Økende sosiale forskjeller mellom utdanningsgrupper

Publisert:

Andelen som mener det er vanskelig å få endene til å møtes, er siden tidlig på 2000-tallet redusert for personer med videregående og høyere utdanning. For personer med laveste utdanning har den imidlertid økt. Også på andre områder øker forskjellen mellom dem med høy og lav utdanning.

I denne artikkelen ser vi på indikatorer på økonomiske vansker, betalingsproblemer og boligsituasjon basert på Statistisk sentralbyrås (SSB) levekårsundersøkelser. På alle områdene har det vært et fall i andelene med økonomiske problemer blant personer med utdanning fra videregående skole og personer med høyere utdanning. Andelene med økonomiske problemer blant personer med utdanning på grunnskolenivå har derimot vært stabile eller økt. Vi finner ikke økende forskjeller mellom utdanningsgrupper i arbeidstilknytning eller helsesituasjon.

Studenter inkluderes ikkeÅpne og lesLukk

For å analysere mest mulig sammenliknbare grupper inkluderes kun personer mellom 16 og 66 år som ikke er studenter i denne artikkelen. Studenter er her definert som personer som hovedsakelig betrakter seg som «skoleelev eller student». For å jevne ut tilfeldige svingninger som kan oppstå i utvalgsundersøkelser benyttes glidende gjennomsnitt.

Økonomiske vansker

Andelen nordmenn som mener det er vanskelig å få endene til å møtes, har falt sakte de siste årene. I 2003–2005 mente 9 prosent av nordmenn mellom 16 og 66 år at det var vanskelig eller svært vanskelig å få endene til å møtes. Denne andelen falt til 6 prosent i 2013–2015. Utviklingen var derimot ikke lik for alle utdanningsgrupper. I starten av perioden mente 12 prosent av personer med utdanning på grunnskolenivå at det var vanskelig å få endene til å møtes, mens 8 prosent av personer med utdanning på videregående skolenivå og 5 prosent av personer med høyere utdanning mente dette. Denne andelen falt gradvis for de to gruppene med høyest utdanning, og i 2013–2015 var andelene for personer med videregående og høyere utdanning på henholdsvis 5 og 2 prosent. Blant personene med lavutdanning ser vi derimot en økning, og mellom 2009 og 2015 ligger andelen på mellom 13 og 15 prosent. Forskjellen mellom personer med videregående utdanning og lavere utdanninger økte altså fra 4 til 7 prosentpoeng i løpet av de 13 årene som dekkes her.

Figur 1

Andel som mener det er vanskelig eller svært vanskelig å få endene til å møtes, etter utdanningsnivå. Personer mellom 16 og 66 år (studenter er ekskludert)

Dette bildet av økende forskjeller mellom personer med utdanning på forskjellig nivå forsterkes på en rekke andre områder, for eksempel i muligheten til å håndtere uforutsette utgifter. For å kartlegge om husholdningene har et slikt økonomisk handlingsrom har vi fra 2005 spurt om husholdningene kan klare en uforutsett utgift på 10 000 kroner uten å ta opp lån. Andelen som ikke ville klart en slik utgift har i løpet av denne perioden falt fra 25 til 17 prosent for befolkningen som helhet, men fallet har vært svært ulikt fordelt. Allerede i 2005–2007 var det forskjeller mellom utdanningsgruppene, men disse økte i løpet av de neste ti årene. Blant høyt utdannede falt andelen som ikke ville klart en slik utgift fra 18 til 10 prosent, og blant personer med videregående utdanning falt den fra 25 til 15 prosent. Blant dem med lav utdanning var det derimot kun et fall på 4 prosentpoeng, fra 36 prosent i 2005–2007 til 32 prosent i 2013–2015.

