Stadig lavere andel som tar norsk statsborgerskap

Antallet overganger til norsk statsborgerskap har økt kraftig i perioden 1977-2013, og det har vært flere topper i løpet av perioden. Av figur 1 ser vi at det i 1977 var 2 200 overganger til norsk statsborgerskap, mens det i 2013 var 13 200. Tidligere somaliske, irakiske og afghanske statsborgere utgjorde de tre største gruppene som skiftet statsborgerskap i 2013, mens det gjennom hele perioden også er mange fra Pakistan og Vietnam som har byttet.

Økningen i antallet overganger har sammenheng med den generelle økningen i innvandringen til Norge, mens svingningene i stor grad kan forklares med store flykningstrømmer i enkelte perioder. I tillegg følger den årlige utviklingen i antallet overganger til norsk statsborgerskap i stor grad utviklingen for innvandrede med utenlandsk statsborgerskap syv til ti år tidligere. Dette har sammenheng med det generelle botidskravet som gjelder for dem som søker norsk statsborgerskap. 

Fortsatt nedgang i naturaliseringsraten

Naturalisering er en mye brukt internasjonal betegnelse på overgang til et annet statsborgerskap ved søknad. Naturaliseringsraten sier noe om andelen av dem som ett gitt år kan ta norsk statsborgerskap, som faktisk har gjort det dette året. I en rapport fra 2012 fant vi at tilbøyeligheten til å ta norsk statsborgerskap (naturalisering) ikke er like stor de senere årene som man kan få inntrykk av ved å se på antallet overganger alene. Det skyldes at antallet innvandrere med utenlandsk statsborgerskap og minst syv års botid øker kraftigere enn antallet blant disse som tar norsk statsborgerskap, slik figur 2 viser. En oppdatering av rapporten med to nye årganger bekrefter dette inntrykket.

I 2013 var det 4 av 100 som tok norsk statsborgerskap ved naturalisering, som vist i figur 3. Vi finner relativt store svingninger i raten i takt med innvandringsmønsteret syv til ti år tidligere, men generelt kan vi si at raten steg fra et bunnivå på 1980-tallet til en topp på midten av 1990-tallet (13 prosent i 1996), for så å synke igjen til dagens nivå. For noen innvandrergrupper, særlig dem fra eldre innvandringsland hvor innvandringen har stoppet opp, kan det også være en ”hard kjerne” som ikke ønsker å skifte statsborgerskap og dermed bidrar til at raten går ned. Nedgangen i 2008 har sammenheng med innføringen av språkkravet dette året, slik at en del personer som tilfredsstilte botidskravet, likevel ikke kunne søke norsk statsborgerskap. Men vi ser ingen vesentlig økning i raten etter 2008, tvert imot.

Arbeidsinnvandrere lite interessert i norsk statsborgerskap

Lavest rate og gjennomgående minst tilbøyelighet til å bytte til norsk statsborgerskap i perioden 1977-2013 finner vi blant innvandrere fra Norden, eldre EU/EFTA-land, Nord-Amerika og Oseania. I figur 4 fremgår det også at innvandrere fra nyere EU/EFTA-land, med minst syv års botid, har svært lav rate. Dette er en gruppe som i antall har vokst kraftig siden EU-utvidelsen i 2004, men det er så langt få som bytter til norsk statsborgerskap når de har muligheten til det. Dette illustreres også i figur 5, hvor ikke-nordiske arbeidsinnvandrere har svært lav rate sammenlignet med innvandrere som har kommet av andre årsaker etter 1989. I Norge bor det altså mange arbeidsinnvandrere som oppfyller botidskravet, men som ikke ønsker eller ikke har prioritert norsk statsborgerskap.

Flyktninger tar norsk statsborgerskap når de har muligheten

Blant dem som oppfyller botidskravet, er det personer fra Afrika som har størst tilbøyelighet til å ta norsk statsborgerskap når de har muligheten til det. Nest høyeste naturaliseringsrate finner vi blant personer fra Asia inklusive Tyrkia. Deretter følger personer fra Europa utenom EU/EFTA og Sør- og Mellom-Amerika. Når vi ser på innvandringsgrunn, har flyktninger langt høyere rate enn de som er innvandret av andre årsaker.

De fleste er fortsatt bosatt i Norge

Blant alle innvandrere som siden 1977 har bodd i Norge i minst syv år, er det i alt 55 prosent som har byttet til norsk statsborgerskap, illustrert i figur 6. Av disse er 80 prosent fortsatt bosatt i Norge, mens 15 prosent er døde, og 5 prosent er registrert utvandret fra Norge. Ikke overraskende er det innvandrere fra Afrika, Asia og Europa utenom EU/EFTA som i størst grad har tatt norsk statsborgerskap, og om lag 90 prosent av disse er fortsatt registrert bosatt i Norge i dag. Blant dem fra Nord-Amerika og Oseania, eldre EU/EFTA-land og Norden er det derimot mange som har utvandret, også blant dem med norsk statsborgerskap. Figur 7 viser den tydelige kontrasten mellom arbeidsinnvandrere og flykninger når det gjelder interessen for norsk statsborgerskap.

60 prosent av innvandrerne i Norge har norsk statsborgerskap

Blant alle innvandrere som bor i Norge i dag, er det 34 prosent som har norsk statsborgerskap, illustrert i figur 8. Andelen har sunket i takt med økt innvandring til Norge de siste årene. Ser vi kun på dem som har opparbeidet syv års botid eller mer og fortsatt bor i Norge, er andelen dobbelt så høy og har vært nokså stabil siden årtusenskiftet. Vi forventer likevel at denne andelen vil synke i årene fremover hvis stadig flere arbeidsinnvandrere med opparbeidet syv års botid ikke bytter til norsk statsborgerskap.

 

Oppdragsgiver:

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) har finansiert arbeidet med denne artikkelen.