Velferdsstaten trenger mange i arbeid

Utfordringene for velferdsstaten er mange, sammensatte og ofte debattert. Vi har i rapporten fokusert på noen få områder som kostnader, demografi, utdanning, sosial ekskludering, arbeid, helse og bolig, basert på tall fra 2006. Blant disse har vi gått mest i dybden på de tre siste, hvor vi har laget sammenlignbare indikatorer basert på levekårsundersøkelsen EU-SILC.

Velferdsstaten koster

En overgripende utfordring for velferdsstatene er utgiftene de medfører. En sammenstilling av utgiftsdata viser at utgiftsnivåene i Europa, og også innad i Norden, er til dels svært ulike. Selv om det er utfordrende å sammenligne utgifter, kan det hevdes at den norske og den svenske velferdsstaten er nokså kostnadskrevende. Island hadde på sin side det laveste kostnadsnivået i Norden i 2006.

Helse og aldring utgjør mye

Den dominerende utgiften for nesten alle velferdsstater er knyttet til alders- og etterlattepensjoner. Dette er en allmenn utfordring for alle velferdsstater, og den blir bare større i takt med at andelen eldre i befolkningen øker. I Norge og Island utgjør likevel utgifter til sykdom og helse den største sosiale utgiften. I de andre nordiske landene utgjør dette en mindre andel av de totale sosiale utgiftene, men på linje med resten av Europa representerer også dette en utfordring som blir spesielt viktig når vi ser på aldringen av befolkningen. Det aktualiserer også relevansen av helse som velferdsutfordring.

En aldrende befolkning påvirker ikke bare utgifter til pensjoner, helse og omsorg, den forskyver også balansen mellom inntekter og utgifter ved at den yrkesaktive andelen av befolkningen relativt sett blir mindre. Årsaken er at vi lever lenger og føder færre barn. I enkelte land er fødselsraten alarmerende lav. I Norden er den relativt høy selv om den ikke er tilstrekkelig til å sikre befolkningsvekst.

Viktig med mange i arbeid

Det å holde en størst mulig andel av befolkningen i yrkesaktivitet er kanskje den mest sentrale utfordringen for velferdsstaten når vi ser på bakgrunn av demografi og kostnader.

Utgiftene til arbeidsledighet er mer konjunkturavhengige enn andre typer utgifter, og utgiftsnivåene reflekterer i stor grad tilstanden på arbeidsmarkedet, selv om det også sier noe om hvilke velferdsordninger som finnes for arbeidsledige. Tall fra 2006 viser at de nordiske landene kommer godt ut sammenlignet med mange andre europeiske land. Det bør imidlertid her poengteres at rapporten ikke fanger opp effekter av den internasjonale finanskrisen som oppsto i 2008.

Utdanning er avgjørende

Utdanning er en nøkkel for deltakelse på arbeidsmarkedet og dermed for bekjempelse av sosial ekskludering og fattigdom. Sysselsettingen er systematisk høyere for personer med høy utdanning, og de opplever et mer stabilt arbeidsmarked. Befolkningen i Norden har relativt høy utdanning i europeisk sammenheng. Utfordringene er større øst og sør i Europa. Befolkningens totale utdanningsnivå kommer til å øke i alle land i tiden framover siden de unge gjennomgående har høyere utdanning enn eldre.

Mange kvinner utenfor arbeidsmarkedet

Rapporten fokuserer på ulike grupper som delvis eller helt står utenfor arbeidsmarkedet. Å følge nivå og utvikling i disse gruppene og vite hva som kjennetegner dem kan være viktige bidrag i arbeidet med å opprettholde og øke deltakelsen i arbeidslivet. Gruppene vi ser på er marginaliserte (delvis utenfor arbeidsmarkedet), ekskluderte (helt utenfor arbeidsmarkedet), uføre samt deltidsarbeidende og til sist seniorer (se tekstboks).

Det er jevnt over flere kvinner enn menn i disse gruppene i alle de nordiske landene, men Finland er det landet i Norden som har de høyeste andelene marginaliserte, ekskluderte og uføre. Finland sliter i større grad enn de andre nordiske landene med at unge er marginaliserte.

Hvis vi sammenlikner Norden med resten av Europa, kommer de nordiske landene godt ut når det gjelder marginalisering og ekskludering generelt, noe dårligere ut når det gjelder uførhet. Vi kan derfor hevde at arbeidsmarginalisering og ekskludering, med unntak for Finland, ikke er en spesielt stor utfordring for den nordiske velferdsstaten sammenlignet med andre land i Europa.

