Hvem har det verst?

---

Noen mennesker har litt skrantende helse, eller et vagt sosialt nettverk, men har for øvrig gode levekår. Andre har det dårlig på flere eller de fleste av livets felter. Vi har søkt å konstruere en indeks som måler slike "hopninger" av dårlige levekår. To grupper som ser ut til å komme dårlig ut på mange felter, er de enslige minstepensjonistene og de som er fattige. I den siste gruppen er de unge og eldre overrepresentert.

---

I 1995 gav denne indeksen som resultat at 11 prosent hadde svært dårlige levekår, og 17 prosent dårlige levekår. Andelen som har svært dårlige eller dårlige levekår har vært uendret fra 1991 til 1995 og ble redusert med 3 prosentpoeng fra 1980 til 1991. Andelen med gode eller svært gode levekår økte med 3 prosentpoeng i perioden 1991-1995, fra 29 til 32 prosent. Det aller meste av denne økningen har vært en økning i andelen med gode levekår. Også fra 1980 til 1991 var det en svak positiv utvikling i andelen med gode eller svært gode levekår.
I samlemålet inngår syv indekser. På 1980-tallet var det en klar forbedring i materiell standard. Andelen med dårlig standard ble betydelig redusert, og det var en liten økning i andelen med god standard. Det var en svak forbedring i aktiviteten i fritiden. I negativ retning finner vi en klar økning i 1991 i andelen med dårlig arbeidsmarkedssituasjon. Fra 1991 til 1995 viser de fleste av disse indeksene ingen signifikante endringer
De samlede levekår er noe bedre for menn enn for kvinner. Dette gjelder både i 1991 og 1995. Det er ikke mulig å påstå at det har skjedd en utjevning mellom menn og kvinner i perioden. I 1995 hadde 35 prosent av mennene gode eller svært gode levekår, mens det for kvinner gjaldt 29 prosent. For både kvinner og menn er det aldersgruppene 30-59 år som har de beste levekårene samlet sett. Både eldre og yngre, med unntak av de yngste 16-19 år, der flertallet bor i foreldrehjemmet, har dårligere levekår. Kvinner 70-79 år har klart dårligere levekår enn andre aldersgrupper av kvinner og menn.
I perioden 1991-1995 forbedret de samlede levekårene for menn seg bare blant 30-39-åringene. Det ble flere med gode levekår. De samlede levekårene for menn i alderen 60-69 år forverret seg i perioden. Det ble litt flere med dårlige levekår, og tilsvarende færre med gode levekår. Utviklingen på 1990-tallet i kvinners samlede levekår er nokså lik utviklingen for menn, med en forbedring i samlede levekår for 30-39-åringer og en forverring for 60-69-åringer.
Best samlede levekår har par med barn og middelaldrende par uten barn. Det var bare i disse gruppene at det var flere med gode enn med dårlige levekår i 1995. Levekårene for hjemmeboende unge enslige er sterkt påvirket av levekårene for de husholdninger de tilhører, det vil si stort sett par med store barn. Blant yngre og eldre par uten barn er det omtrent like mange med gode og dårlige levekår. Blant yngre enslige og enslige forsørgere har vel 40 prosent dårlige levekår, mens vel 15 prosent har gode levekår. Mange unge enslige som ikke bor hjemme og middelaldrende enslige har dårlige levekår: 50-60 prosent har dårlige levekår, mens om lag 10 prosent har gode levekår. Men eldre enslige (67-79 år) har klart dårligst levekår.
I perioden 1991-1995 har den klareste endringen i samlede levekår skjedd for par med småbarn. Også for enslige forsørgere har det vært en svært positiv utvikling i samlede levekår. Særlig har andelen med svært dårlig situasjon blitt betydelig redusert. Også par med litt større barn opplevde en klar forbedring i samlede levekår, først og fremst ble det flere med gode levekår, det gjaldt nesten halvparten av gruppen i 1995.
Den klareste forverringen av de samlede levekårene finner en blant unge enslige (16-24 år) som ikke bor hjemme. Andelen med svært dårlige levekår økte fra 17 til 30 prosent. Også blant middelaldrende par uten barn synes det å ha vært en viss forverring i samlede levekår.
Den rikeste tidelen av befolkningen har vesentlig bedre levekår enn gjennomsnittet for befolkningen. Hele 70 prosent av den rikeste tidelen har gode eller svært gode levekår, og bare om lag 5 prosent har dårlige levekår. Blant de fattige har nesten ingen gode levekår, mens 90 prosent har dårlige eller svært dårlige levekår. Nesten 60 prosent har svært dårlige levekår. Flertallet av de fattige har altså ikke bare dårlig økonomi, de fleste tilhører også de med dårligst levekår på minst ett annet område. I tillegg til at fattige naturligvis skiller seg klart fra befolkningen i andel som har dårlig økonomi, har de en større andel med dårlige levekår enn befolkningen ellers på alle områder med unntak av støy i bomiljøet. I tillegg til at det er betydelig flere med lav materiell standard, er det betydelig flere som er svakt sosialt integrerte. Men det er også flere med lavt aktivitetsnivå i fritiden, dårlig helse og svak posisjon på arbeidsmarkedet. Aldersstrukturen bidrar nok i noen grad til dette. Blant de fattige er unge under 25 år sterkt overrepresentert og de eldre svakt overrepresentert.
Minstepensjonister (under 80 år) er en svært heterogen gruppe med hensyn til levekår. Enslige minstepensjonister er den gruppen som har dårligst samlede levekår blant alle de gruppene vi har sett på her. Nesten alle enslige minstepensjonister har dårlige levekår, og hele 75 prosent har svært dårlige levekår. Gruppen er imidlertid liten og tallene beheftet med betydelig usikkerhet. Minstepensjonister som bor sammen med andre, har svært forskjellige levekår fra enslige minstepensjonister. Enslige minstepensjonister har særlig dårlige levekår på følgende områder: økonomi, helse, aktiviteter i fritiden og sosial integrasjon. Om lag halvparten eller mer av de enslige minstepensjonistene hører til de få prosentene som har dårligst levekår på disse fire områdene. Andre minstepensjonister (de som bor sammen med andre) skiller seg langt mindre fra gjennomsnittet for befolkningen.
Uførepensjonister og funksjonshemmede har forholdsvis dårlige levekår, 50-60 prosent har dårlige levekår (mellom en firedel og en tredel har svært dårlige levekår), mens 15-20 prosent har gode levekår. Dårlig helse bidrar, som en måtte vente, til at så mange har dårlige levekår, men den store andelen med svært dårlige levekår viser at uførepensjonister og funksjonshemmede har problemer også på andre områder; det er flere med lav sosial integrasjon og flere med lavt aktivitetsnivå i fritiden.

Figur 3: Samlede levekår1 for menn og kvinner 16-79 år. 1991 og 1995

Figur 4: Samlede levekår for personer 16-79 år, etter familiefase. 1991 og 1995

Figur 5: Samlede levekår for personer 16-79 år. 1995

Figur 6: Andel i befolkningen, blant rike og fattige1 16-79 år som har dårlige eller svært dårlige levekår på ulike områder. 1995. Prosent

Arne Andersen (arne.andersen@ssb.no) er rådgiver i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for levekårsstatistikk.

Samfunnsspeilet nr. 3, 1999