Inntektsforhold blant langtidsmottakere av økonomisk sosialhjelp

Langtidsmottakere av sosialhjelp skiller seg fra hele stønadspopulasjonen av sosialhjelpsmottakere ved å være noe eldre, oftere aleneboende og i større grad bestå av menn. Det er i tillegg et høyt innslag av innvandrere blant langtidsmottakerne. Nærmere fire av ti personer med sosialhjelp gjennom hele året hadde innvandrerbakgrunn. Mens sosialhjelp mer er å betrakte som en biinntekt for de fleste sosialhjelpsmottakerne, er sosialhjelp den helt dominerende inntektskilden til langtidsmottakerne. Nærmere 70 prosent av samlet inntekt for langtidsmottakerne var sosialhjelp i 2005. Andre viktige inntekter for denne gruppen er bostøtte og visse typer av stønader fra folketrygden, for eksempel rehabiliterings- og attføringspenger. Langtidsmottakerne er ellers kjennetegnet ved å stå utenfor både arbeidslivet og trygdesystemet. De individuelle inntektene til denne gruppen mottakere er i gjennomsnitt noe høyere enn i stønadspopulasjonen totalt, blant annet på grunn av høyere beløp i mottatt sosialhjelp. Dette endrer seg imidlertid når en tar hensyn til husholdningsinntekt. Da er inntektsnivået til langtidsmottakerne lavere enn i stønadspopulasjonen totalt. Forklaringen er at langtidsmottakerne – som oftere bor alene - i mindre grad enn for andre i stønadspopulasjonen kan dra nytte av andre husholdningsmedlemmers inntekter.

I rapporten sees det nærmere på i hvilken grad det er forskjeller i inntektsforholdene til langtidsmottakere av sosialhjelp avhengig av hvilken kommune som betaler ut den økonomiske stønaden. Langtidsmottakerne er i denne sammenhengen definert som personer som har mottatt økonomisk sosialhjelp sammenhengende i hele 2005 fra samme kommune. Dette er gjort for å sikre at lik stønadssats ligger til grunn for hele året. Kommunene blir kategorisert etter hvilken sats de har rapportert inn via KOSTRA for enslige og par. Kommuner med lave eller høye satser har oppgitt sosialhjelpssatser for henholdsvis enslige og par mer enn tre prosent lavere eller høyere enn de statlige veiledende satsene. Kommuner som følger statens satser ligger innenfor dette prosentvise avviket.

Statistikken viser svært små gjennomsnittlige inntektsforskjeller mellom de 2 909 langtidsmottakerne i kommuner med lave sosialhjelpssatser sammenlignet med de 4 103 mottakerne i kommuner med høye satser. Blant de 5 245 langtidsmottakerne i kommuner som følger, eller ligger tett opp til, statens satser, var gjennomsnittlig inntekt etter skatt noe høyere. Det er lite samsvar på individnivå mellom de sosialhjelpssatsene som kommunene rapporterer inn til Statistisk sentralbyrå, og de faktiske beløp for utbetalt sosialhjelp. Høyest gjennomsnittsbeløp finner vi blant sosialhjelpsmottakerne i kommunene med de laveste satsene. En annen undersøkelse foretatt av Telemarksforskning i 2006 viste også svak eller ingen sammenheng mellom satser og faktiske utbetalinger (Brandtzæg m.fl. 2006).

Enslige langtidsmottakere i kommuner med lavere stønadsnivå enn statens veiledende, har et noe lavere gjennomsnittlig inntektsnivå enn både enslige langtidsmottakere bosatt i kommuner med høyere stønadsnivå, og i kommuner som følger statens veiledende sats for enslige. Men de gjennomsnittlige inntektsforskjellene er små. Det er derimot enkelte forskjeller i de ulike inntektenes betydning for husholdningens økonomi. Sosialhjelp har en større inntektsmessig betydning for langtidsmottakere i kommunene med de laveste og høyeste satsene, sammenlignet med mottakere i de kommuner som følger statens veiledende sats for enslige. I den sistnevnte gruppen har ytelser fra folketrygden, og da spesielt rehabiliteringsog attføringspenger, en noe større økonomisk betydning for gjennomsnittshusholdningen.

Langtidsmottakere av sosialhjelp blant parhusholdninger, har høyest inntektsnivå i de kommuner som følger statens veiledende satser. En årsak til dette er sosialhjelp, som ligger høyest blant disse parene. Men en vel så viktig forklaring er inntekt av eget arbeid som ligger langt høyere enn hos par i kommuner med de høyeste stønadssatsene. Yrkesinntekt er allikevel mest vanlig blant parene i kommuner med lave sosialhjelpssatser der denne inntekten utgjør over en femdel av husholdningens samlede inntekter. Sosialhjelp er gjennomgående viktigste inntektskilde for parene, og bidrar med halvparten av husholdets inntekter, men sammenlignet med enslige langtidsmottakere har stønaden en relativt mindre inntektsmessig betydning. Til gjengjeld er bostøtte langt mer utbredt blant parene som er langtidsmottakere av sosialhjelp sammenlignet med enslige langtidsmottakere.

Blant barnefamiliene er bildet også sammensatt. For par med barn under 18 år som er langtidsmottakere av sosialhjelp, er det ikke noen åpenbar sammenheng mellom sosialhjelpsatsene i kommunen de bor i, og verken det beløpet en mottar i sosialhjelp, eller det inntektsnivået husholdningen har. Blant par med barn finner vi det høyeste inntektsnivået blant langtidsmottakerne bosatt i kommuner med lave sosialhjelpssatser, mens enslige forsørgere bosatt i kommuner som følger de statlige veiledende satsene har noe høyere inntekter enn tilsvarende sosialhjelpsmottakere bosatt i kommuner med lavere eller høyere satser.

Ut i fra det datagrunnlaget som har vært tilgjengelig i denne rapporten, og basert på den omtalte inndelingen i kommuner, finner vi liten støtte for å hevde at det er noen klar sammenheng mellom inntektsnivået til langtidsmottakere av sosialhjelp og det kommunale stønadsnivået som er innrapportert til KOSTRA. Det er trolig andre faktorer enn de kommunale satsene, som har større betydning for langtidsmottakernes inntektsforhold. Det er her nærliggende å peke på innslaget av andre typer inntekter i tillegg til sosialhjelp. Siden vi heller ikke finner klare forskjeller i nivå og fordeling av mottatt sosialhjelp mellom kommunene, viser dette at det ligger individuelle vurderinger bak det enkelte sosialhjelpstilfellet som forskjeller i kommunale satser ikke fanger opp. I tillegg forekommer det kommunale variasjoner i hvordan bostøtte og forskudd på trygd rapporteres i sosialstatistikken. Overfor enkelte grupper av sosialhjelpsmottakere registreres dette som økonomisk sosialhjelp i noen kommuner. SSB har ennå ikke noe system som kan kartlegge omfanget av dette, verken i beløp eller antall kommuner som fører en slik praksis. I inntektsstatistikken innhentes bostøtte fra Husbanken og trygd fra NAV. For noen sosialhjelpsmottakere står man derfor i fare for å overvurdere inntektsnivået dersom bostøtte og trygd også registreres som utbetalt økonomisk sosialhjelp i samme kalenderå