Figur 2

Andel som ikke ville klart en uforutsett utgift på 10 000 kroner, etter utdanningsnivå. Personer mellom 16 og 66 år (studenter er ekskludert)

Økonomiske problemer kan gi seg utslag i at man ikke har tilgang til en del varer og tjenester som andre personer tar for gitt. For å kartlegge slik relativ fattigdom har det blitt spurt om respondentene i levekårsundersøkelsen hadde råd til å: (1) betale for en ukes ferie utenfor hjemmet i året, (2) spise kjøtt eller fisk annenhver dag og (3) holde boligen varm. Disse spørsmålene ble kun stilt til dem som mente det var forholdsvis vanskelig, vanskelig eller svært vanskelig å få endene til å møtes. Det antas altså at husholdningene som har lett for å få endene til å møtes, har råd til disse godene, og slik er de kodet i resultatene som presenteres under.

Det har blitt mer vanlig å ha råd til ferie utenfor hjemmet i løpet av året i løpet av perioden vi dekker. I 2003–2005 mente 9 prosent av nordmenn at de ikke hadde råd til en slik reise. Andelen falt til 6 prosent i 2013–2015. Både blant personer med høyere utdanning og personer med videregående utdanning kan vi se en nedgang i andelen som ikke har råd til å reise på ferie. Blant personer med høyere utdanning har andelen som ikke har råd til å ta ferie, falt fra 5 til 2 prosent mellom 2005 og 2015, og for personer med videregående utdanning har den falt fra 8 til 5 prosent. Vi ser ikke samme utvikling blant lavt utdannede, der 14 prosent oppga at de ikke hadde råd til ferie i 2003–2005. Også i denne gruppen falt andelen som måtte avstå fra ferie av økonomiske grunner de neste årene, før den økte igjen. Fra og med 2010–2012 lå andelen på 14 prosent eller høyere. Vi ser en tilsvarende utvikling i andelen som ikke hadde råd til å spise kjøtt eller fisk minst annenhver dag, og i andelen som ikke hadde råd til å holde boligen passe varm. Det samme gjelder tilgangen på forbruksvarer som PC og privatbil.

Figur 3

Andel som ikke har råd til å betale for en ukes ferie utenfor hjemmet i året for husholdningen, etter utdanningsnivå. Personer mellom 16 og 66 år (studenter er ekskludert)

Betalingsproblemer

Konsekvensene av å ikke kunne betale regninger ved forfall kan være store. Purringer og inkasso kan føre til enda større økonomiske problemer, og uvissheten om den økonomiske fremtiden som dette kan medføre, kan være en stor mental belastning. I levekårsundersøkelsen spør vi om man det siste året har hatt problemer med å betale for følgende sentrale utgifter: husleie/fellesutgifter, elektrisitet, boliglån eller andre lån. I 2003–2005 hadde 13 prosent problemer med å betale minst én av disse utgiftene, mens 7 prosent hadde det i 2013–2015. Andelen som har to eller flere betalingsproblemer, har falt fra 5 til 3 prosent.

I 2003–2005 rapporterte 17 prosent av lavt utdannede at de hadde problemer med å betale for minst én av disse utgiftene. Denne andelen svingte en del i løpet av de neste årene, men i 2013–2015 hadde andelen falt med 4 prosentpoeng til 13 prosent. Blant personer med videregående og høyere utdanning var det derimot en jevnere nedgang og et større samlet fall. I 2003–2005 hadde 13 prosent av personer med videregående utdanning og 9 prosent av personer med høyere utdanning minst ett betalingsproblem. I 2013–2015 hadde andelene falt til henholdsvis 6 og 3 prosent. Det var også klare nivåforskjeller i andelene som hadde problemer med å betale to eller flere av disse utgiftene, men på dette målet ser vi et lite fall i alle utdanningsgruppene.

Figur 4

Andel med ett eller fler (heltrukket linje) og to eller fler (stiplet linje) betalingsproblemer, etter utdanningsnivå. Personer mellom 16 og 66 år (studenter er ekskludert)

Det er altså klare tendenser til at andelen som rapporterer økonomiske problemer, går ned blant personer med videregående og høyere utdanning, mens den går opp blant personer med lav utdanning. Vi ser noe av den samme tendensen i muligheten til å betale for sentrale varer og tjenester, men denne utviklingen er ikke like entydig.

