Overvekt og fedme

Er nordmenn så overvektige?

Publisert:

Norsk helsedebatt kan gi inntrykk av at den internasjonale fedmeepidemien også har rammet den norske befolkningen. Men forekomsten av overvekt og fedme øker likevel mindre i Norge enn i land det er naturlig å sammenlikne seg med.

Media og helsemyndigheter slår jevnlig fast at det blir stadig flere personer med overvekt og fedme i den norske befolkningen. årsakene til tilstandene er mange og sammensatte. Arv, psykologi, miljø, stoffskifte og hormoner er alle faktorer som spiller inn. Den enkleste og viktigste forklaringen er likevel at vi får i oss mer energi enn vi forbruker.

Kraftig økning internasjonalt ...

Forekomsten av fedme er ifølge Verdens Helseorganisasjon (WHO) økende i nær sagt alle verdens befolkningsgrupper (se boks 1 for BMI-beregning og BMI-skala)). Forekomsten er dessuten noe høyere blant kvinner enn blant menn. Globalt anses fedme for å være et helseproblem som har fått epidemiske proporsjoner (se boks 2 for epidemibegrepet). Det er nasjonale variasjoner i overvekt og fedme, men økningen er stor både i industrialiserte deler av verden og i utviklingsland. WHO anslår at om lag 1 600 mill. av verdens voksne befolkning var overvektig i 2005, og at minst 400 mill. av disse hadde fedme. WHO anslår videre at det i 2015 vil være om lag 2 300 mill. overvektige, og at mer enn 700 mill. av disse vil ha fedme (WHO, 2006a).

Kroppsmasseindeks (BMI)

En persons kroppsmasseindeks beregnes ved hjelp av følgende formel:

 

Kroppsmasseindeks BMI = Vekt

                                    Høyde x Høyde

 

Kilde: Verdens Helseorganisasjon (WHO) www.who.int

 

Skalaen for kategorisering av henholdsvis undervekt, normal vekt, overvekt og fedme varierer imidlertid. WHO bruker følgende skala som utgangspunkt for vurdering av BMI-verdier:

Betegnelse BMI, kg/m 2
Undervekt    Under-18,5
Normal vekt 18,5-24,9
Overvekt      25-29,9
Fedme         Grad 1: 30-34,9
                    Grad 2: 35-39,9
                    Grad 3: 40 og over

Kilde: Verdens Helseorganisasjon (WHO) www.who.int

 

I publiseringer er det varierende praksis med hensyn til hvor grensene for overvekt og fedme trekkes. I mange tilfeller sies det at BMI > 25 tilsvarer overvekt, mens en BMI > 30 i de aller fleste sammenhenger tilsvarer fedme. WHO er en organisasjon med et enormt nedslagsfelt og litteraturen viser at det ikke finnes én verdi for overvekt som er gyldig uavhengig av kulturelle forskjeller.

Undersøkelser basert på fysiske målinger i europeiske land fra 1999 til 2005, viser at forekomsten av fedme varierer mellom 7 og 36 prosent blant kvinner, og mellom 5 og 23 prosent blant menn. økningen i andelen overvektige kvinner og menn har videre vært på mer enn 0,8 prosentpoeng årlig i land som Irland, England og Skottland siden 1980-tallet. Undersøkelser basert på egenrapporterte opplysninger i europeiske land fra 1999 til 2005, viser at forekomsten av fedme varierer mellom 6 og 18 prosent blant kvinner og mellom 6 og 27 prosent blant menn. Den sterkeste årlige økningen har funnet sted i Danmark (1,2 prosentpoeng for kvinner og 0,9 prosentpoeng for menn i perioden 1987-2001) og i Irland (1,1 prosentpoeng for både kvinner og menn) (WHO, 2006b).

... men noe svakere her til lands

Forutsatt at resultater fra forskjellige undersøkelser med ulike metodiske tilnærminger kan sammenlignes, er forekomsten av overvekt og fedme lavere og økningen svakere i Norge enn i mange andre land. Dette gjelder særlig ved sammenligning av spørreskjemaundersøkelser hvor deltakerne selv innrapporterer opplysninger. Men selv om forutsetningen om sammenligning mellom undersøkelser er oppfylt, er det forhold ved henholdsvis egenrapporterte opplysninger og fysiske målinger av deltakerne som er viktige å være oppmerksom på. Mens egenrapporterte opplysninger om høyde og vekt i flere tilfeller går i retning av en ”foretrukket”, snarere enn reell kroppsstørrelse, kan bruk av fysiske målinger medføre høyere frafall og strengere geografiske og aldersmessige avgrensninger.

