Nordiske mødres inntog på arbeidsmarkedet

---

Norden oppfattes ofte som et område med lik politikk og praksis, men nordiske kvinner er ikke alltid så like når det gjelder å kombinere barn og jobb. Spesielt blir forskjellene tydelige når utviklingen sees i et historisk perspektiv. Gunstige permisjonsordninger i forbindelse med fødsler og barnepass har vært viktige for en stabil yrkestilknytning blant kvinner, noe som har gitt svenske mødre et forsprang. Norge har lenge vært nordens «sinke» på dette feltet, viser både tidligere forskning og resultater fra et pågående nordisk komparativt prosjekt i Statistisk sentralbyrå.

---

Av Marit Rønsen

Analysene er basert på de siste landsrepresentative livsløpsundersøkelsene vi har fra de nordiske land, Statistisk sentralbyrås Familie- og yrkesundersøkelse 1988 samt tilsvarende undersøkelser fra Finland i 1989 og Sverige i 1992. Det betyr at vi mangler opplysninger om utviklingen de aller siste årene, men siden livsløp endrer seg relativt langsomt, vil resultatene fremdeles være relevante for dagens situasjon

Analysene bekrefter at norske, svenske og finske kvinner ikke er så like som ofte antatt. Norske mødre ser ut til å ha de mest tradisjonelle familieverdiene. De er mer religiøst aktive, og nesten halvparten har fulgt det tradisjonelle mønsteret med å gifte seg direkte uten først å bo sammen. Blant svenske kvinner er dette helt uvanlig, mens finske kvinners samlivsmønster ligger nærmere det norske. Sverige har den høyeste andelen mødre med høgskole- eller universitetsutdanning. Finske mødre har den lengste yrkeserfaringen ved fødselen, mens norske mødre har vært lengst hjemmeværende før fødselen. Inntrykket av en svakere yrkestilknytning blant norske mødre bekreftes også av at en lavere andel har hatt rett til betalt fødselspermisjon. For alle tre land gjelder at tilbøyeligheten til å jobbe både heltid og deltid er klart mindre jo lengre kvinnene har vært hjemmeværende før fødselen. Vi har også studert nærmere betydningen av familiepolitikk, og først og fremst virkningen av å ha rett til betalt permisjon i forhold til ikke å ha det. Resultatet er entydig, og viser at mødre som har permisjon, går mye raskere ut i jobb enn andre mødre. Virkningen er imidlertid sterkest i Sverige, som er det landet som har hatt den gunstigste ordningen.

Når det gjelder kvinners yrkesdeltakelse, har forskjellen mellom landene blitt mindre over årene. Norske mødre hadde lenge den laveste yrkesdeltakelsen i Norden, men i dag jobber de i like stor utstrekning som finske mødre. Det er imidlertid fremdeles et lite stykke igjen til nivået blant svenske og danske mødre. Både denne og andre studier viser at politiske tiltak har hatt betydning for utviklingen, og ikke bare det faktiske innholdet i tiltakene, men også måten de har kommet i stand på. Nølende reformer og tvetydighet i norsk politikk overfor yrkesaktive mødre kan for eksempel være en grunn til at norske foreldre fremdeles opplever at de møter normer om et tradisjonelt mannlig forsørgelsesmønster. Men gunstige permisjonsordninger i forbindelse med fødsler og barnepass har gjort det lettere for kvinner å opprettholde en nær kontakt med yrkeslivet mens barna er små. Etter den siste tids kraftige utvidelser av den norske permisjonstiden, skulle en kunne forvente at også stadig flere norske kvinner vil opprettholde kontakten med arbeidsmarkedet etter fødselen, slik at forskjellen mellom landene vil fortsette å minske.

Konsekvensene av generøse ordninger i forbindelse med fødsler og barnepass kan også være flertydige. En lang fødselspermisjon vil på den ene side sikre at flere mødre får en mer stabil tilknytning til arbeidsmarkedet, fordi det blir lettere å kombinere jobb og barn, men samtidig vil kvinners yrkesavbrudd generelt bli lengre i forhold til menns. Tiltak som forlenger den perioden foreldre kan være hjemme for å passe egne barn, kan derfor vise seg å bli et tilbakeskritt for likestillingen, dersom ikke tiltakene samtidig oppmuntrer til at fedre tar sin del av barneomsorgen.

De høye yrkesandelene blant småbarnsmødre i nordiske land viser at barn og jobb ikke lenger er så uforenlig som tidligere antatt. Men mødres deltakelse i yrkeslivet påvirkes fremdeles av hvor mange barn de har og hvor gamle barna er, og fødsler og omsorgsarbeid er hovedgrunnen til at kvinner har hyppigere og lengre yrkesavbrudd enn menn. Det kan ha betydning for kvinners investeringer i utdanning og yrke og for deres avkastning av slike investeringer. Lengden på kvinners yrkesavbrudd i forbindelse med fødsler betyr også mye for hva det «koster» i form av tapt inntekt å få et barn. Beregninger gjort på norske data viser at dette tapet kan overstige de direkte forsørgerutgiftene til mat, klær, osv. Politiske tiltak som oppmuntrer til kortere yrkesavbrudd vil derved gjøre kostnaden ved å få barn mindre, og slik sett kunne bidra til å opprettholde fruktbarheten på et rimelig nivå.

Figur 1: Fødselspermisjonens lengde. Norge, Sverige og Finland. 1968-1996

Figur 2: Kumulativ andel som har begynt å jobbe etter første fødsel. Norske, svenske og finske mødre. 1968-1988

Samfunnsspeilet nr. 1, 1997