Bolig og boligøkonomi

Det store flertallet av nordmenn bor i en bolig de eier. Mellom 2003 og 2015 har eierandelen ligget stabilt på omtrent 83 prosent for personer mellom 16 og 66 når studenter er ekskludert. I 2003–2005 var forskjellen mellom ulike utdanningsgrupper relativt liten. 84 prosent av personer med videregående eller høyere utdanning og 78 prosent av personer med grunnskoleutdanning eide bolig. I 2013–2015 hadde andelen boligeiere økt med 6 prosentpoeng for personer med høyere utdanning og 3 prosentpoeng for personer med videregående utdanning. Eierandelen hadde i samme periode falt med 9 prosentpoeng blant personer med grunnskoleutdanning. Det betyr at det i denne perioden var et klart økende skille mellom utdanningsgrupper i andelen som eier boligen de bor i.

Figur 5

Andel som eier bolig, etter utdanningsnivå. Personer mellom 16 og 66 år (studenter er ekskludert)

Personer med lavt utdanningsnivå bor også i større grad i boliger med lav standard. Dette har vi målt på to måter: trangboddhet og om man har problemer med fukt eller råte. Forskjellene mellom nordmenn som har utdanning på ungdomskolenivå eller lavere og personer med utdanning på videregående skolenivå eller høyere har økt på begge målene mellom 2003 og 2015.

Andelen nordmenn mellom 16 og 67 år som bor trangt har holdt seg stabilt på omtrent 6 prosent i hele perioden vi dekker. Forskjellen mellom utdanningsgrupper er derimot svakt økende. I 2003-2005 bodde omtrent 6 prosent av personer med videregående eller høyere utdanning trangt. Blant grunnskoleutdannede var andelen 2 prosentpoeng høyere. Andelen svingte de neste årene en del blant lavt utdannede, men hadde i 2013–2015 økt til 10 prosent. For personer med utdanning på videregående skolenivå eller høyere har derimot andelen som bor trangt ligget relativt stabilt på mellom 5 og 6 prosent i hele perioden.

Fukt eller råte i boligen er en annen indikator på dårlige boforhold. Det har samlet sett vært en svak nedgang i andelen som er plaget av fukt og råte, men denne utviklingen har i liten grad kommet lavt utdannede nordmenn til gode. I 2003–2005 bodde 9 prosent av grunnskoleutdannede i en bolig med fukt eller råte. 8 prosent av personer med videregående eller høyere utdanning bodde under slike forhold. De neste 13 årene så ikke de med lavest utdanning noen forbedring, mens andelen falt til 6 prosent for personer med utdanning på videregående nivå eller høyere. Skillet mellom lavt utdannede og personer med høyere eller videregående utdanning økte altså fra 1 til 3 prosentpoeng i denne perioden.

Figur 6

Andel som bor trangt (heltrukket linje) og andel som bor i bolig med fukt eller råte (stiplet linje), etter utdanningsnivå. Personer mellom 16 og 66 år (studenter er ekskludert)

Vi ser også forskjeller i husholdningens boligøkonomi, men det er ikke like klart at disse forskjellene er økende. En vanskelig boligøkonomi er målt på to måter: høy boutgiftsbelastning og om man sier at boutgiftene er tyngende.

Samlet sett hadde omtrent 20 prosent av befolkningen høy boutgiftsbelastning i hele perioden, men det er en svakt økende forskjell mellom utdanningsgruppene. I 2003–2005 var andelen med høy boutgiftsbelastning lik for personer med lavere og høyere utdanning. I løpet av de neste årene svingte andelen en del, men i 2012–2014 var andelen med høy boutgiftsbelastning 4 prosentpoeng høyere blant lavt utdannede enn blant høyt utdannede. Andelen med høy boutgiftsbelastning blant personer med videregående lå i hele perioden på et lavere nivå.

