Vi har fått henvendelser de siste dagene fra publikum om at noen utgir seg for å være SSB. De har fått e-post med beskjed om at de har vunnet en mobil. Dette er ikke fra Statistisk sentralbyrå og vi oppfordrer alle til å slette den.

Alkoholstatistikk i 150 år

Store svingninger - klar trend

Publisert:

Alkoholforbruket i Norge gikk med noen unntak stadig nedover mellom 1851 og 1942, for deretter å øke, slik at forbruket i dag ligger på omtrent samme nivå som i 1851. Utviklingen i alkoholforbruket de siste 150 årene reflekterer de kreftene som i årenes løp har virket mot drikkingen og de som har stimulert alkoholforbruket.

Med unntak av noen få perioder har brennevinet gjennom årene inntatt en stadig mindre dominerende plass i det samlede alkoholforbruket, mens ølets og vinens andeler gradvis har gått opp. Det er kun i løpet av de siste 40 årene at brennevinet har spilt en mindre rolle enn både øl og vin.

I 1910 utga Det Statistiske Centralbyraa den første ”Alkoholstatistik”-en. Publikasjonen omhandlet forbruket av ”brændevin”, vin og øl i Norge for perioden 1814-1909, og bygget på offisielle kilder som stortingsforhandlinger, ”Amtmændenes femaarsberetninger” og statistikk. Alkoholstatistik II og III kom i henholdsvis 1913 og 1916, og fra 1918 ble statistikk over alkoholforbruket publisert regelmessig. Med utgangspunkt i opplysningene fra disse og andre publikasjoner, beskriver denne artikkelen først de uregelmessige og usikre anslag over brennevinsforbruket i årene 1814-1850, og deretter utviklingen av det totale registrerte alkoholkonsumet per innbygger fram til 2007, regnet i liter ren alkohol.

Den overhåndtagende drikk

”Nødvendigheden at raade Bod paa den overhaandtagende Drikk er saa trengende, at intet Middel bør være uforsøgt”, ble det anmerket i en odelstingsdebatt i 1824. Det økende brennevinsforbruket vekket statsmennenes oppmerksomhet. I 1815 var forbruket av brennevin antagelig på omkring 6,2 liter ren alkohol per innbygger. I tillegg kom en del ”smugbrænding” som, ifølge den kongelige brennevinskommisjonen, syntes å ha spilt en stor rolle før 1816 ”da dette Uvæsen dreves rundt om i Landdistricterne og tildeels saa godt som aabenlyst, medens der endog var Tugthuusstraf for Brændeviinsbrænden”. Etter at forbudet mot brennevinsproduksjon og -salg ble opphevet i 1816 (NOU 1995), økte brennevinsforbruket, inkludert hjemmebrenning, kraftig til omkring 12,3 liter ren alkohol i 1833 ( 1 ). Tekniske framskritt innen brennevinsproduksjonen, gjennombruddet for potetdyrkingen (Horverak 2005) og troen på brennevinets medisinske egenskaper bidro til veksten.

”Husbrændingen” avskaffes

Edruelighetsforholdene ble vesentlig bedre i midten av 1840-årene, da forbruket av brennevin hadde begynt å synke. årsaken var blant annet de endringene som kom i loven om salg og skjenking av brennevin i 1837. I 1843 lå brennevinsforbruket, inkludert hjemmebrenning, per person på 8,7 alkoholliter ( 2 ). Avholdsbevegelsen, som oppstod i 1830-årene, var i kraftig vekst i dette tiåret, og førte til grunnleggende reformer i brennevinslovgivningen i 1845. Hjemmebrenningen ble dermed avskaffet ved forbud mot tilvirkningsapparater under 200 potter (193 liter), og grunnlaget for hele den senere utviklingen av ordningen av skjenking og detaljhandel av brennevin ble lagt.

