![[Forrige artikkel]](/www-open/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/www-open/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/www-open/gifs/next.gif)
|
|
|
Trygve Kalve
For en tid tilbake hadde vi en mediedebatt som skapte et inntrykk av at utenlandsadopterte barn var overrepresentert i barnevernet. Dette er ikke korrekt på landsbasis. Bildet er bare riktig når vi ser på tenåringer i barnevernet. Utenlandsadopterte barn under 13 år er svært sjeldne barnevernsklienter.
En alarmerende melding fra Troms fylke om at hvert fjerde barn i barnevernsinstitusjon var utenlandsadoptert, skapte debatten. Til tross for ressurssterke foreldre kan det se ut til at barna får problemer når de kommer i tenåra. Meldingen ble fulgt opp med en TV-debatt i Redaksjon 21, hvor man fokuserte på barns identitetsutvikling. Hva skjer med identitetsutviklingen når barn og unge står plantet i et helnorskt miljø med et utseende og røtter fra en annen verdensdel? Begrepene marginalitet og rasisme står her sentralt.
I en undersøkelse av norske og utenlandsadopterte barn i barnevernet gjort av Statistisk sentralbyrå (SSB), kommer det fram et helt annet bilde enn det Troms fylke tegner. Undersøkelsen, som omfatter alle barn og unge under 20 år, gir en unik mulighet til å beregne rater for å se hvor mange innen hver gruppe som mottok barnevernstiltak ved utgangen av 1996. Det interessante er at når vi deler materialet inn i undergrupper etter alder, kjønn, bosted og familietype, finner vi to svært ulike mønstre for norske og utenlandsadopterte barn. Forskjellene kommer enda tydeligere fram hvis vi fokuserer på hvilke tiltak som brukes, og hva som oppgis som grunn til at barnevernet griper inn. Undersøkelsen bekrefter imidlertid at tenåringsperioden kan være spesielt vanskelig for utenlandsadopterte, men gruppen som helhet har få barn med barnevernstiltak sammenlignet med «norske barn».
Sammenligner vi utenlandsadopterte og norske barn i barnevernet, finner vi at førstnevnte gruppe har klart lavest klientrate. Bare 13 pr. 1000 slike barn under 20 år mottok tiltak fra barnevernet, mot 17 pr. 1000 blant «norske barn». Den lave klientraten må imidlertid ses i sammenheng med at utenlandsadopterte barn i førskolealder knapt er registrert med barneverntiltak, og at svært få i aldersgruppen 7-12 år har tiltak. I tenåra, fra 13- til 17-årsalderen, finner vi derimot en dramatisk økning i klienttallet. Også når det gjelder 18- og 19-åringer, de vi kan kalle «ettervernsklienter» i barnevernet, skiller de utenlandsadopterte seg ut. Her er klientraten noe overraskende nær tre ganger så høy som den vi finner blant de «norske». Overraskende fordi gruppen utenlandsadopterte som helhet som kjent har svært få barnevernsklienter. 47 pr. 1000 utenlandsadopterte 16-åringer hadde barnevernstiltak, mot under halvparten, 21 pr. 1000 blant de «norske» i samme aldersgruppe.
I SSB-undersøkelsen sammenlignes Oslo med «andre storbyer» og med «resten av landet». Det er store forskjeller i andel barn med tiltak etter hvor i landet de bor. I Oslo, men også i de mange små og mellomstore kommunene, som her går under betegnelsen «resten av landet», er det samlet sett langt flere «norske» enn utenlandsadopterte barn som mottar hjelp fra barnevernet. I det jeg har kalt «andre storbyer» er imidlertid klientraten lik for de to gruppene. Det er først når vi går ett steg videre og sammenligner de seks byene Drammen, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø at den store forskjellen trer fram. Tromsø spesielt, men også Trondheim, ligger langt høyere enn gjennomsnittet når det gjelder andel utenlandsadopterte barn med tiltak. I Tromsø var andelen utenlandsadopterte barn med tiltak 53 barn pr. 1000 barn 0-19 år. Dette er fire ganger flere enn landsgjennomsnittet for gruppen. Vi kan med andre ord slå fast at Tromsø er atypisk, men hvorfor det er sånn, er det vanskeligere ut fra våre registerdata å si noe sikkert om. Den alarmerende meldingen fra Troms fylke kan med andre ord ha vært på sin plass, men et representativt bilde av situasjonen for utenlandsadopterte barn i Norge gir den ikke.
På bakgrunn av den grundige utvelgelsesprosessen som adoptivforeldre må gjennomgå, vil alle som godkjennes være vurdert som ressurspersoner med gode muligheter til å oppdra barn. Barnevernet, som både ivaretar en kontroll- og hjelpefunksjon, har derimot tradisjonelt vært rettet inn mot hjelp til barn fra ressurssvake hjem. Manglende omsorgsevne hos foreldrene og problemer knyttet til rusmisbruk, har ofte stått i fokus for barnevernets arbeid. Det vil derfor trolig være andre grunner til at det settes inn barnevernstiltak overfor utenlandsadopterte enn overfor «norske» barn.
