Grå og grønne bølger

Sentralisering, byvekst og avfolking av distriktene er spørsmål som har stått sentralt i samfunnsdebatten i en årrekke. De siste tiårene har disse strømningene gått i bølger -- "grå" bølger med høy sentralisering, avløst av "grønne" bølger med tendenser i motsatt retning.

Av Jørgen Carling

På 1990-tallet har antallet flyttinger over kommunegrensene ligget rundt 40 pr. 1 000 innbyggere hvert år. Omtrent halvparten av disse er flyttinger til et annet fylke. På nivå mellom fylke og kommune ligger økonomiske regioner, som det er definert 90 av i Norge. Det er omtrent 30 flyttinger til en annen økonomisk region pr. 1 000 innbyggere hvert år. Denne analysen bygger utelukkende på flyttinger mellom økonomiske regioner.

Det er tre sentralitetsnivåer som skiller seg ut. Det første nivået er utkantregionene. Sett under ett har de hatt negativ flyttebalanse hvert eneste år siden 1981, og nettoutflyttingen toppet seg med over 7 700 personer i 1997. Det andre nivået er mellomsjiktet. Dette er regioner langs kysten fra Lindesnes til Svinesund, på det sentrale Østlandet nordover til Lillehammer, og rundt store og mellomstore byer i resten av landet. Disse regionene har under ett hatt positiv flyttebalanse gjenom hele perioden, bortsett fra et par år på begynnelsen av 1990-tallet. Det siste nivået, storbyområdene, har svingt mellom positiv og negativ flyttebalanse, med store utslag i begge retninger.
I løpet av de siste 20 årene har ca. 25 prosent av alle flyttinger mellom økonomiske regioner gått til en annen region med samme sentralitet. De resterende 75 prosent av flyttingene har vært forholdsvis likt fordelt mellom flyttinger til mer sentrale og mindre sentrale regioner.

Den store grønne bølgen

I årene 1977-1979 var det årlig mer enn 5 000 flere flyttinger i retning av mindre sentrale regioner enn det var i retning av mer sentrale regioner. Vi var da midt i en periode som var preget av desentralisering i flyttemønsteret. Denne perioden med tilflytting til distriktene kan sies å ha vart fram til 1983. Utviklingen hang blant annet sammen med desentralisering av arbeidsintensiv industri, økt støtte til primærnæringene, og sterk satsing på offentlig sektor i kommunene. Utbyggingen av skole-, pleie- og omsorgssektoren skapte mange nye kvinnearbeidsplasser i distriktene. Det er grunn til å tro at idémessige strømninger også bidro til at flere ønsket et liv i landlige omgivelser.

Helomvending på 1980-tallet

På midten av 1980-tallet ble den grønne bølgen avløst av en grå bølge med økende grad av sentralisering. Allerede omkring 1980 begynte fraflyttingen fra de minst sentrale regionene å øke i omfang. Fra 1984 gikk et flertall av alle flyttinger mellom økonomiske regioner i retning av mer sentrale strøk. Det var særlig storbyområdene som opplevde økt tilflytting. På slutten av 1970-tallet hadde de mest sentrale regionene et underskudd på flyttebalansen på omkring 6 000 personer årlig. I 1984 var dette snudd til et overskudd på 900, og året etter toppet det seg på 2 200. Forandringen i flyttemønster kan langt på vei forklares av næringsutviklingen. Nye arbeidsplasser kom i økende grad i sentralt orienterte næringer som var avhengige av høyt kvalifisert arbeidskraft og nære bånd til utlandet. Parallelt med dette avtok veksten i offentlig sektor i utkantkommunene, og sysselsettingen i jordbruk, fiske og deler av den distriktsorienterte industrien ble redusert som følge av økonomisk omstilling og rasjonalisering.