Mens brenningen av brennevin avtok og brennevinshandelen på landet etter hvert forsvant, dukket det stadig nye ølfabrikker opp. Etter at det første bayerølbryggeriet ble bygd i Norge omkring 1834, økte antallet ølfabrikker fort til 63 i 1850. ølets kvalitet ble samtidig vesentlig forbedret. I disse årene gikk også innførselen av vin kraftig opp. Veksten i vinforbruket var særlig markant etter reformene i brennevinslovgivningen.

Alkoholforbruket økte i gode tider

Fra 1851 foreligger det mer nøyaktige, årlige statistikker over det totale registrerte alkoholkonsumet. I motsetning til de usikre og uregelmessige anslagene over forbruket før 1851, er hjemmeprodusert alkohol heretter ikke med i tallene. Smuglervarer og turistimport er heller ikke med.

Alkoholforbruk per innbygger 15 år og over. Liter ren alkohol. 1851-2007

På 1800-tallet var det store svingninger i alkoholkonsumet. I perioder hvor man forventet en økning av avgiften på malt - gjerne i forbindelse med storting hvert tredje år i perioden før 1871 - ble brennevinstilvirkningen betydelig høyere. Av enda større betydning for alkoholkonsumet var opp- og nedgangene i de økonomiske konjunkturene. I midten av 1850- og 1870-årene, da tidene var gode, var det et høyt forbruk på henholdsvis 6,3 og nesten 7 liter ren alkohol per innbygger.

Veksten i forbruket i 1850-årene forble tilsynelatende upåvirket av brennevinsavgiftens økning i 1854. Derimot var totalforbruket sterkt på vei ned tre år senere da tilvirkningsavgiften igjen ble satt opp, til 8 skilling per potte brennevin. Skatten var da dobbelt så høy som ved innføringen i 1849. Imidlertid falt det nye bayerske øl i smak hos befolkningen og ble stadig mer brukt til beruselse. En dårlig potetvekst i 1861 kunne bidratt til en reduksjon i forbruket, men en tredoblet brennevinsimport veiet opp for mye av tapet. I lavkonjunkturene på 1860-tallet var forbruket mellom 4,2 og 5 liter ren alkohol.

Det registrerte forbruket av alkohol for hele perioden 1851-2007 var på sitt høyeste i midten av 1870-årene. Det skulle ta 130 år før det ble tilnærmet like høyt igjen. Etter storforbruket i 1870-årene gikk alkoholkonsumet raskt nedover, fra 6,9 liter i 1875 til 4 liter i 1881.

Laddevinsperioden - mer vin og mindre brennevin

I årene 1882-1916 var det færre svingninger i alkoholforbruket. Konsumet lå mellom 3,2 og 4,7 liter ren alkohol per innbygger. Sammensetningen av den totale mengden alkohol som ble drukket, endret seg imidlertid. Etter betydelige økninger i brennevinsavgiften, drakk nordmenn stadig mer vin istedenfor brennevin. Store mengder ”laddevin” - en sterk alkoholholdig drikk - utgjorde en vesentlig del av vinimporten. Vinkonsumet var på sitt høyeste, 0,6 alkoholliter, i 1897 og var dermed tre ganger så høyt som i 1895, året før laddevinsinnførselen tok til. øl overtok i samme periode for brennevin, selv om avgiften på malt nesten ble doblet i 1895, og ølet etter dette ble brygget med betydelig lavere alkoholstyrke.

Produktionsavgifter for tilvirkning av brændevin og malt i aarene 1872-1910

Forbudstiden

Forbudstiden kjennetegnes ved at konsumet gikk over fra det ene berusningsmiddel til det andre ettersom loven endret seg. Et midlertidig brennevin- og hetvinsforbud ble innført i 1917. Bortsett fra tidligere beholdninger i privat eie, var det etter loven ingen adgang til å anskaffe seg brennevin som nytelsesmiddel. Etter en periode med dårlig tilgjengelighet under krigen, ble en overveldende mengde vin importert. Det ble registrert et forbruk på 1 liter ren alkohol per innbygger, men siden en del av importen gikk med på å fylle forminskede lagre hos vinhandlere og til lagring hos private, var det reelle forbruket trolig lavere.

