Vanskelig å sammenlikne kjøpekraft

Mens lønningene i Norge er blant de aller høyeste i OECD-området, bidrar prisnivået til at norske lønnsmottakeres kjøpekraft er mer på linje med flere andre OECD-land.

Det er store utfordringer knyttet til en internasjonal analyse av lønnstakernes kjøpekraft. For det første må vi skaffe til veie internasjonalt sammenliknbar lønnsstatistikk. I denne artikkelen har vi valgt å basere oss på tall fra OECD, som igjen henter sine data fra medlemslandenes statistikkbyråer. Det er imidlertid viktig å være klar over at på grunn av ulikheter i blant annet næringsstruktur, stillingsbeskrivelser, lønnssystemer og statistiske metoder vil det, uavhengig av datakilde, alltid være noe usikkerhet knyttet til sammenlikninger av lønnsnivået mellom ulike land.

Brutto eller netto?

Et sentralt spørsmål er om analysen skal baseres på brutto- eller nettolønn. I en internasjonal sammenlikning kan det være en fordel å fokusere på bruttolønn, og dermed betrakte skatt som en form for betaling for offentlige tjenester. Dette fordi omfanget og sammensetningen av det offentlige tjenestetilbudet er forskjellig fra land til land. En internasjonal sammenlikning av nettolønn vil lett kunne føre til at vi ikke sammenlikner likt med likt. Et klassisk eksempel på dette er tannlegetjenester som en norsk lønnstaker som regel må betale av sin nettolønn, mens tjenestene helt eller delvis finansieres over skatteseddelen i enkelte andre land.

Imidlertid er ikke bruttolønn noe entydig begrep. Det kan for eksempel argumenteres for at trygdepremier og eventuelle skatter som er knyttet direkte til lønn, men som betales av arbeidsgiver, bør inkluderes i bruttolønnsbegrepet. Dette fordi ethvert land står fritt med hensyn til hvordan disse betalingsforpliktelsene fordeles mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Her kan det imidlertid innvendes at et land også kan velge å ikke knytte alle skatter eksplisitt opp til lønn. Å forsøke å korrigere for alle ulikheter i skatte- og trygdesystemer er en svært komplisert oppgave.

Dersom vi ønsker å fokusere på nettolønn, må vi likevel forholde oss til ulike systemer for inntektsbeskatning og til individuelle forhold knyttet til en ”gjennomsnittlig lønnstaker”, som for eksempel forsørgerbyrde, andre inntekter enn lønn og forskjellige skattemessige fradrag. I denne artikkelen legger vi frem tall for både bruttolønn, bruttolønn inkludert arbeidsgiveravgift og nettolønn. Tallene er basert på OECDs anslag for en enslig lønnsmottaker i full stilling og uten forsørgerbyrde. Vi skal se at hvilket lønnsbegrep vi velger, kan ha betydelig innflytelse på landenes rangering.

Prisnivåjustering viktig

For å analysere lønnstakerens kjøpekraft i ulike land trenger vi også internasjonal prisstatistikk som kan brukes til å justere lønnstallene for ulikheter i prisnivå landene imellom. Slik statistikk finnes i form av kjøpekraftspariteter som er prisnivåindikatorer basert på faktiske prisundersøkelser. Kjøpekraftspariteter beregnes med utgangspunkt i nasjonalregnskapets konsumklassifisering og samsvarer stort sett godt med husholdningenes faktiske forbruksmuligheter. For enkelte deler av ”varekurven”, som boligtjenester og tjenester som ikke er markedsbaserte, kan kjøpekraftsparitetene likevel være mindre egnet for en kjøpekraftssammenlikning av vår type.

Norge: Høye lønninger og høye priser

La oss først ta utgangspunkt i bruttolønn (uten arbeidsgiveravgift) og sammenlikne det nominelle lønnsnivået i de 34 OECD-landene. Figur 1 viser gjennomsnittlig bruttolønn i 2010 for en enslig person i full stilling, omregnet til amerikanske dollar ved hjelp av gjennomsnittelige valutakurser for kalenderåret, og uttrykt som en indeks med Norge=100. Det fremgår at Norge har det høyeste nominelle lønnsnivået, fulgt av Sveits og Danmark. I Finland og Sverige ligger lønnsnivået mer enn 30 prosent lavere enn i Norge.

 

Nominelt lønnsnivå kan nok være interessant dersom vi ønsker å sammenlikne for eksempel lønnskostnadene i ulike land. Hvis fokus derimot er på kjøpekraft, må vi i stedet beregne mengden varer og tjenester som kan kjøpes for en gjennomsnittslønn. I figur 2 har vi derfor regnet om bruttolønningene ved hjelp av kjøpekraftspariteter i stedet for nominell valutakurs. Dette gir en indikasjon på den relative kjøpekraften i de ulike landene.

Vi ser her at den norske lønnstakeren ligger omtrent på nivå med kollegaene i Luxembourg, Sveits, Østerrike og Belgia. Kjøpekraften i Nederland, Storbritannia og Tyskland er noe høyere. Land som Danmark, USA og Japan ligger tett opp mot Norges nivå, mens kjøpekraften i Finland og Sverige er rundt 15 prosent lavere.

Hvordan forandrer bildet seg dersom vi tar utgangspunkt i bruttolønn inkludert arbeidsgiveravgift og skatter knyttet direkte opp til lønn, men som betales av arbeidsgiver? Figur 3 viser at kjøpekraften i Tyskland, Belgia, Østerrike, Nederland og Storbritannia er klart høyere enn i Norge hvis vi velger denne tilnærmingen. Blant annet Frankrike får sin relative posisjon betydelige forebedret, sammenliknet med figur 2. I Sverige, Sveits, Finland og Japan ligger kjøpekraften omtrent på Norges nivå, eller litt lavere.

