![[Forrige artikkel]](/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/gifs/next.gif)
|
|
|
Leif Petter Olaussen
I levekårsundersøkelsene spør intervjuere folk om de er urolige for å bli utsatt for vold eller trusler om vold. I slike ansikt-til-ansikt-intervjuer, eller besøksintervjuer, kan det se ut til at intervjuerens kjønn innvirker på hvilke svar som blir gitt. Kvinner som blir intervjuet av kvinner, har lettere for å fortelle om sin angst enn menn som blir intervjuet av kvinner. Funnene er imidlertid statistisk usikre og bør undersøkes nærmere, også fordi de kan indikere at enkelte intervjuere ikke er dyktige nok.
Standardiserte intervjuer er en hyppig brukt datainnsamlingsmåte i mange samfunnsvitenskapelige fag. Standardisering av spørsmål og svaralternativ brukes for å redusere mengden av feil som slike undersøkelser lett ville medføre, når det er nødvendig å bruke mange intervjuere for å gjennomføre undersøkelsen. Det er imidlertid velkjent at dette ikke er tilstrekkelig for å sikre kvaliteten på data samlet ved intervju. Intervjuere bør velges med omtanke, de må få opplæring og instruksjon i hvordan intervjuene skal gjennomføres, og det er ofte vanlig å følge opp intervjuernes arbeid med kontrollprosedyrer. Bakgrunnen for at dette anses nødvendig er at all intervjuing er en samhandlingsprosess der intervjueren selv kan komme til å innvirke på måleresultatene, det vil si de svar som blir innhentet i undersøkelsen. I telefonintervju vil faren for intervjuereffekt være begrenset til påvirkning som skyldes oppringingstidspunkt, stemmebruk, forklarende samtale med den intervjuede om spørsmål eller svaralternativ, eller travelhet under intervjuet. Når intervjuet foregår ansikt-til-ansikt, blir mulighetene for påvirkning mye større. Påkledning, ansiktsuttrykk og annet kroppsspråk vil kunne formidle en lang rekke signaler som kan påvirke den som blir intervjuet.
Også sosiale normer eller oppfatninger kan gjøre seg gjeldende i intervjusituasjonen, på en slik måte at trekk ved intervjueren, eller relasjonen mellom intervjuer og intervjuobjekt, setter preg på et innsamlet datamateriale. Faren for slike sosialt betingete svar er særlig til stede i forhold til spørsmål som gjelder tabubelagte tema, eller tema som knytter an til sosiale forventninger om hvilke svar som er «passende» eller sosialt aksepterte å gi. Det er nok sterkere forventninger til menn enn til kvinner om å være uredde og modige. Dermed kan det også være vanskeligere for menn enn for kvinner å gi uttrykk for angst eller frykt, dersom de blir spurt om det. «John Wayne»-forventninger til menn kan paradoksalt nok bety at det kanskje skal en viss porsjon sosial modighet til for menn for å vedstå seg at de er eller var redde i en bestemt situasjon. I de norske levekårsundersøkelsene blir de intervjuede stilt følgende spørsmål: Har du den siste tiden vært urolig for å bli utsatt for vold eller trusler når du går ute alene her på stedet? Vil du si svært urolig, noe urolig eller ikke urolig?
Av mennene som ble intervjuet i levekårsundersøkelsen 1991, svarte til sammen 3 prosent at de var noe eller svært urolige, mens den tilsvarende andelen blant kvinner var 18 prosent. Med utgangspunkt i generelle sosiale forventninger, som kan skape en høyere terskel for menn enn for kvinner for å kunne vedstå seg å være redde, kan vi forvente at færre menn enn kvinner svarer «svært urolig» eller «noe urolig» på spørsmålet. Men det er også gode grunner til å anta at den observerte forskjellen i frykt for trusler og vold, kan skyldes at frykt for trusler og vold faktisk er mindre utbredt blant menn enn blant kvinner.
For å kunne kaste litt lys over hvorvidt sosialt betinget svaring kan prege intervjudata om frykt for vold og trusler, ble opplysninger om intervjuernes alder og kjønn knyttet sammen med data for intervjuobjektene. Disse data er ikke egnet til å fastslå endelig hvor stor betydning sosialt betinget svaring (eventuelt) har på dette området, fordi dette vil kreve undersøkelser med et annet opplegg enn levekårsundersøkelsene har. Men de foreliggende surveydata kan gi en brukbar indikasjon på hvorvidt problemet gjør seg gjeldende, ved at vi kan undersøke om de intervjuedes svar ser ut til å være farget av kjønnsrelasjonen i intervjuene.
Knapt 60 prosent av intervjuene ble foretatt av en kvinnelig intervjuer. Prosentandelen som oppgir å være urolig for vold eller trusler, er praktisk talt identisk blant dem som ble intervjuet av en mann og blant dem som ble intervjuet av en kvinne. Førsteinntrykket er dermed at intervjuerens kjønn ikke ser ut til å spille noen rolle for svarfordelingene. Men dette kan være et bedrag, med mindre det er stor grad av likhet mellom de som ble intervjuet av en mann og de som ble intervjuet av en kvinne. Utbredelsen av frykt ser ut til å være forskjellig blant kvinner og menn, blant yngre og eldre personer, samt å være korrelert med bostedstype. Derfor kan variasjoner i slike forhold mellom de mannlig intervjuede og de kvinnelig intervjuede dekke over forskjeller. Kontroll for gruppenes fordeling med hensyn til alder og kjønn gir imidlertid ingen utslag, fordi sammensetningen av gruppene stort sett er meget lik.
