Langsiktige finansieringsutfordringer for velferdsstaten

Problemet kan bli kraftig forsterket om handlingsrommet det nærmeste tiåret brukes til å bedre standarden innen skattefinansiert helse og omsorg. Det viser en artikkel i Økonomiske analyser 4/2008 skrevet av Erling Holmøy og Vibeke Oestreich Nielsen.

Ingen ting å være redd for?

Artikkelen tar utgangspunkt i spørsmålet om dagens velferdsordninger kan videreføres uten betydelig skatteskjerpelse når eldrebølgen setter inn. Forfatterne beregner finansieringsbehovet til offentlig forvaltning frem til 2050, og diskuterer hvilke utviklingstrekk som eventuelt kan begrunne at den norske velferdsstaten har et finansieringsproblem selv om oljeprisen holder seg høy.

Holmøy og Nielsen kommer frem til at høye olje - og gasspriser og befolkningsutviklingen bidrar til at offentlige utgifter vokser saktere enn det offentliges finansieringskilder frem til rundt 2020, dersom man beholder dagens standard på offentlige velferdstjenester. Uten å bryte handlingsregelen er det rom for å gradvis fase ut mer enn hele arbeidsgiveravgiften. Med forfatternes forutsetninger kan dagens offentlige velferd finansieres med lavere skattesatser enn dagens forbi 2050. Pensjonsreformen og en oljeprisutvikling nærmere dagens nivå bedrer statsfinansene ytterligere.

Uløst langsiktig problem

Analysen peker imidlertid på forhold som fortsatt gir grunnlag for å hevde at Norge har et uløst langsiktig problem med å finansiere velferdsordningene. Selv om det kan være lenge til dette problemet blir ”plagsomt”, tar det ikke mange tiårene fremover for å få øye på de kreftene som skaper det. Etter 2020 vil offentlige utgifter vokse raskere enn det offentliges finansieringskilder, som under handlingsregelen omfatter skattegrunnlagene i fastlands-Norge pluss 4 prosent av oljefondet. Det gir en vekst i finansieringsbehovet som det må relativt omfattende politiske endringer til for å stanse. Dersom veksten i næringslivet, og dermed skattegrunnlagene, skulle bli raskere enn antatt i beregningene, vil det forsterke det offentliges finansieringsproblem. Årsaken er at lønningene vil øke, og det vil øke offentlige utgifter enda mer enn skattegrunnlagene.

Handlingsregelen og utfordringene

Man kan øke den langsiktige veksttakten i offentlige inntekter ved å redusere andelen av oljefondet som handlingsregelen ”tillater” at man kan bruke hvert år. I dag er denne andelen i gjennomsnitt ment å være 4 prosent. Hvis man i stedet definerte realavkastningen som avkastning minus lønnsvekst, ville den falle til ca. 1,5 prosent. En slik presisering av handlingsregelen kan begrunnes med at lønnskostnader og lønnsindekserte pensjoner/overføringer utgjør en hoveddel av offentlige utgifter. Imidlertid vil en slik ekstra fondsoppbygging gi en relativt beskjeden dempning av veksten i finansieringsbehovet i fremtiden. Det skyldes at veksten i finansieringsbehovet vil ligge nær den avkastningen man kan regne med å få på oljefondets kapital.

Pensjonsreformen og helsesektoren

Forfatterne påpeker at det er på utgiftssiden at politikk kan virke sterkt og direkte. En pensjonsreform som er ment å bremse veksten i offentlige pensjonsutgifter er på vei. Foreløpig foreligger ingen planer som automatisk vil bremse veksten i de offentlige utgiftene til helse og omsorg. Denne veksten vil bli langt sterkere enn antatt i tidligere framskrivinger dersom standarden forbedres, slik man forutsetter i tilsvarende framskrivinger i mange andre land.

Les artikkelen i Økonomiske analyser 4/2008