[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Samfunnsspeilet nr. 6, 1999. Sammendrag Spanskesyken i Norge:

Spanskesyken i Norge:

Kostnadene og konsekvensene


Spanskesyken krevde 15 000 norske liv i årene 1918 og 1919. Den største demografiske katastrofen i dette århundret satte ikke bare sine spor i samtidens befolkning. Konsekvensene av den har vært merkbare helt opp til vår tid.

Av Svenn-Erik Mamelund


De første spredte sykdomstilfellene i Norge viste seg i Kristiania 15. juni 1918. I løpet av sommeren spredte sykdommen seg raskt fra sør til nord, fra kysten til innlandet, fra store byer og industrisentra via mindre byer og tettsteder til landsbygda langs ferdselsveiene. Spanskesyken blusset opp igjen høsten 1918. Da spredte den seg langsommere og trolig fra nord til sør, fortsatt fra kysten innover fjordene, men spredning fra byene langs kommunikasjonsveiene var mindre fremtredende. Jernbanen, hurtigruten og automobilrutene spilte trolig en viktig rolle i spredningsprosessen, spesielt i andre halvår 1918.

Spanskesyken krevde 15 000 liv i Norge

Halvparten av Norges befolkning, 1,2 millioner mennesker, ble trolig syke av epidemien. Mellom 13 000 og 15 000 døde, det vil si 4,6-5,7 dødsfall per 1 000 innbyggere. Tre av fire dødsfall oppsto i siste kvartal av 1918, og i oktober og november ble det registrert henholdsvis 223 og 245 dødsfall om dagen, eller omtrent tre ganger så mange dødsfall som normalt. Forventet levealder ved fødselen sank med mer enn syv år for begge kjønn i 1918, fra 56,1 år for menn og 59,4 år for kvinner i 1917, til 48,5 år for menn og 52 år for kvinner. Dødeligheten var høy for begge kjønn i alderen 20-40 år, men høyest var den blant menn i aldersgruppen 25-29 år. Unge menn ble trolig hardt rammet, fordi disse hadde stor kontakthyppighet gjennom yrkesliv og andre sosiale aktiviteter.

Helsevesenet ikke forberedt

Helsevesenet anno 1918 hadde ikke kapasitet til å håndtere det store antallet syke og døde mennesker spanskesyken førte med seg. Det var derfor mange som kritiserte epidemi-beredskapen. I samarbeid med Medisinalvesenet, Nasjonalforeningen mot tuberkulose, Norske kvinders Sanitetsforening, Norsk sykepleierforbund og Røde Kors, utarbeidet Den Norske Samaritanforening et forslag til organisasjon av arbeid under epidemier og større landsulykker. Hva som skjedde med dette forslaget er uvisst, men sannsynligvis ble det liggende i en skuff. 80 år senere, 1. juli 1999 ble "Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa", utarbeidet av Folkehelsa og Helsetilsynet, presentert for Sosial- og helsedepartementet. Dette er den første overordnede beredskapsplan for influensa i Norge. Den ble initiert etter oppfordring fra Verdens helseorganisasjon (WHO) ettersom en ny pandemi kan komme når som helst. I verste fall kan vi komme til å oppleve en ny pandemi med like høy dødelighet som under spanskesyken, men mest trolig er det at vi vil erfare en langt mildere pandemi, slik som i 1957-1958 (Asiasyken) og i 1969-1970 (Hong-Kong-syken), hvor om lag 1 100 og 1 800, hovedsakelig personer over 65 år, døde.

Økt dødelighet også etter 1918

For de som ikke døde var rekonvalesensen etter spanskesyken ofte langvarig, og mange pasienter, spesielt unge jenter, mistet håret som etter tyfoidfeber. Midlertidig døvhet etter mellomørebetennelse var heller ikke uvanlig, og i noen tilfeller førte dette til permanent døvhet. Spesielt hardt angrepne pasienter slet også med søvnproblemer, sinnsforvirring, depresjoner og vanskeligheter med å gjennomføre daglige gjøremål og arbeid i lang tid. Frykt for at sykdommen skulle komme tilbake, skapte også usikkerhet. Dette bidro nok til å øke sykefraværet også lenge etter at spanskesyken var over.
Nærmere en tredel av spanskesykepasientene har erfart hjerteproblemer, lungetuberkulose og nyresykdommer etter 1918. De som gjennomgikk spanskesyken har også vist seg å ha høy risiko for å utvikle Parkinsons sykdom og "sovesyke" . Globalt kan mer enn 500 000 ha dødd av "sovesyke" i perioden 1919-1928. I Norge ble det i samme tidsrom rapportert om 268 sykdomstilfeller og 52 dødsfall av "sovesyke". I Frankrike og Italia har det vist seg at de som ble født i årene 1918-1920 har erfart høyere dødelighet senere i livsløpet enn de som ble født før og etter denne perioden. Årsaken til dette kan være at spedbarn er ekstremt mottakelige for infeksjoner som kan ha gitt hjerte- og lungekomplikasjoner. I tillegg kan det være slik at kvinner som fikk spanskesyken i løpet av svangerskapet kan ha fått barn med misdannelser i blant annet sentralnervesystemet.

Norges største demografiske krise?

Andelen av befolkningen som døde under spanskesyken blir relativt lav sammenliknet med svartedauden, som tok livet av mellom en og to tredeler av den norske befolkningen i 1349-1350. Under 1 prosent av befolkningen døde under spanskesyken, og dødeligheten var heller ikke særlig høy sett i forhold til den høye sykeligheten. Som et resultat av høy sykelighet ga dette likevel mange dødsfall. Sammenliknet med den nest største demografiske krisen i Norge i dette århundret, andre verdenskrig, hvor det ble registrert 10 262 krigsdødsfall i løpet av fem år, rager imidlertid spanskesyken høyere. Det var 3,4 krigsdødsfall per 1 000 innbyggere under andre verdenskrig, mens spanskesyken tok 5,7 liv per 1 000 innbyggere. En annen viktig forskjell mellom de to største demografiske krisene i dette århundret, er intensiteten. I løpet av tre høstmåneder tok spanskesyken like mange liv som fem år med krig.
Spanskesyken førte til mange personlige tragedier, andre opplevde økonomiske tap, og nær sagt hele befolkningen ble berørt av epidemien. Det økonomiske tapet etter spanskesyken er trolig større enn etter andre influensapandemier både før og siden. Dette skyldes selvfølgelig ofrenes antall, men like viktig er det at de fleste dødsfallene oppsto blant de unge og de yrkesaktive. Vanligvis er det de aller eldste, de som bidrar minst til nasjonalproduktet, de "tærende", som dør av influensa.
Det er liten tvil om at spanskesyken satte sine spor, både i samtiden og ettertidens befolkning, men til tross for at mange ble syke, overlevde de fleste og fortsatte sine liv som vanlig. Et viktig poeng er likevel at spanskesyken ikke rammet alle like hardt. Det var for eksempel klare regionale og sosiale skiller i sykelighet og dødelighet i Norge. De sosiale og økonomiske konsekvensene i Norge blir også små sammenliknet med land i Afrika og Asia, for eksempel Botswana og India. Dødeligheten i disse landene var omtrent ti ganger høyere enn i Norge.

[Figur 10]

Figur 10: Figur 1: Kjente spredningsveier av influensa i Norge under Spanskesyken 1918-1919


Svenn-Erik Mamelund
(Svenn.Erik.Mamelund@ssb.no) er samfunnsgeograf (Cand. polit) og vitenskapelig assistent ved Historisk Institutt, Universitetet i Oslo.

Samfunnsspeilet nr. 6, 1999