Statistikk mot år 2000: 1934-1935

Første jernbanestrekning nedlagt i 1935

Publisert:

2. september 1935 ble den første jernbanestrekningen i Norge nedlagt. Osbanen hadde da vært i drift i 41 år. Banen gikk fra Nesttun stasjon på Vossebanen til Osøren stasjon ved Bjørnefjorden. Den målte 26,3 kilometer og hadde kostet 701 761 kroner å anlegge.

Osbanen ble åpnet 1. juli 1894 etter stortingsvedtak av 2. februar 1891. Banen var en privat drevet smalsporsbane. Medregnet Nesttun og Osøren var det 14 stoppesteder underveis. Herav var det åtte betjente stasjoner for ekspedisjon av reisende og/eller gods. I tillegg var det tre lasteplasser (med sidespor) på strekningen. To av disse var i tilknytning til stasjonen Søfteland. Her var det eget sidespor til Ekhaug planteskole og Hetleflåten grustak. Den gjennomsnittlige banelengden mellom hvert stoppested var på bare 2,0 kilometer. Mens nedleggelsen av Osbanen gjaldt all ordinær trafikk, skjedde den første nedleggelsen av persontrafikk på forbindelsen Skotterud-Vestmarka 30. januar 1931.

Nesttun-Osøren var den 31. banestrekningen som ble tatt i bruk i Norge. Ni av disse var normalsporsbaner med en banevidde på 1 435 mm. Av strekningene med smalt spor, hadde 19 en sporvidde på 1 067 mm, mens Nesttun-Osøren samt strekningene Sjønstå-Fossen og Fossen-Hellarmo, hadde en sporvidde på bare 750 mm. Strekningen Nesttun-Osøren var av lav standard på flere måter. For eksempel var radien for den krappeste svingen på banen bare 50 meter. Den første smalsporsbanen, Trondheim-Støren, ble satt i ordinær drift i 1864. Minstekurveradius var her 188 meter. Også skinnevekten, målt i antall kilo per meter skinne, viser banens moderate standard. Mens banene med sporvidden 1 067 mm hadde en skinnevekt i intervallet 17,4-20,3 kilo, var skinnevekten på Osbanen 9,5 kilo de første årene den var i drift.

Avsporinger, grunnet solslyng på linjen, var ganske ofte forekommende på grunn av den spinkle skinnegangen. De to første damplokomotivene, av i alt fire, hadde en materialvekt på knapt 10 tonn og en effekt på 45 hestekrefter. De var meget økonomiske i drift og velegnet til kronglete baner. Kullforbruket fra Osøren til Nesttun lå i underkant av 300 kilo.

Osbanen ble til stor nytte særlig for distriktene syd for Bergen. Disse hadde riktignok hatt tilgang til lokalrutebåter, men en slik reise tok tid ettersom båtene skulle innom hvert eneste lille handelssted på veien. Det var først med jernbanen disse distriktene fikk et skikkelig transportsystem hvor det var mulig å reise tur-retur Osøren via Nesttun til Bergen i løpet av samme dag. Noen innkjøringsproblemer var det nok. Allerede ett år etter åpningen fikk banen sin 8. rutetabell (den hadde i alt 93). Denne viser henholdsvis tre daglige avganger på hverdager og fire på helligdager. Dette gjaldt begge retninger strekningen Osøren-Bergen. Turen én vei tok normalt to timer inklusive fem minutter avsatt til togbytte i Nesttun.

Nesten helt fra starten av led banen av driftsunderskudd. Allerede i 1902 ble det diskutert å melde selskapet konkurs. Fra og med 1904 vokste industrien på Osøren og gods- og passasjertrafikken i takt med denne, slik at banedriften kunne fortsette. I 1916 så alt svært lovende ut og man gikk til anskaffelse av et nytt kraftigere tosylindret damplokomotiv. Etter 1. verdenskrig begynte det igjen å gå nedover med trafikken. Fabrikkene i distriktet fikk egne biler som etter hvert også begynte å ta med folk samtidig som planlagte og nødvendige nyinvesteringer på Osbanen ikke ble gjennomført (innføring av elektrisitet, rette ut de største kurvene, normalspor med mer). Det hang-let på et vis til 1934. Da ble det vedtatt at driften måtte avvikles grunnet den håpløse økonomiske situasjonen selskapet befant seg i. Konsesjonen utløp året etter og søndag 1. september 1935 var siste driftsdag. Osbanen hadde da fraktet i alt nesten 43,5 millioner mennesker, knapt 164 000 tonn gods og om lag 10 000 husdyr.

Kilder:

Norsk Jernbaneklubb: Banedata '94. Ralph Wilson, Frank Stenvall: Nesttun-Osbanen 1894-1935, Malmø 1974.

Kontakt