Forskjellen i rangeringen av landene i figur 2 og figur 3 illustrerer at valget av lønnsbegrep er svært viktig i en slik analyse av lønnstakerens kjøpekraft.

Skatt har stor betydning

Som vi har drøftet tidligere, er det store vanskeligheter knyttet til sammenlikning av skattesystemer, og dermed nettolønn, på tvers av landegrensene. For å beregne nettolønn tar OECD utgangspunkt i bruttolønn, trekker fra inntektsskatt samt lønnstakers trygdepremie og legger til overføringer knyttet til forsørgerbyrde. I våre beregninger er forsørgerbyrden uten betydning fordi vi konsentrerer oss om en enslig person uten barn.

Denne case-baserte fremgangsmåten fører til at en rekke spesifikke forhold i hvert enkelt land ikke blir tatt hensyn til, som for eksempel formuesskatt og ulike former for fradrag i inntekten.

Som for bruttolønn er det Sveits og Norge som skiller seg ut med et høyt nominelt nettolønnsnivå blant de 34 OECD-landene. Den sveitsiske lønnstakeren sitter imidlertid igjen med mer penger enn sin norske kollega etter at skatten er betalt. I de andre nordiske landene er det nominelle nettolønnsnivået langt lavere enn i Norge slik figur 4 viser.

Ser vi derimot på kjøpekraften av en gjennomsnittlig nettolønn (figur 5), kommer ikke bare Sveits, men også Storbritannia og Luxembourg ut klart foran Norge. Her til lands ligger vi på nivå med Nederland, Sør-Korea, USA og Irland. Sverige ligger ifølge disse beregningene 13 prosent under Norges nivå, Finland og Danmark enda noe lavere. I Tyskland ligger kjøpekraften av en gjennomsnittlig nettolønn tydelig under Norges nivå, noe som er et helt annet bilde enn i en sammenlikning basert på bruttolønn.

 

Fattigere land: Bedre kjøpekraft enn lønnsnivået skulle tilsi

Et gjennomgående trekk ved analyser basert på kjøpekraftspariteter er at de gir et mer realistisk bilde av forholdet mellom ”rike” og ”fattige” land når det gjelder materiell levestandard. Dette skyldes at land med lavt inntektsnivå, og tilsvarende lave lønninger, ofte også har lave priser. Derfor er kjøpekraften i relativt sett fattige land ofte høyere enn det nominelle lønnsnivået skulle tilsi.

Figur 6 illustrerer dette poenget. Her er hvert land representert med et punkt i diagrammet. Det fremgår tydelig at det er en klar sammenheng mellom lønns- og prisnivå.

Mexico og Chile er de to OECD-landene med det laveste bruttolønnsnivået, rundt en tidel av Norges nivå. Disse to landene har imidlertid også et relativt lavt prisnivå. Dette gjør at kjøpekraften av en gjennomsnittlig bruttolønn utgjør om lag en firedel av Norges nivå. Den samme tendensen ser vi tydelig for land som Ungarn, Polen, Estland, Slovakia og Tyrkia.

Oppsummering

Internasjonale sammenlikninger av lønnsnivå og kjøpekraft byr på store utfordringer, ikke minst knyttet til valg av datakilde for lønnsstatistikken og til hvilket lønnsbegrep som skal legges til grunn. I slike sammenlikninger kan det være en fordel å basere seg på bruttolønn fordi både skattesystemer og offentlige tjenestetilbud varierer betydelig fra land til land. Hvis vi legger bruttolønn til grunn, velger vi å betrakte skatt som en form for betaling for offentlige tjenester.

For å anslå kjøpekraften i ulike land må vi i tillegg ha internasjonal prisstatistikk som kan brukes til å justere lønnstallene for forskjeller i prisnivå. Kjøpekraftsparitetene vi har basert oss på i denne artikkelen, er beregnet for bruk i nasjonalregnskapssammenheng, og ikke spesifikt for vårt formål. Dette gir oss ytterligere en grunn til å tolke resultatene varsomt.

Tallene vi har lagt frem her, illustrerer at lønnsbegrepet som legges til grunn for analysen, har stor betydning for det bildet som avtegner seg. Lønnsstatistikken vi har hentet fra OECD, viser at Norge og Sveits har de høyeste nominelle bruttolønnsnivåene blant OECDs medlemsland. Når vi tar hensyn til prisnivået, er det imidlertid flere land som kommer bedre ut enn Norge og Sveits. Dette gjelder spesielt Nederland, Tyskland og Storbritannia, men også Belgia og Østerrike dersom bruttolønn inkludert arbeidsgiveravgift legges til grunn. En tilsvarende sammenlikning av nettolønnsnivå viser at kjøpekraften i flere OECD-land er omtrent på Norges nivå, eller høyere. På grunn av ulikheter i skattesystemer og offentlig tjenesteyting er imidlertid anslagene for nettolønn langt mer usikre enn for bruttolønn.

Land med høyt lønnsnivå har også ofte et høyt prisnivå, noe som gjør at forskjellene i kjøpekraft mellom rike og fattige land som oftest er mindre enn de nominelle lønnsforskjellene skulle tilsi.

 

 

Kilder

• Taxing wages 2009 - 2010 . OECD 2011
• Kjøpekraftspariteter fra OECDs statistikkdatabase OECD.Stat
• Svennebye, L.H.: En internasjonal sammenlikning av lønnstakeres kjøpekraft, i Inntekt , skatt og overføringer 2005 , Statistisk sentralbyrå

 

 

 

 

---