Vår undersøkelse viser at «norske» og utenlandsadopterte barnevernsbarn sliter med ulike problemer. For de «norske» er det «forholdene i hjemmet, særlige behov», «foreldrenes manglende omsorgsevne», og «foreldrenes rusmisbruk» som oftest er oppgitt som grunnlag for tiltak. Mangelfull omsorg og/eller problemer knyttet til oppvekstmiljø preget med andre ord ofte situasjonen til de «norske» barnevernsbarna. «Barnets atferd» var sjeldnere oppgitt som grunn. For de få utenlandsadopterte barna i barnevernet var derimot «barnets atferd» oftest oppgitt som grunnlag for tiltaket.
Sammenholder vi den høye klientraten blant utenlandsadopterte 16-åringer, og det faktum at «barnets atferd» langt oftere oppgis som grunnlag for tiltak til utenlandsadopterte, 6 pr. 1000 mot 2,7 pr. 1000 blant «norske» barn, ser vi konturene av en egen ungdomsproblematikk for utenlandsadopterte. Gruppen som helhet har som før nevnt få barnevernsklienter, men av de som var registrert med barnevernstiltak ved utgangen av 1996 var atferdsproblemer oppgitt som grunnlag for 46 prosent. Tilsvarende for de «norske» barna var 16 prosent. Om utenlandsadopterte oftere mottar plass i barnevernsinstitusjon gjenstår å se.
Både med hensyn til hjelpetiltak, det som tidligere gikk under betegnelsen forebyggende tiltak, og omsorgstiltak, har «norske» barn en langt høyere klientrate enn utenlandsadopterte barn. Det er med andre ord ingen grunn til å rope varsku om bruk av barnevernstiltak til sistnevnte gruppe. Sammenligner vi enkelttiltak finner vi klare forskjeller mellom gruppene. Besøkshjem, fosterhjem, barnehage, økonomisk hjelp og tilsyn er de tiltakene som oftest er i bruk overfor «norske» barn. Utenlandsadopterte mottar oftere støttekontakt, de plasseres sjeldnere i fosterhjem, og friplass i barnehage brukes ikke. At barnehage ikke brukes overfor utenlandsadopterte barn bør imidlertid ikke overraske noen, ettersom det knapt nok var registrert barnevernsklienter under sju år i denne gruppen. Dessuten kommer barna trolig fra så ressurssterke hjem at en eventuell barnehageplass blir betalt av adoptivforeldrene.
Vi finner riktignok at en større andel av de utenlandsadopterte hadde plass i barne- og ungdomshjem og i behandlingsinstitusjoner (her bokollektiv og rusmiddelinstitusjoner), men at relativt færre var i fosterhjem. Det er trolig stor forskjell på å være fosterforeldre til et innadvendt omsorgstrengende barn, enn å ta en ungdom med atferdsproblemer inn i familien. Forklaringen kan altså ligge på «tilbudssiden», at fosterhjem til tenåringer er en mangelvare, et tiltak som er vanskelig å etablere. Alternativet vil da ofte bli en institusjonsplassering. Det kan også være at faglige vurderinger er utslagsgivende, at det anses for sent med fosterhjemsplassering når klienten er blitt 15-16 år.
Barnevernet setter langt oftere inn ettervernstiltak, dvs. forlenger eksisterende tiltak etter fylte 18 år, til utenlandsadopterte enn til «norske» ungdommer. Klientraten blant utenlandsadopterte 18- og 19-åringer, var 19 pr. 1000 mot 7 pr. 1000 blant «norske» i samme aldersgruppe. En forklaring kan være at utenlandsadopterte har få familienettverksressurser å støtte seg til hvis det først skjærer seg i forhold til adoptivforeldrene. En annen forklaring er at den særegne atferdsproblematikken krever en tettere oppfølging fra barnevernets side. Av de utenlandsadopterte ettervernsklientene var 36 prosent i fosterhjem og 14 prosent hadde plass i institusjon. Tilsvarende tall for de «norske» ettervernsklientene var 40 prosent i fosterhjem og 17 prosent i institusjon. I begge gruppene var det om lag tre av ti klienter som mottok økonomisk hjelp. Ettervernstiltakene som tas i bruk synes langt på vei å være de samme for begge gruppene, men andelen ettervernsklienter er som før nevnt nær tre ganger så høy blant utenlandsadopterte enn blant «norske» 18- og 19-åringer.
SSB-undersøkelsen gir altså et annet bilde enn rapporten fra Troms fylke. På sett og vis kan vi si at rapporten treffer, ettersom vi finner «alarmerende» høye klientrater i Tromsø. Det finnes også støtte for å si at enkelte utenlandsadopterte ungdommer strir med en spesiell atferdsproblematikk i pubertetsåra. Å generalisere ut fra rapporten blir derimot helt galt. SSB-undersøkelsen fastslår at både for barn med hjelpetiltak og barn under omsorg er utenlandsadopterte den av de fem analysegruppene som har lavest klientrate. Langt de fleste - over 98 prosent - mottok ingen barnevernstiltak ved utgangen av 1996. En mediestyrt debatt som ikke har med seg denne kjensgjerningen, kan lett komme i skade for å bidra til mytedannelser, og urettferdig påføre gruppen utenlandsadopterte merkelappen «store atferdsproblemer i tenåra».
Trygve Kalve
(trygve.kalve@ssb.no) er rådgiver i Statistisk
sentralbyrå, Seksjon for levekårsstatistikk.
![[Figur 15]](6-1-thumb.gif)