øl ble også benyttet som alternativ til brennevin og hetvin i forbudstiden. Mengden alkoholliter øl per innbygger vokste kraftig etter første verdenskrig, fra 0,3 liter i 1918 til 2,1 liter i 1921. I denne perioden ble en rekke forbud mot tilvirkning og innførsel av øl opphevet. I årene som fulgte var det et høyt inntak av sterkøl i forhold til årene før krigen. ølforbruket hadde ikke vært så høyt noen gang tidligere, og ble det heller ikke igjen før på slutten av 1960-tallet.

Inntaket av vin lå samtidig på om lag samme nivå som før forbudstiden, men dette endret seg raskt når hetvinsforbudet ble opphevet i 1923. Den lovlige omsetningen av brennevin - til medisinsk og teknisk bruk - ble også unormal høy. Salget økte helt fram til reseptloven trådte i kraft i 1924. Loven skjerpet kontrollen mot det ulovlige konsumet - brennevin som ble anskaffet ved hjelp av legeattest eller til teknisk bruk, men som ble brukt som nytelsesmiddel.

I tiden 1921-26 ( 3 ) lå det totale registrerte forbruket av alkohol rundt 2,9 alkoholliter. Det ble enda lavere etter at brennevinsforbudet i 1926 ble avskaffet ved folkeavstemning. Sammensetningen gikk tilbake til ”normale” forhold: brennevinet dominerte, fulgt av øl og så vin. Sammenlignet med årene før forbudstiden hadde likevel andelen vin fordoblet seg på bekostning av brennevinet.

Alkoholforbruk per innbygger 15 år og over. Liter ren alkohol. Prosent. 1851-2007

Lavt forbruk under andre verdenskrig

Under andre verdenskrig var sammensetningen av alkoholkonsumet nokså lik den i perioden 1851-81, med en høy andel brennevin. Det synkende alkoholforbruket som begynte i 1851, snudde i 1942 da forbruket var på en drøy liter, og har deretter økt fram til 2007. Ordninger som færre salgsdager i uken, salgsstopp og begrenset salg til hver kjøper gjorde at alkoholkonsumet gikk betydelig ned i krigsårene. I tillegg stanset Bryggeriforeningen tilvirkningen av bokkøl, bayer- og pilsnerøl i årene 1940 og 1941 på grunn av råstoffknappheten. ølforbruket gikk dermed helt til bunns. Det samme skjedde etter hvert også med vinforbruket, da nesten alle hoteller, herberger og lignende i landdistriktene i 1944 ble stengt inntil krigen var over. Mens øl og vin var nærmest utilgjengelig, var det fortsatt tilgang på brennevin.

Siden tilgangen på vin og øl var knapp også etter frigjøringen, steg brennevinskonsumet med 64 prosent fra 1945 til 1946. Tilvirkningen av pilsnerøl og bayerøl tok til i 1946, mens bokkølet, den sterkeste sorten øl, ikke kom på markedet før i 1947. Eksportølet kom i handelen i 1949.

Sterk vekst i alkoholkonsumet etter andre verdenskrig

Veksten i alkoholforbruket i perioden 1953-2007 har sammenheng med at alkoholpolitikken i økende grad ble mer liberal (Horverak 2005). I tiden før andre verdenskrig reduserte avholdsbevegelsen - som etterhvert var sterk representert på tvers av politiske partier (NOU 1995) - alkoholforbruket gjennom ordninger som avgifter på brennevinstilvirkningen, salgs- og skjenkebevillinger, kommunale samlag og lokale og landsomfattende folkeavstemninger om salg av brennevin. Derimot steg tilgjengeligheten av lovlig alkohol etter krigen stadig, hovedsakelig på grunn av en stor økning i antall salgs- og skjenkesteder, utvidede åpningstider og innføringen av selvbetjening i Vinmonopolets butikker. Videre ble de privatøkonomiske interessene i alkoholomsetningen styrket etter opphevingen av Vinmonopolets import- og engrosmonopol i 1996 (Horverak 2005).