Dette gjelder imidlertid ikke de intervjuedes fordeling på ulike bostedstyper. I gruppen som ble intervjuet av menn, er det en viss overvekt av personer bosatt i tettsteder med 100 000 eller flere innbyggere, mens personer bosatte på et mellomstort tettsted er underrepresenterte. I gruppen som ble intervjuet av kvinner, er personer fra disse bostedstypene henholdsvis underrepresentert og overrepresentert. Siden utbredelsen av frykt er høyest i de største tettstedene, burde vi sett noe høyere utbredelse blant de som ble intervjuet av en mann enn blant de som ble intervjuet av en kvinne. Men slik er det ikke. Den lille, men ikke signifikante, forskjellen peker motsatt vei, mot høyest forekomst av frykt blant de kvinnelig intervjuede.
Datamaterialet er for lite til å kunne kontrollere både for kjønn, alder og bostedstype samtidig, men en analyse der bostedstype holdes konstant, får fram en viktig tendens i intervjumaterialet. I intervjuene som er foretatt av kvinner, er det, med ett unntak, høyere forekomst av frykt enn i intervjuene som er foretatt av menn. Unntaket gjelder blant intervjuede som bor i tettsteder med 20 000-99 999 innbyggere. Det må imidlertid understrekes at den eneste forskjellen som er statistisk signifikant, gjelder intervjuede som bor i tettsteder med 100 000 eller flere innbyggere. Den høyere utbredelsen hos kvinnelige intervjuere, som resultatene kanskje indikerer, kan skyldes at de er generelt flinkere enn sine mannlige kolleger til å skape nødvendig tillit og kontakt med den som blir intervjuet. Kvinnelige intervjuere oppnår derved at den som blir intervjuet, lettere åpner seg og gir oppriktige svar på de spørsmålene som blir stilt. Hvis dette er tilfelle, bør utbredelsen av frykt være høyere både blant menn og kvinner som ble intervjuet av en kvinne, enn når intervjuet foretas av en mann.
Det forholder seg imidlertid ikke slik når vi måler frykt for trusler og vold. Tendensen til mer utbredt frykt blant kvinnelige intervjuere skyldes at blant kvinner som ble intervjuet av kvinner, oppgir særlig mange at de frykter trusler eller vold. Når kvinner intervjuer menn ble utbredelsen av frykt derimot lavere enn når menn hadde intervjuet menn. Men det er igjen på sin plass å understreke at disse svarmønstrene ikke er gjennomgående for alle bostedstyper, og kun bør betraktes som midlertidige og usikre funn.
At andelen fryktsomme blir lavest blant menn når disse er intervjuet av en kvinne, kan forklares med at det er særlig vanskelig for en del menn å rapportere til en kvinne i et ansikt-til-ansikt-intervju at han er litt redd for vold og trusler. Det bryter kanskje for mye med et idealbilde av mannen (John Wayne), særlig slik enkelte menn muligens tror at kvinner helst ser på menn. Eller det kan skyldes at enkelte av de kvinnelige intervjuerne generelt opplever menn som så trygge og uredde, at de ikke tolker litt diffuse svar fra menn som uttrykk for en viss utrygghet.
Det omvendte mønsteret som vi finner når kvinner blir intervjuet, kan skyldes at (enkelte) kvinnelige intervjuere lettere får fram eller tolker litt diffuse svar fra kvinner som uttrykk for frykt, enn mannlige intervjuere gjør. Men dette svarmønsteret kan også ha en annen forklaring. Det kan tenkes at enkelte kvinnelige intervjuere «gjenkjenner» egen frykt hos kvinner som blir intervjuet, eller at intervjuerens egen frykt «projiseres» på kvinner som blir intervjuet. Og noen av de mannlige intervjuerne virker kanskje så trygge og sikre at det blir særlig vanskelig for enkelte kvinner som blir intervjuet, å komme fram med sin utrygghet, eller den blir uttrykt så forsiktig at den ikke blir oppfattet av (enkelte) mannlige intervjuere. Svarmønsteret som er avdekket, kan følgelig også skyldes at enkelte intervjuere ikke er gode nok. Denne muligheten kunne ikke undersøkes nærmere, fordi datasettet ikke var tilrettelagt slik at det framgikk hvilken intervjuer som hadde foretatt hvert enkelt intervju.
Undersøkelsen gir ikke holdepunkter for å konkludere med at sosialt betinget svaring gir klare og helt systematiske utslag i ansikt-til-ansikt-intervju der frykt for vold og trusler blir kartlagt. I det datasettet som har blitt benyttet her, ser det heller ikke ut til at utslagene av sosialt betinget svaring er så store at de gir nevneverdig innvirkning på sammenhenger mellom frykt og andre egenskaper ved de intervjuede. Indikasjonene på at sosialt betingete svar forekommer i et visst omfang er imidlertid så vidt tydelige at problemstillingen ikke bør avvises fullstendig uten at det er gjennomført en mer velegnet undersøkelse. Siden Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelser inngår som dataunderlag i svært mange studier av ulike aspekter ved levekår i Norge, er det kanskje på sin plass at institusjonen initierer en egen metodestudie for å få vite om sosialt betinget svaring skaper systematiske skjevheter i andre deler av levekårsmaterialet.
Leif Petter Olaussen er førsteamanuensis ved Institutt for
rettssosiologi, Universitetet i Oslo.