Kommunenes økonomiske atferd 1972-2009

Til tross for betydelige endringer i kommunenes økonomiske rammebetingelser i løpet av de siste 35-40 årene, har det vært stabilitet i hvilke demografiske, sosiale og geografiske faktorer som er bestemmende for kommunenes pengebruk innenfor ulike tjenestesektorer. Et unntak er barnehagesektoren som har gjennomgått store endringer.

Det er noen av funnene i rapporten Kommunenes økonomiske atferd 1972-2009 av SSB-forskerne Audun Langørgen, Sturla Løkken og Rolf Aaberge. Med modellanalyser forklarer forskerne variasjoner i kommunenes pengebruk per innbygger innenfor 12 ulike tjenesteytende sektorer (administrasjon, grunnskoler, øvrig utdanning, barnehager, helsestell, sosialhjelp, barnevern, pleie – og omsorgstjenester, kultur, kommunale veier, vann, avløp og renovasjon, samt øvrig infrastruktur).

Rapporten gir i tillegg en historisk gjennomgang av endringer i kommunenes rammebetingelser, blant annet endringer i finansieringsordninger, statlige reguleringer og reformer i tjenestetilbudet.

Stabilitet over tid

Rapporten viser hvordan kommunenes pengebruk avhenger av kommunenes inntekter, samt av ulike demografiske, sosiale og geografiske faktorer. Et hovedfunn i rapporten er at mange av faktorene i analysen har en relativt stabil effekt på kommunenes økonomiske atferd over tid. Enkelte sammenhenger er imidlertid mindre stabile over tid, særlig på 1970- og 1980-tallet. For eksempel hadde skilsmisser en relativt stor effekt på kommunenes utgifter til sosialhjelp på 1970- og 1980-tallet, mens andre faktorer som innvandring, arbeidsledighet og familier med lav inntekt senere har fått relativt større betydning for pengebruken.

Kraftig vekst for barnehagesektoren

Som følge av at barnehagesektoren har gjennomgått store endringer i perioden 1972-2009, har forskerne funnet at kommunenes utgift per barn i alderen 1-5 år uten heltids yrkesaktive foreldre i 2009-kroner økte fra kr 8000 i 1999 til kr 57 000 i 2009. En sentral forklaring på den kraftige utgiftsveksten er at foreldrenes yrkesaktivitet fram til 1999 hadde mye å si for sannsynligheten for om barn gikk i barnehage eller ikke. Etter 2000 har imidlertid foreldrenes yrkesaktivitet hatt en gradvis mindre betydning for om barn går i barnehage. Dermed har antall barn i barnehagealder etter hvert blitt den dominerende faktoren for å forklare variasjoner i kommunenes utgifter til barnehager.

Forskerne finner også at antall barn med enslige forsørgere påvirker kommunenes utgifter til barnehager. Hvert barn av enslig forsørgende koster kr 23 000 kroner mer for kommunen enn barn av par. En mulig forklaring kan være høyere ukentlig oppholdstid for barn av enslige forsørgere enn barn av par.

Ungdomsskoler dyrere enn barneskoler

Forskerne har også sett på utvikling i pengebruken i grunnskolen over tid. Analysene viser blant annet at barn i alderen 12-15 år er mer ressurskrevende enn barn i alderen 6-12 år. Dette kan skyldes forskjeller i lærerlønninger, leseplikt og krav til undervisningsutstyr. Forskjellen i utgiftsnivå har vært gjeldende for hele perioden 1972 - 2009.

Rapporten er skrevet med prosjektstøtte av Kommunal – og regionaldepartementet.