Horverak og Bye (2006, 2007) påpeker at endringer i drikkemønsteret har bidratt til økningen i alkoholkonsumet. Man har drukket mer hver gang man drikker, og det har blitt vanligere å konsumere alkohol på hverdager i tillegg til i helgene. Stadig flere drikker også alkohol.

I perioden 1977-1992 var det en stor nedgang i brennevinskonsumet, fra 2,5 liter til 0,9 liter. Streikene til Vinmonopolet satte i 1978 og 1982 spor i statistikken, og bankkrisen påvirket alkoholkonsumet i årene 1988-1993. Imidlertid vokste vinforbruket betydelig. Vi drikker, ifølge Horverak (2006), stadig oftere vin i en del situasjoner hvor vi før pleide å drikke brennevin. Særlig kvinner drikker mer vin på bekostning av brennevin, mens menn drikker mer øl.

De ovennevnte faktorene bidrar til at totalforbruket til slutt kommer opp i 6,6 liter ren alkohol per innbygger i 2007, omtrent på samme nivå som for om lag 150 år siden. Mens brennevinet spilte hovedrollen (86 prosent) i alkoholkonsumet til våre forfedre i 1851, er det nå ølet (46 prosent), fulgt av vinen (32 prosent), som dominerer konsumet i 2007. Brennevinet må nøye seg med birollen (20 prosent), mens rusbrusen, som ble tilgjengelig på Vinmonopolet fra 1996 og i dagligvarebutikkene fra 2003, kun utgjør 2 prosent.



(1-2) Anslagene over brennevinsforbruket for 1833 og 1843 inkluderer ”smugbrænding” som ikke er med i dagens statistikk. I 1833 og 1843 er brennevinstilvirkningen anslått til - tilvirkningstall før 1849 er usikre - henholdsvis 20 millioner og 13-15 millioner potter, eller 20 millioner og 15 millioner potter inkludert ”smugbrænding” (1 potte = 0,965 liter).

(3) Tall over det totale alkoholforbruket i årene 1917-20 mangler. Brennevinsforbruket lot seg ikke beregne siden man ikke visste hvor mye av de tidligere beholdningene som ble drukket og hvor mye som gikk til medisinsk og teknisk bruk.



Referanser

Horverak, øyvind (2005): Alkoholpolitikken i Norge

Horverak, øyvind (2006): Det norske drikkemønster - under endring? Rusmidler i Norge 2006, Oslo: Statens institutt for rusmiddelforskning, 16-39

Horverak, øyvind og Bye, Elin K. (2007): Det norske drikkemønsteret. En studie basert på intervjudata fra 1973-2004. Oslo: Statens institutt for rusmiddelforskning

NOU (1995:24): Alkoholpolitikken i endring? Arbeids- og inkluderingsdepartementet.

Statistisk sentralbyrå (1910): Alkoholstatistik. Hefte I: Forbruk av brændevin, vin og øl i Norge 1814-1909, Norges Officielle Statistik V124.

Statistisk sentralbyrå (1920-30): Alkoholstatistikk. Heftene 1918-1929, Norges Offisielle Statistikk.

Statistisk sentralbyrå (1948-84): Alkoholstatistikk. Heftene 1946-83, Norges Offisielle Statistikk.

Statistisk sentralbyrå (1969): Historisk Statistikk 1968, Norges Offisielle Statistikk XII 245, 575-576.

Statistisk sentralbyrå (1995): Historisk Statistikk 1994, Norges Offisielle Statistikk C188, 174.

Kontakt