Makroøkonomiske virkninger av pensjonsreformer

Videreføring av dagens velferdsordninger vil kreve betydelig skatteskjerpelse etter hvert som den norske befolkningen blir eldre. Behovet for å øke skattesatsene kan reduseres ved å redusere offentlige utgifter eller ved å stimulere den økonomiske aktiviteten slik at skattegrunnlagene øker. Denne rapporten analyserer kvantitativt i hvilken grad to av Pensjonskommisjonens forslag, "Modernisert folketrygd" og "Flat basispensjon", svekker behovet for skatteskjerpelse. Vi anslår nærmere bestemt hvordan arbeidsgiveravgiften, som representerer en bred skatt på lønnsinntekt, må utvikle seg for å oppfylle dagens handlingsregel for finanspolitikken når vi fremskriver norsk økonomi forbi 2050 under ulike pensjonssystemer.

Vi finner at begge reformforslagene isolert sett gjør det mulig å redusere arbeidsgiveravgiften betydelig i forhold til det som følger ved videreføring av dagens pensjonssystem. Hvis dagens system beholdes, må arbeidsgiveravgiften i 2050 ligge nær det dobbelte av dagens gjennomsnittssats som er vel 13 prosent. Doblingen av arbeidsgiveravgiften kreves til tross for at vi - i likhet med Pensjonskommisjonen - forutsetter at det ikke skjer noen bedring av standarden og dekningsgraden for offentlige tjenester innenfor utdanning, helse og omsorg. Ved overgang til Modernisert folketrygd kan arbeidsgiveravgiften ligge på om lag 11 prosent i 2050. Resultatet er basert på at ikke noe av bedringen av det offentliges finansielle stilling brukes til å øke ressursbruken i offentlig sektor. Ved overgang til Flat basispensjon kan arbeidsgiveravgiften settes enda lavere; i 2050 er det tilstrekkelig med en sats på vel 6 prosent. Men også i begge reformalternativene er man i 2050 inne i en utvikling der man hvert år må øke arbeidsgiveravgiften for å overholde handlingsregelen for finanspolitikken.

Privatisering av ansvaret for tilleggspensjonene er hovedårsaken til at Flat basispensjon gir rom for lavere arbeidsgiveravgift enn Modernisert folketrygd. Begge reformalternativer styrker også statsfinansene ved å stimulere sysselsettingen. Denne stimulansen er sterkest i Modernisert folketrygd, hvor sysselsettingen i 2050 ligger om lag 10 prosent høyere enn det man får ved videreføring av dagens system. Med Flat basispensjon er den tilsvarende økningen i underkant av 5 prosent.

Sammenlignet med andre enkeltreformer, gir begge reformforslagene relativt store makroøkonomiske virkninger. Men siden det relevante tidsperspektivet er langsiktig, "druknes" virkningene på forbruksmulighetene langt på vei av betydningen av fortsatt normal økonomisk vekst. Om 40-50 år vil gjennomsnittsforbruket trolig kunne være mer enn det dobbelte av dagens, uavhengig av om man gjennomfører de aktuelle pensjonsreformene.