Store kostnadsforskjeller blant landets krisesentre

Publisert:

I landets 45 krisesentre varierer kommunenes utgifter mellom 12 og 424 kroner per innbygger. Størst utgifter har små sentre i distriktene samt enkelte av vertskommunene.

Landets 45 krisesentre er varierte både med hensyn til antall kommuner senteret har avtale med, og antall innbyggere de skal betjene. Tre krisesentre har bare én brukerkommune, og fire har to brukerkommuner hver, viser tall fra kommunene. På den annen side finner vi fire sentre som betjener over 20 kommuner. Tre sentre betjener et område med færre enn 20 000 innbyggere, ved syv andre sentre er befolkningsgrunnlaget over 200 000. Fem av krisesentrene drives i kombinasjon med senter mot incest og seksuelle overgrep, men med adskilt økonomi.

Les mer i tabell: Krisesentre. Kommunale utgifter og overnattingsdøgn

Lavest utgifter ved sentre i storbyene

Med Krisesenterloven av 2010 fikk samtlige kommuner plikt til å ha et krisesentertilbud, både for menn og for kvinner. Samtlige kommuner oppga da også å ha utgifter til slike tilbud i 2016.

Kommunenes samlede utgifter til formålet var på 341 millioner kroner i 2016, mot 331 millioner året før. For hele landet sett under ett var de årlige utgiftene dermed 65 kroner per innbygger. Siden små kommuner i hovedsak betaler noe mer for tjenesten, ligger gjennomsnittet for alle kommuner noe høyere, på 81 kroner per innbygger. Kommunenes utgifter varierer mellom 12 og 424 kroner per innbygger per år. 18 kommuner hadde utgifter som lå under 20 kroner per innbygger, i 14 andre lå nivået på over 200 kroner.

Utgiftene bestemmes av betalingsordningen ved det krisesenteret kommunen har avtale med. I de fleste tilfeller skjer betalingen etter en pris per innbygger som er ens for alle kommuner tilknyttet samme senter (med noen unntak for vertskommunen, altså kommunen hvor senteret ligger). Hvor høy denne fastprisen er, varierer imidlertid en hel del mellom sentrene. Å være tilknyttet det dyreste senteret medfører en betaling per innbygger som er syv ganger høyere enn ved det rimeligste senteret. At prisen varierer, må særlig ses i sammenheng med stordriftsfordeler, det vil si at sentre med mange kommuner å dele utgiftene på gjennomgående har lavere priser.

Kommunene med de laveste utgiftene finner vi ved krisesenteret i Stavanger. I tillegg til at dette krisesenteret omfatter mange kommuner, dekker vertskommunen her over 80 prosent av utgiftene. Inngangsbilletten for de øvrige kommunene blir derfor svært lav (12 kroner per innbygger).

Stor ulikhet i betalingsordninger knyttet til vertskommunen

I over halvparten av tilfellene (ved 25 krisesentre) oppgir vertskommunen at det praktiseres en ren innbyggerfordeling av utgiftene, helt uten noen form for fratrekk eller tillegg, hverken for vertskommunen eller andre.

Seks andre krisesentre opererer med en lett modifisert ordning, for eksempel ved at indeks for statens rammetilskudd til kommunene legges til grunn, der innbyggertallet er den helt sentrale faktoren.

Syv krisesentre praktiserer betalingsordninger der vertskommunen betaler høyest pris per innbygger. Dette begrunnes gjerne med at vertskommunen gjennom sin geografiske nærhet til krisesenteret lettest kan benytte seg av tilbudet, og derfor bør betale mest. Tydeligst ser vi dette ved senteret i Stavanger, der Stavanger kommunes utgifter ligger syv ganger høyere enn innbyggertallet skulle tilsi.

Ved tre andre sentre er forholdet motsatt: Samtlige kommuner betaler et likt kronebeløp, og deretter en pris per innbygger. Siden vertskommunen i disse tilfellene er den største, innebærer dette en betalingslettelse for vertskommunen. Argumentet er da det motsatte, nemlig at senteret kan bety økt press på andre kommunale tjenester, og at vertskommunen derfor bør gis en rabatt. Senteret i Bergen er et eksempel på dette.

