om-bjorn/

Rognstad, O., Løvberget, A. I., & Steinset, T. A. (2016). Landbruket i Norge 2015: jordbruk, skogbruk, jakt (Statistiske analyser 149). Hentet frå http://www.ssb.no/jord-skog-jakt-og-fiskeri/artikler-og-publikasjoner/_attachment/286656?_ts=158d4106ca0

Rovviltnemda i region 5. (2014). Forvaltningsplan for rovvilt i Hedmark: behandlet i rovviltnemnda 13. desember, endelig vedtatt 10. januar 2014. Hentet fra http://prosjekt.fylkesmannen.no/Documents/Rovviltnemnda%20FMHE/Roviltnemnda%20region%205%20-%202014/Forvaltningsplan%20for%20rovvilt%20region%205%20-%20vedtatt%2010.%20januar%202014.pdf

Rud, O. B., & Midthaug, L. (1949). Almenningene i Vang og Furnes: utgitt i anledning 150 års jubileet for almenningens kjøp 1799-1949. Hamar: M. Gravdahl

Statistisk sentralbyrå. (2001a). Isbjørnfangst 1871-1978: Fra fangst til fredning. Samfunnsspeilet, (1), 14-23. Hentet fra https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/ssp/_attachment/171571?_ts=1453be1a5d8

Statistisk sentralbyrå. (2001b). Rovdyrstatistikk 1846-2000: Halerne vare afstudsede. Samfunnsspeilet, (1), 80-93. Hentet fra https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/ssp/_attachment/171571?_ts=1453be1a5d8

Statistisk sentralbyrå. (2016). Dette er Svalbard 2016. Hentet fra http://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/dette-er-svalbard-2016

Wabakken, P., Svensson, L., Maartmann, E., Åkesson, M & Flagstad, Ø. (2016). Bestandsovervåking av ulv vinteren 2015-2016 (Bestandsstatus for store rovdyr i Skandinavia 1-2016). Hentet fra http://prosjekt.fylkesmannen.no/PageFiles/10112/Bestandsrapport%20ulv%202015-2016.pdf

Zimmermann, L., & Haugen, K. (1936). Løiten Almenning: en historisk oversikt. Hamar: L. Zimmermann & K. Haugen