Statistisk sentralbyrås helse- og levekårsundersøkelse fra 2005 viser at hver ellevte nordmann i alderen 16 år og eldre, har fedme. Denne andelen har økt fra 6 prosent i 1998 til 9 prosent i 2005. I samme periode har forekomsten av noe overvektige (BMI: 25-26,9) og overvektige (BMI: 27-29,9) vært relativt stabil rundt henholdsvis 19 prosent og 15 prosent. Undersøkelsen viser videre at 8 prosent av kvinnene og 9 prosent av mennene hadde fedme i 2005, og at menn får fedme i yngre alder enn kvinner.

Epidemi

En epidemi betyr økt hyppighet og forekomst av sykdommer, eller økt hyppighet av dødsfall blant grupper av mennesker innenfor et begrenset eller definert tidsrom (Aschehougs og Gyldendals Store norske leksikon, 4. utg., 2005-2007).

Resultatene fra regionale befolkningsundersøkelser i Norge, basert på fysiske målinger i perioden 2000 til 2003, er mer på linje med resultatene fra lignende undersøkelser i europeiske land. Forekomsten av overvekt og fedme er imidlertid fortsatt noe lavere og økningen svakere enn i mange andre land, og da spesielt blant kvinner. De norske undersøkelsene viser at omtrent hver femte nordmann i alderen 30 år og eldre har fedme, og at andelen er om lag 20 prosent både blant kvinner og menn. Undersøkelsene viser også at økningen i forekomst av fedme blant 40-45 åringer i en 20-årsperiode fra 1984, har vært 7 prosent blant kvinner (fra 9 til 16 prosent) og om lag 10 prosent blant menn (fra 8 prosent til 18,5 prosent) (Ulset m.fl., 2007)( 1 ).

I likhet med helse- og levekårsundersøkelsen, viser de regionale undersøkelsene noen forskjeller i forekomst blant annet etter alder. Men i all hovedsak viser resultatene at utbredelsen av fedme har økt jevnt blant kvinner og menn i nær sagt alle aldersgrupper og landsdeler, de siste 20-30 årene.

Jevn økning i sykelighet ...

Overvekt og fedme er viktige risikofaktorer i forhold til å utvikle hjerte- og karsykdommer og diabetes type 2. Fordelingen av fedme etter kjønn og alder tyder på at menn utsettes for høyere risiko for overvekts- og fedmerelaterte helseproblemer i yngre alder enn kvinner. Statistikk over egenrapporterte sykdommer i helse- og levekårsundersøkelsene, viser at menn utvikler lidelser i hjerte- og karsystemet og diabetes i yngre alder enn kvinner. Pasientstatistikken viser på sin side at det fra 1999 til 2006 har vært en økning i antall døgnopphold på offentlige sykehus som skyldes sykdommer i sirkulasjonssystemet (hjerte- og karsykdommer), og at økningen har vært størst blant menn. økningen har for øvrig vært noe svakere i siste del av perioden (fra 2003 til 2006) enn i første del (fra 1999 til 2002).

Menn med fedme, etter aldersgrupper. 1995, 1998, 2002 og 2005. Prosent

... men redusert dødelighet

Ulike kilder for statistikk viser altså en økning i forekomsten av hjerte- og karsykdommer, spesielt blant menn og i yngre aldersgrupper. Samtidig fremkommer det av statistikken over dødsårsaker at det fra 1999 til 2004 har vært en nedgang i antall dødsfall som skyldes denne typen sykdommer, både blant menn og kvinner. Den reduserte dødeligheten av hjerte- og karsykdommer gjennom mange år, anses dessuten som en av de viktigste årsakene til økningen i levealder blant menn og kvinner i Norge. Utviklingen kan synes paradoksal så lenge andelen av personer med overvekt eller fedme øker i befolkningen.

På den annen side kan det tenkes at prognosene for hjertesyke har blitt bedre som følge av den medisinsk-teknologiske utviklingen. I så tilfelle kan dette bidra til å forklare at personer med denne typen sykdommer lever lenger enn tidligere, og at dødeligheten går ned samtidig som antallet tilfeller av sykdommen øker.