Utgiftsnivået i vertskommunen er også noe påvirket av hvilke bygnings- og leiekostnader den belaster krisesenteret med, og hva kommunen dekker over andre budsjetter.

Bare ved ett enkelt senter trekkes faktisk bruk av senteret inn som betalingskriterium. Ved dette senteret dekkes 75 prosent av kostnadene etter innbyggertall, og 25 prosent etter bruk.

Sentre med lav betaling har mange tilknytningskommuner

De billigste sentrene, målt i kommunale tilskudd per innbygger, er gjennomgående de som har mange brukerkommuner. For eksempel har krisesentrene i Stavanger, Bergen og Verdal utgifter på under 40 kroner per innbygger, og alle tre har 18-26 kommuner å fordele utgiftene på. Andre sentre med lave tilskudd ligger i Oslo og ikke minst i Trondheim, der det er et stort befolkningsgrunnlag å spre utgiftene på.

De mest kostbare krisesentrene ligger naturlig nok i distrikter med liten befolkning, og der det også kan være andre kostnadsdrivende faktorer, slik som store reiseavstander. To små sentre, i Sør-Varanger og Gol, har utgifter på over 200 kroner per innbygger. Samme tendens vises ved at alle de fire krisesentrene i Finnmark har driftsutgifter på over 120 kroner per innbygger.

Figur 1. Variasjoner i kommuneutgifter per krisesenter. 2016
Figur 1. Variasjoner i kommuneutgifter per krisesenter. 2016
Antall sentre
28-49 kr.: 7
50-74 kr: 10
75-99 kr: 11
100-124 kr: 7
125-149 kr: 5
150-224 kr: 5

Små sentre med størst utgifter per overnattingsdøgn

Krisesentrene har et bredt tjenestetilbud med blant annet rådgivning, dagopphold, tilbud til barn og døgnopphold. Tjenesteprofilen varierer en hel del fra senter til senter, og hvor omfattende hjelp de som oppsøker senteret trenger, vil også variere. Likevel er det nærliggende å relatere kommunebetalingen til et enkelt mål på sentrenes tjenesteproduksjon, slik som tallet på overnattingsdøgn for voksne.

Også når vi ser på hva kommunene får igjen for sine tilskudd i form av overnattingsdøgn, er det i mange tilfeller en klar sammenheng med senterets befolkningsgrunnlag. Hvert av de 6 krisesentrene der forholdet mellom kommunebetaling og overnattingsdøgn ligger på over 10 000 kroner, betjener syv kommuner eller færre. Hvert av disse seks sentrene har også et samlet befolkningsgrunnlag på under 50 000 innbyggere. Når vi derimot ser på sentrene med 14 eller flere samarbeidskommuner, ligger den tilsvarende kostnaden på under 5 500 kroner. Her må man ta hensyn til at tallene for overnattingsdøgn kan svinge fra år til år, især på grunn av varierende innslag av langtidsbrukere, mens kostnadene ligger fast. Tallene for de minste sentrene påvirkes naturlig nok sterkest av slike svingninger i døgntallene. Likevel bekrefter tallene for tjenesteyting i form av overnattingsdøgn den samme tendens i forholdet mellom store og små sentre som når vi bare så på folketallet.

Andre inntekter enn kommunebetalingen

Ved 40 av landets 45 krisesentre utgjør kommunebetalingen over 95 prosent av driftsinntektene. (Moms- og sykepengerefusjon er holdt utenfor). Øvrige inntekter er i hovedsak ulike gaver samt tilskudd fra ideelle organisasjoner. Fem sentre mottar større statlige prosjektmidler i tillegg til kommunebetalingen. Dette gjelder spesielt Oslo krisesenter som mottar et større tilskudd fra Nasjonalt bo- og støttetilbud til ungdom utsatt for tvangsekteskap.

Kontakt