Høyere alkoholforbruk nå enn i 1900

Avholdsbevegelsen organiserte i 1919 omtrent 10 prosent av landets innbyggere. Statistikk var viktig i alkoholdebatten og systematisk innsamling av tall som kunne dokumentere både alkoholens skadevirkninger og økonomiske betydning kom i gang i 1910.

Direktør i Det statistiske Centralbureau, Nicolai Rygg, var medlem av alkoholkommisjonen av 1910. Rygg utga i 1914 "Undersøkelser angaaende drikfældigheten og dens sociale følger i Norge", og året etter kortversjonen "Drikkens sociale skade". Ved å kombinere alkoholstatistikken med tall fra kriminal- og fattigstatistikken, barneverns- samt dødsårsaksstatistikken ville Rygg kaste lys over sammenhengene mellom alkoholmisbruk og andre sosiale problemer. Bestyrerne ved landets skolehjem var blitt bedt om å opplyse hvor mange av institusjonens barn som kom fra "drikfældige" hjem. Rygg konkluderte med at selv om dette ifølge oppgavene gjaldt om lag 30 prosent av barna, var det grunn til å tro at tallet i virkeligheten lå langt høyere. Alkoholmisbruk var ofte en av flere årsaker til at vergerådene grep inn, uten at dette kom frem på skjemaene.

En annen viktig kilde for Rygg var politiets oppgaver over drukkenskapsforseelser. Per 1 000 menn over 15 år bosatt i Kristiania i 1911 ble hele 118,6 pågrepet for fyll. For kvinner i Kristiania var tallet 7,7 per 1 000. Blant menn og kvinner i bygdene lå tallene lavere, henholdsvis 17,3 og 0,2. Det var langt flere drukkenskapsforseelser blant ugifte enn blant gifte menn, mens forholdet for kvinnene var det motsatte: Ugifte kvinner var som regel mer edruelige enn gifte. Enker og spesielt fraskilte kvinner var forholdsvis sterkt representert blant drukkenskapsarrestantene. Fordelt på sosial gruppe så tallene slik ut: 20 prosent av arbeiderne i Kristiana ble i 1911 pågrepet for drukkenskap, men ikke mer enn 0,5 prosent av embetsmennene.

Vanskeligst å belegge statistisk var forholdet mellom drukkenskap og fattigdom. Fattigvesenet var blitt bedt om å gi opplysninger om alkoholmisbruk for alle som i 1910 mottok fattigunderstøttelse. Drukkenskap ble oppgitt som årsak i til sammen 8,6 prosent av tilfellene i byene, og 4,5 prosent av tilfellene på landsbygda, tall som ifølge Rygg lå altfor lavt. Han viser til en undersøkelse utført av pastor Eugène Hanssen blant 300 understøttede Kristiania-familier, hvorav hele 60,7 prosent var trengende på grunn av drikke.

I 1916 ble det innført brennevinsforbud i Norge. Ved den første folkeavstemningen om saken i oktober 1919 gikk 61,6 prosent av de stemmeberettigede inn for å opprettholde forbudet. Ja-stemmene var færrest i byene, der alkoholproblemet ifølge statistikken var størst. Bare 44,5 prosent av bybefolkningen gikk inn for forbudet.

 

Kilder:

• Nicolai Rygg: Undersøkelser angaaende drikfældigheten og dens sociale følger i Norge, Kristiania 1914
• Nicolai Rygg: Drikkens sociale skade, Kristiania 1915
• Per Fuglum: Brennevinsforbudet i Norge, Trondheim 1995
• Olav Hamran og Christine Myrvang: Fiin gammel, Oslo 1998
• Alkoholstatistikk 1918-1919, NOS VI. 190