[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Ukens statistikk nr. 35, 1997

Valgaktuelt: Inntektsfordeling

Noe større inntektsulikhet det siste tiåret


Inntektsfordelingen i Norge er blitt skjevere de siste årene. Fra 1986 til 1995 har den rikeste ti-delen i befolkningen klart økt sin andel av totalinntekten på bekostning av alle andre. Sterk økning i aksjeutbytte etter 1992 er den viktigste forklaringen på hvorfor forskjellene har blitt større.
Dersom vi deler alle personene inn i ti like store inntektsklasser (desilgrupper) sortert etter stigende inntekt, får vi et bilde på hvor mye av all inntekten etter skatt som tilfaller de ulike inntektsklassene. Desil 1 vil da være den tidelen personer med lavest inntekt, mens desil 10 vil være den rikeste tidelen. Dersom alle personer disponerte like mye av inntekten, ville alle gruppene disponere 10 prosent hver.

Større inntektsspredning
Tabellen viser at det har skjedd en inntektsspredning fra 1986 til 1995, og at det særlig er i toppen av fordelingen at det har skjedd endringer. Den tidelen personer med lavest husholdningsinntekt per forbruksenhet (desil 1) har fått redusert sin andel av totalinntekten fra 4,2 prosent i 1986 til 3,9 prosent i 1995. Vi ser også at desilgruppene 2, 3 og 4 også gradvis har fått redusert sin andel av totalinntekten i perioden, mens endringene for desilgruppene 5-9 er små. Det er der-imot den tidelen personer med størst inntekt (desil 10) som klart har økt sin andel av totalinntekten på bekostning av alle andre; fra 19,5 prosent i 1986 til 21 prosent i 1995.

Den viktigste forklaringen på hvorfor den rikeste tidelen har fått økt sin andel av totalinntekten er at en stadig større andel av husholdningenes kapitalinntekter har tilfalt personene i toppen av inntektsfordelingen. I 1986 disponerte den tidelen personer med høyest husholdningsinntekt per forbruksenhet om lag 32 prosent av all kapitalinntekt. I 1995 tilfalt hele 63 prosent av all kapitalinntekt den rikeste tidelen. Det er først og fremst utviklingen i aksjeutbytte som har ført til økt ulikhet. Aksjeutbytte har tradisjonelt vært en liten inntektskilde for husholdningene. Ifølge selvangivelsen ble det ikke utbetalt mer enn i underkant av 2 milliarder kroner i utbytte til husholdningene for hvert av årene 1990 til 1992. Dette endret seg betydelig i 1993 da 7,6 milliarder 1995-kroner ble utbetalt i utbytte. Utbyttene økte ytterligere i 1994 og 1995. I 1995 ble det utbetalt nærmere 11 milliarder kroner i utbytte til norske husholdninger. Fra å utgjøre mindre enn 1 prosent av husholdningenes brutto- kapitalinntekter i 1986, utgjorde aksjeutbytte hele 36 prosent av kapitalinntektene i 1995.

Aksjeutbytte er imidlertid en inntektskilde som er svært skjevt fordelt mellom husholdningene. I 1994 mottok for eksempel de 5 prosent av personene som hadde høyest husholdningsinntekt per forbruksenhet 88 prosent av alt aksjeutbytte.

Skatten utjevner mindre
Etter skattereformen i 1992 ble aksjeutbytte i praksis skattefri inntekt for aksjonærene, ettersom all skatt på utbytte nå ble betalt på selskapets hånd. Den tidligere ordningen med inntektsbeskatning av aksjeutbytte på aksjonærens hånd (dobbeltbeskatning) falt dermed bort. (I praksis blir nå den skatt som selskapet har betalt på utbytte «godtgjort» aksjonæren i form av et fradrag i aksjonærens inntektsskatt. I 1995 ble nærmere 3 milliarder kroner på denne måten godtgjort norske aksjonærer.) Endringer i skattereglene har dermed bidratt både til den sterke økningen i utbytte og vært en medvirkende årsak til at progressiviteten i skattesystemet har blitt noe svekket de siste årene. Begge forhold har ført til større inntektsulikhet etter skatt.