Utsatte enslige forsørgere

Enslige forsørgere er mest utsatt for marginalisering i alle nordiske land bortsett fra Danmark, og det er nærliggende å anta at omsorgsoppgaver kan være en årsak. Enslige forsørgere er også mest utsatt for ekskludering i alle nordiske land. I tillegg er det tydelig at aleneboende også er en utsatt husholdningstype.

Norge på deltidstoppen

De nordiske landenes sysselsettingsnivå er blant de høyeste i Europa. Samtidig har Norden en høy deltidsandel sammenliknet med resten av Europa, og det er primært kvinner som jobber deltid - flest i Norge og Sverige. Norge er dessuten kjennetegnet av at mange jobber kort deltid. Det er de yngste og eldste yrkesaktive som i størst grad jobber deltid. Lav utdanning og mange barn har også betydning. Deltidsarbeid ser i tillegg ut til å være en strategi for å delta i arbeidslivet for dem med dårlig helse. En stor andel stabile deltidsarbeidende kvinner representerer et potensial for økt yrkesaktivitet, men det kan være et utfordrende mønster å få endret.

De eldre må med

Med en aldrende befolkning er det viktig å opprettholde høy yrkesaktivitet også blant seniorene (55-69 år). De nordiske landene har samlet sett høy sysselsetting i denne gruppen og skiller seg her positivt ut blant europeiske land. Island er dessuten i en særklasse også i Norden, med svært høy seniorsysselsetting. I Norden faller yrkesdeltakelsen betydelig først blant 60-64 åringene. Høy utdanning har sterk effekt på yrkesaktivitet blant seniorer, det samme har god helse. Aleneboende seniorer er dessuten mindre yrkesaktive enn seniorer som ikke bor alene.

Relativt friske nordboere

Utgifter til helse utgjør en stor andel av de sosiale utgiftene i tillegg til at det påvirker andelen yrkesaktive i befolkningen, ikke minst i form av uførhet. Dette gjør at helsetilstanden har mye å si for både kostnadsnivået og for inntektene.

Vi har benyttet tre mål på helse, egenvurdert helse, kronisk sykdom og nedsatt funksjonsevne. En total vurdering viser at folk i Norden stort sett er ganske friske. Unntaket er Finland, som etter disse målene har den dårligste helsetilstanden i Norden. Helse henger tydelig sammen med kjønn, alder og utdanning. Kvinner, eldre og personer med lav utdanning har større fare for å oppleve svekket helse. Svekket helse virker dessuten sosialt ulikt når vi ser på yrkesdeltakelse. Svekket helse fører til større reduksjon i yrkesdeltakelse blant personer med lav utdanning sammenlignet med personer med høy utdanning. Denne effekten er relativt sterk i Norden sammenlignet med resten av Europa.

Relativt lite fattigdom i Norden

Fattigdom kan defineres på mange måter, men ofte blir EUs lavinntektsmål at - risk - of - poverty - rate brukt som et mål. Tallene fra 2006 (basert på 2005-inntekter) viser da en lavinntektsandel fra 10 til 13 prosent i Norden, hvilket er relativt lavt i europeisk sammenheng. En viktig årsak til at Norden som region kommer godt ut, er at de sosiale overføringene bidrar til å redusere lavinntektsandelene relativt mer enn i andre deler av Europa. Vi ser også at inntektsspredningen er mindre. Også når det gjelder økonomisk romslighet og egen vurdering av økonomien, kommer nordiske husholdninger ganske godt ut.

Nordmenn med betalingsproblemer

Boligen er et sentralt velferdsgode og en viktig faktor for husholdningenes økonomi. For velferdsstatene kan dette representere utfordringer dersom enkelte grupper ikke har råd til en egnet bolig med akseptabel standard, og dersom omkostningene ved å bo blir så høye at husholdninger får økonomiske problemer. I de nordiske landene bor fra 7 til 13 prosent av husholdningene trangt. Det skiller ikke seg mye fra resten av Europa dersom vi ser bort fra land i øst, der dette er mye mer utbredt. Danske husholdninger har det høyeste boligutgiftsnivået i Norden. En kombinasjon av trangboddhet og utgifter tilsier likevel at svenske husholdninger er de som hyppigst opplever å bo både dyrt og trangt i Norden, etterfulgt av Danmark og Finland. Resultatene for boutgiftenes belastning på økonomien er likevel ikke entydige. Det er nemlig norske og islandske husholdninger om oftest opplever konkrete betalingsproblemer i forhold til boutgifter.

Kontaktpersoner :

Tor Morten Normann, seniorrådgiver, tlf. 21 09 44 68,
Elisabeth Rønning, seniorrådgiver, tlf. 21 09 45 98,
Elisabeth Nørgaard, seksjonssjef, tlf. 21 09 49 25.