BMI er et anerkjent, men omdiskutert mål

BMI er et internasjonalt anerkjent mål for overvekt og fedme blant voksne (eldre enn 15-16 år), og det er bred enighet om at BMI-verdier på 30 eller høyere representerer helsefarlig overvekt (fedme). Indeksen brukes blant annet av (medisinske) fagmiljøer og statistikkprodusenter i presentasjoner og analyser av vekt og vektutvikling. Litteraturen viser imidlertid ulik praksis fra én undersøkelse til en annen når det gjelder å fastsette grenseverdier for overvekt. I tillegg er det flere som har påpekt svakheter ved selve indeksen.

BMI skiller ikke mellom fett- og muskelmasse, ulikheter i beinbygning og hvordan fett er fordelt på kroppen. I praksis innebærer det at BMI er et mål som bare delvis kan identifisere helserisiko. For eksempel er det funnet sannsynlig at fettfordelingen på kroppen har størst betydning når det gjelder risiko for hjerte- og karsykdommer (Yusuf m.fl., 2005). Det er også bred enighet i fagmiljøer om at fett som samles rundt livet/midjen (bukfedme) er det mest helseskadelige (Nasjonalt folkehelseinstitutt, 2004).

Fedmeepidemi i Norge?

Generelt sett rammer tilstander som overvekt og fedme alle deler av den norske befolkningen. Videre er utbredelsen omtrent den samme når det kontrolleres for bostedsstrøk, landsdel, familiefase og sosioøkonomisk status. Overvekt og fedme representerer utvilsomt en helserisiko for stadig flere nordmenn. Og hvis fedme betraktes som en sykdom i seg selv, kan utviklingen sies å ha trekk av en epidemi.

Likevel er det et poeng å understreke at forekomsten av sykdommer som er overvekts- og fedmerelaterte, samt utviklingen i dødelighet som følge av disse sykdommene, ikke entydig støtter en epidemikarakteristikk. Spesielt forekomsten og utviklingen i dødelighet av hjerte- og karsykdommer kan gi indikasjoner på at fedmeepidemien ikke har kommet til Norge.

Det er også et poeng at egenrapporterte opplysninger fra helse- og levekårsundersøkelsen, samt resultater fra fysiske målinger i regionale befolkningsundersøkelser, viser en lavere forekomst av fedme enn hva WHO rapporterer fra Europa. Dette gjelder særlig ved sammenlikning av resultater fra undersøkelser basert på egenrapporterte opplysninger.

Se for øvrig artikkelen "Feilslutninger om fedmeproblemet?" i Samfunnsspeilet (Nr. 4 2007).

 

(1) Ulset, Undheim og Malterud sammenstiller resultatene fra flere regionale befolkningsundersøkelser som ble utført i perioden 2000-2003. Når forfatterne omtaler forekomster og utviklingen over tid for denne perioden, er det medianverdier som brukes. Medianen er et mål for sentraltendens, og medianverdien er den verdien som deler en ordnet fordeling i to like deler. Det vil si at medianverdien er verdien til den enheten som ligger midt i rekka av enheter når de er ordnet etter stigende verdi.



Referanser

Nasjonalt folkehelseinstitutt (2004): Kroppsmasseindeks og vurdering av vekt. Publisert 3. februar 2004, oppdatert 19. april 2007.

Ulset, Elisabeth, Rut Undheim og Kirsti Malterud (2007): Er fedmeepidemien kommet til Norge? Nr. 1 2007, Tidsskrift for Den norske lægeforening. 127: 34-7. www.tidsskriftet.no/pls/lts/pa_lt.visSeksjon?vp_SEKS_ID=1473366

WHO (2006a): Obesity and overweight. Verdens Helseorganisasjon. Fact sheet nr. 311, september 2006. www.who.int/mediacentre/factsheets/fs311/en/index.html

WHO (2006b). The challenge of obesity in the WHO European Region and the strategies for response. Verdens Helseorganisasjon. WHO European Ministerial Conference on Counteracting Obesity 15.-17. November 2006. Publisert 28. August 2006.

Yusuf, Salim, S. Hawken, S. Ôunpuu, L. Bautista, M. G. Franzosi, P. Commerford, C. C. Lang, Z. Rumboldt, C. L. Onen, L. Lisheng, S. Tanomsup, P. Wagai Jr., F. Razak, A. M. Sharma og S. S. Anand (2005): Obesity and the risk of myocardial infarction in 27 000 participants from 52 countries: a case-control study. The Lancet. Abstract. Volume 366, Issue 9497, 1640-1649. www.thelancet.com/journals/lancet/article/PIIS0140673605676635/abstract

Kontakt