Liten økning i antall personer med lav inntekt
Selv om inntektsforskjellene har økt så har det likevel bare vært en beskjeden økning i andelen personer med svært lav husholdningsinntekt etter skatt. Vi regner alle personer med en husholdningsinntekt per forbruksenhet som er mindre enn halvparten av medianinntekten som tilhørende en gruppe med svært lav inntekt (medianinntekten er den inntekten som ligger nøyaktig i midten etter at man har sortert alle husholdningene etter stigende inntekt). Andelen av befolkningen med en så lav inntekt var på 6,5 prosent i 1986. Tilsvarende tall for 1995 var bare litt høyere; 7,2 prosent. Imidlertid så har det blitt noen flere personer med inntekter like over
denne lavinntektsgrensen. Andelen personer med en husholdningsinntekt som var mindre enn 70 prosent av medianinntekten økte for eksempel fra 20 til 22 prosent fra 1986 til 1995. Median husholdningsinntekt (per forbruksenhet) for alle personer var for øvrig på 156 000 kroner i 1995.

Det er likevel viktig å huske på at tallene over hvor mange som har inntekter under ulike lavinntektsgrenser kun refererer seg til inntekten for ett bestemt år. Tidligere analyser har for eksempel vist at det i løpet av en åtteårsperiode (1986-1993) var mange (60 prosent) som kun forbigående hadde en husholdningsinntekt etter skatt som lå under en gitt lavinntektsgrense (Aaberge, Andersen og Wennemo, 1996).

Utviklingen de neste årene
Utviklingen i den personlige inntektsfordelingen de nærmeste årene vil i stor grad være avhengig av den videre utviklingen i aksjeutbytte, på grunn av denne inntektskomponentens skjeve fordeling og spesielle skattemessige behandling. Aksjeutbytte blir først utdelt til aksjonærene året etter regnskapsåret. Det er derfor regnskapsåret 1994 som ligger til grunn for de store utbytteutdelingene i 1995. Siden selskapenes resultater for regnskapsårene 1995 og 1996 også var svært gode, tilsier dette at utbetalt utbytte til husholdningene kan bli høyt også for inntektsårene 1996 og 1997. Dette kan tyde på at inntektsforskjellene vil endre seg lite de neste årene.

Referanser

Aaberge R, Andersen A.S. og T. Wenemo (1996): «Er årlig lavinntekt et godt mål for fattigdom? Lavinntekt i Norge 1979-1993», Økonomiske analyser nr. 8, 1996, Statistisk sentralbyrå.

Om statistikken
Tallene baserer seg på inntekts- og formuesundersøkelsen for husholdninger, som er en landsomfattende utvalgsundersøkelse.

Grunnlaget for statistikken er opplysninger om inntekt og formue hentet fra skatteligningens materiale. Det betyr at beløpenes størrelse er bestemt av skatteregler og ligningspraksis.

I tillegg til opplysninger fra skatteligningen inngår også de fleste skattefrie inntekter som tilfaller husholdningene, for eksempel bostøtte, stipend, barnetrygd og økonomisk sosialhjelp.

Inntektsbegrepet som er benyttet er inntekt etter skatt. Dette begrepet omfatter summen av yrkesinntekter, kapitalinntekter og overføringer, men fratrukket utlignet skatt. Merk at ligningsinntekt av egen bolig ikke inngår i kapitalinntekter, og at det tilsvarende ikke er gjort fratrekk for renteutgifter.

I de tabellene som er gjengitt her er alle personer i studenthusholdninger fjernet. Studenthusholdning er alle husholdninger der hovedinntektstakeren ikke er yrkestilknyttet eller trygdemottaker og der husholdningen mottar studielån.

Forbruksvekter

For å korrigere for husholdninger av ulik størrelse og sammensetning er det vanlig å benytte såkalte forbruksvekter. De vektene som er benyttet her gir en forbruksvekt som tilsvarer kvadratroten av antall personer i husholdningen (E=0,5), det vil si at en énpersonhusholdning er 1 forbruksenhet, topersonhusholdning er 1,41 forbruksenheter og så videre. Det er imidlertid viktig å være klar over at slike forbruksvekter representerer et svært forenklet system for velferdssammenligninger av husholdninger og at bruk av andre vekter kan gi andre resultater, særlig når det gjelder beregninger av hvor mange personer som har inntekter under ulike lavinntektsgrenser.

Kilde

Artikkelen er et utdrag fra artikkelen «Inntektsfordelingen 1986-1995: Hvorfor øker ulikheten» i Økonomiske analyser nr. 5/97. Mer informasjon:
Jon Epland, tlf. 62 88 52 37, e-post: jep@ssb.no eller Vidar Pedersen, tlf. 62 88 52 51, e-post: vip@ssb.no.

Tabeller

Ukens statistikk nr. 35, 1997