Figur 7

Andel med høy boutgiftsbelastning, etter utdanningsnivå. Personer mellom 16 og 66 år (studenter er ekskludert)

I store deler av perioden ser vi også en en økende forskjell i andelen som rapporterer at boutgiftene er svært eller noe tyngende, men denne forskjellen minskes noe de siste årene. Av figur 10 ser vi at andelen som mener boutgiftene er tyngende, falt jevnt og trutt blant personer med utdanning på videregående nivå eller høyere, fra 43 prosent i starten av perioden til 37 prosent i slutten. For lavt utdannede lå derimot andelene som rapporterer tyngende utgifter, lenge flatt på litt under 50 prosent, før de falt etter 2010 og endte på 43 prosent i 2013–2015.

Figur 8

Andel som mener boutgiftene er svært eller noe tyngende, etter utdanningsnivå. Personer mellom 16 og 66 år (studenter er ekskludert)

Arbeid

Det er klare forskjeller mellom utdanningsgruppene i yrkesdeltakelse. Mellom 2004 og 2015 har mellom 85 og 87 prosent av personer med høyere utdanning bodd i en husholdning der det arbeides minst ett årsverk med fulltidsarbeid slik det måles i levekårsundersøkelsen. Blant personer med videregående utdanning har i underkant av 80 prosent vært i arbeid. Det har vært med variasjon for personer med lav utdanning, men det er ingen klar økende eller fallende tendens i perioden som helhet. Andelen med et årsverk heltidsarbeid økte i starten av perioden fra 59 til 67 prosent i 2008–2010, før det så falt igjen. Dette klare spriket i yrkesdeltakelse har nok store konsekvenser for forskjeller i hvor utsatt man er for økonomiske vanskeligheter, men vi ser ikke de samme økende tendensene som vi har sett i noen av indikatorene referert over.

Figur 9

Andel som bor i husholdninger med 12 måneders heltids yrkesaktivitet eller mer, etter utdanningsnivå. Personer mellom 16 og 66 år (studenter er ekskludert)

Helseforhold og funksjonsevne

Det er et kjent fenomen at det er forskjeller i helsesituasjonen til personer med ulikt utdanningsnivå, men indikatorer fra levekårsundersøkelsen tyder på at forskjellene ikke har blitt større mellom 2003 og 2015. I 2003–2005 hadde 18 prosent av personer mellom 16 og 67 nedsatt funksjonsevne, mens andelen hadde falt til 15 prosent i 2013–2015. Det har vært nedgang i alle utdanningsgrupper. Andelen med nedsatt funksjonsevne har falt fra 26 til 23 prosent blant grunnskoleutdannede, fra 18 til 17 prosent for personer med videregående og fra 12 til 9 prosent for dem med høyere utdanning. Det er også konsistente forskjeller mellom utdanningsgruppene i andelen som vurderer sin egen helse som dårlig eller svært dårlig.

Det er derimot indikasjoner på økende forskjeller i bruken av helsetjenester mellom personer med ulikt utdanningsnivå. I levekårsundersøkelsen spør man om man av økonomiske årsaker har latt være å besøke lege eller tannlege når man har hatt behov. Svært få personer svarer at de ikke har råd til legetjenester ettersom dette nesten er heldekket av det offentlige. Andelen som ikke har råd til å gå til tannlegen når de har behov for det, er imidlertid større. Litt under 10 prosent av personer med grunnskoleutdanning eller lavere hadde ikke råd til å besøke tannlegen det foregående året i hele perioden. Blant personer med videregående utdanning var det derimot et lite fall, fra 6 til 4 prosent, og blant personer med høyere utdanning et tilsvarende fall, fra 4 til 2 prosent. Det er altså tendenser til økende forskjeller blant dem som ikke har råd til å besøke tannlegen ved behov.

Figur 10

Andel som av økonomiske årsaker ikke har gått til tannlegen sist år, etter utdanningsnivå. Personer mellom 16 og 66 år (studenter er ekskludert)

Kontakt