Samfunnet - bedre enn sitt rykte?

Av Anders Barstad

 

Det eksisterer altså en utbredt pessimisme med hensyn til hvordan samfunnet vil utvikle seg i framtida. På den annen side er det ytterst få som er misfornøyde med dagens samfunn. De fleste svarer "ganske fornøyd" og en del "verken fornøyd eller misfornøyd". Totalt fem av ti er fornøyde med forholdene i det norske samfunnet. Hva dette forteller om det absolutte nivået for tilfredshet er imidlertid usikkert, siden vi ikke vet nøyaktig hva ulike individer legger i begrepene som er brukt. Kanskje svarer for eksempel noen "ganske fornøyd" selv om de egentlig er godt tilfredse, fordi det ikke føles naturlig å ta sterkere i.

Sier vi at hovedskillet går mellom å være fornøyd på den ene siden, og i tvil (verken - eller) eller misfornøyd på den andre, er åtte av ti tilfredse med egen tilværelse, og fem av ti med forholdene i dagens norske samfunn. Forskjellene mellom sosiale grupper er stort sett små. En kan se det som et samfunnsmessig "sunnhetstegn" at det ikke er større sosiale variasjoner i tilfredshet, det tyder på at det ikke er store forskjeller mellom ulike grupper i hvordan de opplever egen situasjon og samfunnsforholdene.

 

Spørsmålet om hvordan de intervjuede tror samfunnet vil utvikle seg, om det vil bli bedre eller verre å leve i, avdekker en betydelig pessimisme. I 1999 svarer 43 prosent at de tror samfunnet vil bli verre å leve i (opp fra 40 prosent i 1997), mot bare 9 prosent som forventer en utvikling til det bedre (samme som i 1997). Et spørsmål om egen framtid viser at 11 prosent ofte er bekymret for hva som kommer til å skje dem, mens 52 prosent bekymrer seg av og til (10 og 52 prosent i 1997). Kvinner er noe mer pessimistiske i sin vurdering av samfunnsutviklingen enn menn, og klart mer tilbøyelige til å bekymre seg for egen del. De eldste bekymrer seg mer enn andre for samfunnet, de yngste mer enn andre for egen framtid.

43 prosent ønsker å redusere støtten til politiske partier

Når såpass få er fornøyde med samfunnsforholdene, skulle en kanskje tro at mange hadde ønske om å engasjere seg mer i politisk arbeid. Men bare 4 prosent av befolkningen ønsker å bruke mer tid til å drive med partiarbeid/kommunale verv, og hele 43 prosent ønsker å redusere støtten til politiske partier og annen politisk virksomhet. Bildet blir riktignok noe mer positivt når en ser på andre former for politisk aktivitet enn den partipolitiske. 11 prosent ønsker å bruke mer tid på å delta i aksjoner for å påvirke politiske saker.

Pessimismen og den høye andelen mellomfornøyde står i kontrast til utviklingen som mange av de sosiale indikatorene viser. Er samfunnet bedre enn sitt rykte? Som utredningen demonstrerer, har mange etter alt å dømme fått muligheten til å realisere et bedre liv. Folk flest har fått mer fritid, mer penger mellom hendene og et høyere forbruk, tryggheten for å ha et langt liv har aldri vært større, og flere sier at de har hyppig kontakt med gode venner, en viktig side ved det gode liv. På andre områder har utviklingen vært nokså stabil, kanskje mer stabil enn vi får inntrykk av gjennom avisoverskriftene. Dette gjelder blant annet aktiviteten i frivillige organisasjoner og utviklingen av de groveste voldstilfellene.

årsakene til den utbredte pessimismen kan være mange. Den har neppe sin rot i økonomiske bekymringer. I det minste er det på kort sikt gjennomgående flere som venter seg forbedringer enn forverringer, både for samfunnet generelt og på egne vegne. Siden spørsmålet om pessimisme og synet på samfunnsforholdene ikke er stilt lenger tilbake i tid, er det vanskelig å si om folk flest er blitt mer pessimistiske og misfornøyde enn tidligere. Kanskje er pessimismen aller mest et uttrykk for nostalgiske følelser, for at "alt var bedre før". Denne nostalgien kan ha vært like stor i tidligere tider. En annen forklaring kan være at virkelighetsbildet blant folk flest preges av en mediedekning som er særlig opptatt av de problematiske sidene ved samfunnsutviklingen. Det er mulig at underliggende og "langsomme" samfunnstrender drukner i mengden av påviselige problemer og dramatiske enkeltskjebner. En tredje forklaring er at selv om det finnes positive utviklingstrekk, er likevel de negative forholdene mest tungtveiende for folk flest. For eksempel mener et stort og stabilt flertall at det er viktigere å fordele velstanden jevnere enn å øke velstanden i landet. Likhetsverdiene står sterkt i det norske samfunnet, verdier som har blitt utfordret av tendensene til økt ulikhet på 1990-tallet.

Den tilsynelatende kritiske holdningen til partipolitisk arbeid kan også tenkes å medvirke til pessimistiske holdninger. Hvis en har liten tro på at det er mulig å få i stand forbedringer gjennom politiske kanaler, og det er liten tillit til politikere, vil det i seg selv bidra til mindre tro på at samfunnet lar seg endre til det bedre. Det lave partipolitiske engasjementet kan også ha sammenheng med generelle verdiendringer i befolkningen. Generelt har utviklingen på 1990-tallet gått i en materialistisk retning, med noe større vekt på materielt forbruk og mindre vekt på idealistiske verdier som selvrealisering og altruisme. Materialistene er mindre samfunnsengasjerte, mens idealistene er mest opptatt av å delta aktivt og gjøre noe for samfunnet.

Om undersøkelsen

Norsk Monitor er et omfattende intervjuprosjekt som MMI har gjennomført annethvert år siden 1985. Utvalgene med 3-4 000 personer er representative for den voksne norske befolkningen 15 år og eldre. Deltakerne besvarer nærmere 3 000 spørsmål, de fleste ved hjelp av et selvutfyllingsskjema. Av flere grunner kan det være nyttig å se befolkningens verdi- og samfunnssyn i sammenheng med de mer objektive indikatorene på samfunnsutviklingen. Endringer i verdisyn kan bidra til å forklare utviklingen av de objektive indikatorene. Kontrasten mellom subjektive og objektive indikatorer reiser interessante spørsmål, som et utgangspunkt for politisk og samfunnsfaglig refleksjon.

Artikkelen bygger på utredningen "På vei mot det gode samfunn?", kapittel om Befolkningens oppfatninger om det gode liv og det gode samfunn som blir belyst ved hjelp av data fra Norsk Monitor. Kapitlet er skrevet av Ottar Hellevik, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og forskningsleder ved MMI.