Sosiale ulikheter i bruk av helsetjenester

Det er flere måter å tilnærme seg problemstillinger om sosiale ulikheter i helse. I litteraturen er det benyttet ulike tilnærminger, teoretisk, metodisk og empirisk, og det er relativt godt dokumentert at det eksisterer helseforskjeller som er sosialt betinget. Den teoretiske tilnærmingen som er lagt til grunn er den som sier at helseforskjeller, her innholdsbestemt som forskjeller i bruk av helsetjenester, følger en sosial gradient gjennom hele befolkningen (gradienttilnærmingen).

Bruken av ulike typer av helsetjenester antas å variere systematisk etter forskjellige sosiale kjennetegn blant personer med tilnærmet samme behov for tjenestene. Det vil si at andelen som bruker ulike helsetjenester øker med stigende utdanning, inntekt og/eller sosioøkonomisk status i grupper med samme behov for helsetjenesten. Det er i alt definert fire grupper som hver for seg antas å bestå av personer med tilnærmet samme behov for helsetjenester. Disse fire gruppene er ikke gjensidig utelukkende, men er innholdsbestemt på bakgrunn av utvalgte indikatorer i Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse om helse, omsorg og sosial kontakt. Levekårsundersøkelsen er dernest brukt som datakilde for å belyse eventuelle systematiske helseforskjeller innenfor gruppene.

Den teoretiske, metodiske og empiriske tilnærmingen er presentert i kapittel 2.

Resultatene viser at det er forskjeller i bruk av helsetjenester som kan sies å være sosialt betinget i alle de forhåndsdefinerte gruppene av personer med tilnærmet samme behov for helsetjenester. Blant personer med dårlig helsetilstand, personer med varig sykdom, personer med hjerte- og karsykdommer og personer med sykdommer i muskel-skjelettsystemet, er det sosialt betingete forskjeller i bruk av primærhelsetjenester og spesialisthelsetjenester.

Tjenestebruken varierer særlig etter utdanning, men også dels etter inntekt og sosioøkonomisk status. Ulikhetene i bruk av tjenester etter sosiale kjennetegn gjør seg gjeldende både blant kvinner og menn i alle aldersgrupper, men særlig i de to eldste aldersgruppene, 45-66 år og 67 år og eldre. I tillegg viser resultatene at forskjellene ofte vedvarer over tid. Det vil si at sosiale ulikheter i bruk av helsetjenester opprettholdes fra én årgang av levekårsundersøkelsen til en annen på flere av indikatorene for primær- og spesialisthelsetjenester.

Resultatene for alle de fire gruppene er presentert i kapittel 3.

Sosial ulikhet i bruk av helsetjenester er definert som forskjeller som varierer systematisk etter utdanning, inntekt og sosioøkonomisk status i grupper med samme behov for tjenestene. Gitt forutsetningen om at de identifiserte gruppene består av personer med om lag samme tjenestebehov, gir resultatene relativt klare indikasjoner på at det eksisterer sosiale ulikheter og at det både med hensyn til primærhelsetjenester og spesialisthelsetjenester er slik at andelen som bruker tjenestene øker med stigende sosial status (utdanning, inntekt og sosioøkonomisk status). Resultatene viser også at forskjellene i flere sammenhenger består over tid.

Resultatene stemmer dels med funn i studier av sosiale ulikheter i helse i andre land. Datamaterialet er ikke entydig i forhold til at den sosiale gradienten er brattere blant menn enn blant kvinner, med andre ord at andelen som bruker tjenester øker mer med stigende sosial status blant menn enn blant kvinner. Videre støtter data fra levekårsundersøkelsen det andre har vist om at sosiale forskjeller er størst blant middelaldrende, selv om de fleste sosialt betingete ulikhetene er å finne blant de eldre. Til sist viser undersøkelsen at forskjellene varierer etter valg av indikator for sosial status, det vil si etter utdanning, inntekt og sosioøkonomisk status.

Diskusjonen av resultatene er presentert i kapittel 4.