Sentraliseringen avtok etter jappetiden

I årene 1987-1990 fulgte en ny periode med relativt lav grad av sentralisering. Det var ingen ny desentraliseringsbølge, men like fullt en "grønn" periode sammenlignet med årene før og etter. Samtidig opplevde storbyområdene igjen større utflytting enn innflytting. Tallene for storbyområdene domineres fullstendig av utviklingen i Oslo-området. Denne lille grønne bølgen skyldes nok i mindre grad politiske tiltak enn den store grønne bølgen på 1970-tallet. Sentraliseringen begynte å avta i 1987, året da jappetiden kulminerte og høykonjunkturen nådde toppen. Arbeidsledigheten var da på sitt laveste nivå siden slutten av 1970-tallet. Dette bidro til å redusere fraflyttingen til distriktene, samtidig som mange benyttet anledningen til å flytte ut av Oslo-området.

Ny sentralisering på 1990-tallet

Omkring 1990 snudde utviklingen igjen, og vi gikk inn i en ny periode med sterk sentralisering. Utkantregionenes underskudd på flyttebalansen begynte å øke, og på midten av 1990-tallet var utflyttingen på nivå med sentraliseringsperioden ti år tidligere. Det var likevel en viss forskjell mellom disse to grå bølgene. I årene 1991-1993 var innflyttingen til storbyene langt større enn tilfellet var under den grå bølgen på 1980-tallet, mens tilflyttingen til mellomsentrale områder var betydelig lavere. Storbyområdene hadde en nettoinnflytting på 4 500 personer i 1991, noe som er større enn noe annet år i perioden 1977-1998. Mens det normale gjennom mange tiår har vært en jevn nettoutflytting fra storbyområdene til andre sentrale områder, var det motsatt på begynnelsen av 1990-tallet. Mot midten av 1990-tallet snudde flyttestrømmen igjen, og de mellomsentrale regionene opplevde etter hvert rekordstor nettoinnflytting med nesten 8 000 personer i 1998. I 1996-1997 begynte flyttemønsteret å ligne svært mye på det vi så under den grå bølgen for ti år siden.
Arbeidsledigheten er en vanlig indikator på svingninger i konjunkturene, og ledigheten har dessuten direkte betydning for om folk flytter eller ikke. Tall for perioden 1977-1998 viser en svært sterk sammenheng mellom nivået på arbeidsledigheten og tilbøyeligheten til å flytte til en annen økonomisk region.

Er flyttestrømmene i ferd med å snu?

Nettosentraliseringen i 1998 var lavere enn de foregående syv årene, og det kan se ut som om den grå bølgen er i ferd med å legge seg. I 1997 og 1998 har trenden snudd for innflyttingen til storbyområdene, og 1998 var flyttebalansen for disse regionene negativ. Nettoutflyttingen fra utkantregionene var drøye 1 000 personer lavere i 1998 enn året før.
I den andre enden av sentralitetsskalaen er det utvilsomt store endringer på gang. Fra 1996 til 1998 falt nettoinnflyttingen til Oslo og Bærum/Asker fra 3 200 til -1 100. Det er nærliggende å se på situasjonen på boligmarkedet for å forklare denne utviklingen. Boligprisene ser ikke ut til å ha skremt folk fra å flytte til Oslo. Osloborgere som av ulike grunner ønsker å bytte bolig, flytter imidlertid i større grad enn før ut av kommunen.

Figur 11: Figur 1: Nettosentralisering1. 1977-1998

Figur 12: Figur 2: Nettoinnflytting1, etter sentralitet. 1977-1998

Figur 13: Figur 3: Arbeidsledighet, flyttetilbøyelighet1 og nettosentralisering2. 1977-1998. Normerte verdier3

Jørgen Carling
(Jorgen.Carling@ssb.no) er hovedfagsstudent ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo og har utført dette arbeidet under et engasjement ved Statistisk sentralbyrå, Seksjon for demografi og levekårsforskning.

Samfunnsspeilet nr. 6, 1999